Det er flere grunner til at jeg ikke får min mor til å knyte skoene mine, smøre brødskiver eller tørke meg bak når jeg har gjort mitt fornødne. For det første er det neppe sosialt akseptert ettersom jeg begynner å bli farlig nær 30. Dette til tross, den kanskje viktigste grunnen er at jeg liker å gjøre ting selv – uten at noen syr gigantiske gåsedunsputer under armene mine.
Kaos Studios har ikke skjønt dette, og jeg ser for meg at det ljomer «ferdig, kom og tørk!» i korridorene en vanlig arbeidsdag.
Interessant historie på papiret
Homefront er et førstepersons skytespill som følger dagens konvensjonelle oppskrift med å dele spillet inn i en enkelt- og en flerspillerdel, hvor førstnevnte fokuserer på å fortelle en historie. Spillet er satt om lag 15 år frem i tid, og viser et USA som har blitt invadert av et stadig ekspanderende koreansk rike med diktator Kim Jong-Ils sønn Kim Jon-Un i spissen. Homefront skal ha skryt for at de tør å involvere ekte personer og samtidspolitikk i oppbyggingen av spillverden – det er bare så synd at alt som skjer etter introen ikke er like interessant.
Det er flere forbehold som må tas. Man må se bort fra den relativt lave sannsynligheten rent politisk for at Nord- og Sør-Korea skal gjenforenes i løpet av noen få år, samt den like lave sannsynligheten økonomisk for at den amerikanske valutaen bryter sammen uten at resten av verdens økonomier får et problem. Likeledes kan det nok også være fornuftig å neglisjere den mikroskopiske sjansen for at verdens militære supermakt skal bryte sammen og bli overkjørt av en underlegen asiatisk stat – på sin egen landjord.
Jeg har ikke noen som helst problemer med at utvikler Kaos Studios balanserer på en knivegg av hva som er mulig å tro på rent historiemessig, for dette er ikke spillhistoriens reelle problem. Det er måten spillet prøver å involvere deg og fortelle deg historien om amerikanernes store hevn som er så banal, at man skulle tro manuskriptet var skrevet av en skoleklasse.
Mannen som intet fikk gjøre
For det første spiller Homefront på alt av klisjeer som er å oppdrive med tanke på å skape sympati og empati med det undertrykte amerikanske folk. Misforstå meg rett, jeg er stor fan av det amerikanske samfunnet og USA, men dette blir for fet kost selv for meg.
Videre trøkker spillet kontinuerlig sentimentale konnotasjoner i trynet på deg, enten dette er fargekritt-tegninger fra barnehagebarn på veggen i opprørerhovedkvarteret, eller offentlige avrettelser av sivile utført av den koreanske hæren. Når sant er sagt har jeg aldri følt meg mindre engasjert og blasert av at en hjullaster skyver lik ned i en massegrav. I sin higen etter å engasjere, smører de så tykt på at du er stappmett etter første mellomsekvens.
På tross av alt dette kan et skytespill med elendig historie fungere så lenge det er morsomt i kampens hete. Toppen av kransekaka, og det aller mest forstyrrende elementet, blir dessverre det at Homefront er tidvis dørgende kjedelig i enspillermodus. Som jeg nevnte innledningsvis skal spillet holde deg i hånden til en grad du aldri har sett i et spill tidligere. På enkelte plasser møter man hindringer i døråpninger, og selv om du kommer frem dit først, må du alltid vente på en skriptet sekvens hvor en av de datastyrte medspillerne kommer å fjerner hindringen. De klassiske «Trykk X for å gå ned stigen»-sekvensene som en dag kommer til å gi meg hjerteattakk, er også tilstede.
Ved flere anledninger kan du spasere i minutter uten at geværet løftes, og det er jammen ikke interessant. Det er så sykt at hvis det hadde vært bare et par oppgaver mindre å gjøre i enspillerdelen, hadde jeg mottatt dagpenger fra NAV.
Revystandard
Det hjelper ikke på at stemmeskuespillet er så begredelig at det får spillfigurene til å virke like overspilt som en bygderevy. Ennå verre er den svært lite flatterende personlighetsdynamikken mellom flere av spillfigurene. Selvfølgelig er det en hard eks-soldat i geriljaflokken din som bare vil skyte koreanere, og han krangler hele tiden med den kvinnelige humanisten med naiv brodd som alltid skal tenke på sivilbefolkningen.
Om ikke massakren var fullkommen, så er den kunstige intelligensen på et labert nivå. En ting er sikkert: Man invadererer ikke USA og holder kontroll over det gigantiske landeområdet mellom stillehavskysten og Mississippi-elven ved å løpe ti mann på rad inn i fiendtlig ild – det har ikke engang Korea nok mennesker til. Et kjedelig og uinspirert brettdesign med usynlige vegger og lite tumleplass er heller ikke spesielt positivt for den innlevelsen som utviklerne ønsker å skape.
