Tidlig på nittitallet var det ett spill som stod høyt hevet over alle andre, nemlig Lemmings – det klassiske hjernetrimspillet fra folkene som senere skulle gjøre seg bemerket med den rimelig populære Grand Theft Auto-serien. Lemmings hektet en hel spillverden med sitt veldesignede og superintelligente hjernetrim-gameplay, hvor målet var å redde en gruppe vandrende lemen fra den sikre død. Etter å ha sett spillets vanvittige suksess, var det ikke få spillselskaper som klødde seg i skjegget og lurte på hvordan de kunne tjene noen gryn på Lemmings-bølgen.
The Humans var et av resultatene. Det ble opprinnelig promotert som den første virkelige Lemmings-knuseren, og mens dette nok kun var en sannhet i markedsføringsfolkenes hode er det klart at spillet leverte et rimelig vellykket gameplay. Her måtte en gruppe hulemennesker navigere seg gjennom en serie todimensjonale miljøer (sett fra siden), fulle av dinosaurer, stup og andre farer. For å lykkes måtte de samarbeide, og takle de mange utfordringene ved hjelp av ulike steinalderoppfinnelser (spyd, klubbe, fakkel, tau, og så videre). Spillet fikk to etterfølgere før serien til slutt visnet bort og døde.
Hulemannen født på ny
Men i spillindustrien er ikke døden permanent. Nå har Deep Silver plukket opp rettighetene, og lansert sitt eget The Humans-spill. I stedet for å tenke ut en ny måte å presentere The Humans-konseptet på, har de og utvikler Blue Monkey Studios kjørt en helt tradisjonell linje. The Humans anno 2009 er praktisk talt identisk med The Humans anno 1992. Grafikken er bedre og de evige lastesekvensene er borte, men ellers er spillet akkurat som det var for over 15 år siden. På godt og vondt.
The Humans: Meet the Ancestors blander, som forgjengeren, plattformspill og hjernetrim. De langsomme hulemennene er ikke akkurat noen match for Sonic eller Mario, men til gjengjeld kan de plukke med seg og bruke alt fra spyd til steinhjul. Disse verktøyene har som regel flere ulike bruksområder. Et spyd kan brukes til å drepe fiender, men det kan også brukes til å hjelpe deg å hoppe lengre (litt som i stavhopp). En fakkel kan brukes til å tenne fyr på hindringer, eller holde farlige dyr unna. I tillegg til å bruke disse steinalderverktøyene kan hulemenneskene dine klatre opp på hverandre, og danne en menneskelig stige for å sikre tilgang til steder hvor det ellers hadde vært umulig å komme til.
Du kontrollerer én hulemann av gangen, men kan når som helst veksle mellom de forhistoriske mennene i gruppen din. Som oftest får du minst fire hulemennesker å leke med samtidig. Hver av dem kan kun bære på ett verktøy, enten det er en fakkel, et tau eller et spyd. Noen ganger blir du nødt til å kaste eller slippe ting slik at andre hulemenn får tak i det. Hvis du har to stykker som skal stavhoppe over samme store hull, kan du for eksempel kaste spydet tilbake når den første hulemannen har kommet over, slik at den andre kan bruke det. Bare husk å ikke kaste spydet på kameraten din.
Mye å sette tennene i
The Humans inneholder en haug av nivåer, og du kan regne med å bruke en god del tid på å finne de ulike løsningene. Dette er nemlig ikke noe enkelt spill, og nivåene er svært intrikate og fulle av situasjoner der de små grå settes på prøve. Heldigvis har spillet et oversiktskart som lar deg studere hele nivået, så du får rikelig med muligheter til å planlegge. Nøkkelen ligger i å se hvilke verktøy du trenger for å komme deg forbi ulike hindringer, og så finne ut hvordan du kan få tak i disse ved hjelp av midlene du har til rådighet.
Det at nivåene er såpass utfordrende gjør at det føles ekstra godt å faktisk pusle på plass løsningen i hodet ditt, og så utføre den til punkt og prikke. Slik sett er spillet definitivt vellykket, og absolutt ikke en dum investering om du liker å sette hjernen på prøve.