Det ser kanskje ut som jeg sitter her i hjullasteren og er på vei å dose hele Homefront ned i en massegrav, men det er nok ikke så enkelt. Hvis man bare kommer seg ut av den fatale enspillerdelen lyser det opp.
Noe fungerer i alle fall
Flerspillerdelen av spillet har både interessante og morsomme aspekter, men er til en viss grad sakset rett ut av Call of Duty-spillene. Det er tre ulike, mer eller mindre vanlige moduser, men det er spesielt den hvor lagene skal holde kontrollpunkter over en viss tid som det er trøkk i. Med inntil 16 spillere på hvert lag og veldimensjonerte størrelser på brettene, skapes det mye action.
Ved hjelp av et erfaringsnivåsystem får man låst opp ulike våpen og utstyr til disse gjennom spillingen, og dette er et flott belønningssystem til de som spiller skytespill mot andre over nett. Til tross for at flerspillerdelen på overflaten kan høres kurant ut, er det flere ting som skurrer og gjør bildet av denne delen av spillet unødvendig komplekst.
Det er spesielt mekanikken, som for øvrig også gjelder for enspillerdelen, det kan stilles spørsmålstegn ved. Til tross for at våpenfysikken og skytefølelsen holder et helt greit nivå, skulle jeg ønske denne var strammere og mer i tråd med de beste skytespillene som er der ute. Det blir noe puslete over våpnene, der en uggen følelse klemmes ut mellom et anonymt lydbilde og liten følelse av skytekraft og differensiering mellom de ulike våpnene.
Lavbudsjettskjøretøy?
Videre har utviklerne valgt å implementere ulike kjøretøyer i designet, som du kan anskaffe deg hvis du benytter kamppoeng som du tjener i hver runde. Problemet med dette er at flere av kjøretøyene rent mekanisk har en såpass flau fremtoning at de faktisk bare burde vært ekskludert. En ting er at de er vanskelige å kontrollere, men når det ser ut som lekebiler, legges det ikke opp til mye innlevelse. På dette punktet blir Homefront ikke bare parkert, men totalt ydmyket av Battlefield: Bad Company 2.
Det skal også stilles et lite spørsmålstegn med balansen mellom noen av våpnene. Etter å ha tjent opp et visst antall kamppoeng kan man gå til anskaffelse av mye kraftig utstyr, og det er nok mest sannsynlig bare den ene personen som der og da synes det er morsomt å ha full oversikt over slagmarken med en drone, for så å daske inn inn en bråte krysserraketter.
Til syvende og sist sitter jeg igjen med en noe tosidig opplevelse av flerspillerdelen. På det administrative plan er mye gjort riktig for å få spillerne til å merke sin egen progresjon, samt å få tilgang på nytt utstyr. På den andre siden er det noe med implementasjon av dette og selve spillmotoren som skurrer, og gjør at man havner i en berg-og-dalbane av gode og dårlige opplevelser når man spiller.
Jeg opplevde underlig mye teknisk kluss da jeg skulle spille flerspillerdelen av spillet til Xbox 360. Noen ganger fikk jeg bare beskjed om at serverne ikke var tilgjengelig, og de fleste ganger jeg kom inn opplevde jeg å vente fem til ti minutter på at spillet skulle starte – dette er ikke akseptabelt etter dagens standard.
Konklusjon
Ved hjelp av en til dels ødelagt enspillerdel som går i en rekke spilldesignmessige fallgruver er det veldig vanskelig ikke å komme i konflikt med Homefront fra starten av. Til tross for at historien er svelgbar og interessant – om kanskje noe usannsynlig, formidles denne på en dårlig måte med overeksponering av klisjeer samt dårlig stemmeskuespill og dynamikk mellom spillfigurene. Dette betyr igjen at det er helt umulig for meg å anbefale spillet til noen som ikke ønsker å spille Homefront mot andre over internett.
Flerspillerdelen er slådd over en lest vi kjenner fra mange moderne skytespill. Den er tidvis ganske morsom, og et flott oppgraderingssystem gjør at du føler progresjon når du spiller. Likevel er er skytefølelsen litt vel gjennomsnittlig, og det store spørsmålet er om den noe flaue kjøretøydelen i det hele tatt behøvde å være der?
Det forundrer meg at Kaos Studios, som i sin tid lagde den fantastiske Desert Combat-modifikasjonen til Battlefield 1942 og dugelige Frontlines: Fuel of War, ikke klarer å lage et mer idèrikt og bedre spill enn dette. Homefront er ikke noen ny skytespillkonge, men i beste fall en lunken setevarmer mens vi venter på noe bedre.
PS. Etter gjentatte mislykkede forsøk på å spille to ulike PC-versjoner på ulike maskiner, måtte vi se oss nødt til å gi opp å inkludere inntrykk fra PC-versjonen i denne anmeldelsen. Jeg har spilt en sniktitt-versjon som kom tett før lansering, og kan si så mye som at den er formmessig lik konsollversjonen. Til tross for dette baserer vi ikke anmeldelser på annet en ferdige versjoner, og kan derfor ikke gi en karakter til PC-versjonen på dette tidspunktet.