Primitive problemer
Alt er imidlertid ikke fryd og gammen med The Humans. Hovedsakelig er det tre problemer som hindrer spillet i å være like spennende som det burde ha vært. Det første av dem er at det blir veldig mye repetisjon i løpet av kampanjens mange nivåer. I og med at du har flere steinaldermennesker som kontrolleres individuelt, må du ofte traske deg gjennom de samme delene av brettet mange ganger, for å få hele gjengen frem dit du trenger dem (for eksempel for å lage stige). Dessuten blir det ofte mye frem og tilbake, hvor spyd andre ting må gå på rundgang mellom folkene dine for at alle skal få brukt dem der de skal.
Det neste problemet er rett og slett plattformkontrollene. Som plattformspill er The Humans dessverre ganske kjedelig, med langsomme kontroller og få interessante egenskaper. Det er heldigvis hjernetrimdelen som veier tyngst i dette spillet, men de kjedelige kontrollene gjør ikke akkurat at de tidvis repetitive oppgavene i spillet blir morsommere å utføre. I tillegg er det av og til et behov for ekstrem nøyaktighet, som gjør at det å mislykkes kan føles frustrerende og urettferdig.
Det siste problemet er at det er veldig lett å gjøre en feil som sørger for at nivået du spiller på rett og slett ikke kan vinnes. Da er den eneste muligheten du har å starte hele greia på nytt, noe som bare øker irritasjonen du får av å gjøre de samme tingene om og om igjen. Det samme skjer om du dør fem ganger, for eksempel ved å falle for langt eller bli dinosaurmat. Det kan være litt for lett å dø noen ganger, kanskje fordi man kommer inn i en slags sløv hastemodus når man vet nøyaktig hva man skal gjøre (fordi man har gjort det før), og bare prøver å få gjort det så raskt som mulig.
Det er imidlertid viktig å påpeke at selv om de tre forrige avsnittene er rimelig negative, er totalpakken vi får servert i The Humans fortsatt nokså hyggelig. Det er et svært intelligent hjernetrimspill, som nok mangler det vanedannende elementet fra, for eksempel, Lemmings, men som til gjengjeld kan være svært tilfredsstillende når det klaffer. Det er sannsynligvis ikke et spill du vil spille i timevis av gangen, men det er definitivt moro i mindre doser.
Grafikken er, som du ser av skjermbildene, fargerik og pen. Det barnevennlige grafikkpreget er nok litt misvisende, for jeg tror spillet er litt i vanskeligste laget for den yngre garde, men hvis du ønsker å fostre opp et Mensa-medlem er det bare å kjøre på. På musikkfronten sørger de lystige melodiene for at det høres ut som du har byttet PC-en ut med en Amiga, noe som definitivt ikke gjør meg noe. Deler av musikken i spillet er faktisk hentet fra originalutgaven på Amiga, inkludert tittelmelodien og intromusikken (om du hadde Amiga-utgaven husker du utvilsomt denne – eller i det minste den kraftige bassen).
Konklusjon
I The Humans: Meet the Ancestors får vi reise tilbake i tid – til 1992. Dette spillet er nemlig så godt som identisk med sin gamle spillforfar, og har ikke forsøkt å forandre eller forbedre konseptet på noen som helst måte. På samme måte som originalspillet er det med andre ord et intelligent hjernetrimspill som virkelig setter hjernen på prøve, samtidig som det har noen litt kjedelige plattformspill-elementer og tidvis mye irriterende repetisjon. Dette er altså et spill som både gleder og frustrerer, og selv om det egentlig aldri har vært noen klassiker kan det absolutt være verd en titt om du trenger noen fargerike utfordringer for de små grå.
Merk: The Humans selges for øyeblikket kun over nettet (blant annet hos GamersGate), men skal komme i salg i butikkene senere. Det kommer også til DS. Mer info finner du på det offisielle nettstedet.
