Troverdighet er viktig, uansett hvordan man vrir og vender på det. På samme måte som man ikke ville kjøpt bil av en kar med rykte på seg for å ha pantsatt bestemora si to ganger, blir man sjelden veldig begeistret over et spill som hele tiden minner en på at det man opplever ikke er ekte. Grunnen til at jeg nevner dette, er at Hitman-spillene tidvis har slitt med å fremstå med mer overbevisning enn en noe lurvete bilselger. Kunstig intelligens som i aller høyeste grad virket kunstig, obskurt brettdesign hvor man helst måtte være i stand til å lese tankene til designeren for å finne den ene perfekte løsningen som eksisterte, og knotete kontroller som gjorde det vanskeligere enn nødvendig å styre den skallete leiemorderen er alle blant ankepunktene som har blitt tatt opp rundt de tidligere spillene i serien.
Men det er aldri for sent å forbedre seg, heldigvis. Blood Money har blitt velsignet med en kraftig oppgradert spillmotor, noe som medfører langt stiligere grafikk enn tidligere og en mer robust fysikkmotor, for eksempel. Det later også til at selve hovedpersonen – Agent 47 – har blitt modellert på nytt, med nye animasjoner og en mer markant kroppsbygning. La det uansett være klart at Blood Money ser svært spiselig ut, selv om en bieffekt av grafikkoppgraderingen er at menneskene i spillet har fått en litt unaturlig plastaktig glans på huden. Det virker lettere forstyrrende til å begynne med, men man venner seg raskt til det.
Det tar heller ikke lange tiden før man innser at endringene i spillmotoren er mer dyptgripende enn bare disse kosmetiske forskjellene; kontrollsystemet er nå nesten uten plett og lyte. Nå har man separate knapper for å åpne dører og slikt, plukke opp gjenstander, og for å kaste fra seg ting. Det virker litt tungrodd i starten, men det er et solid system som føles naturlig med litt tilvenning. Man føler seg virkelig som en del av verdenen en befinner seg i, godt hjulpet av en del andre faktorer.
For en neve dollar
Men før de nevnes, er det på sin plass med en kjapp introduksjon for nykommerne. Hitman-serien dreier seg om mannen kun kjent som Agent 47, en genmodifisert supersoldat avlet og oppdratt for å bli den ultimate drapsmaskin. Det har lykkes temmelig godt, og vår mann har utallige vellykkede oppdrag under beltet idet vi møter ham i Blood Money. Hvert oppdrag blir presentert i form av en brifing fra den hemmelighetsfulle organisasjonen som holder 47 med arbeid, før man får velge hvilke våpen som skal medbringes i felten. Man har et stort utvalg av våpen å ta med seg, men ettersom det ikke er spesielt gunstig for en leiemorder å gi seg til kjenne, er det klokeste ofte å gå for de minst oppsiktsvekkende alternativene; lyddempet pistol kan være et alternativ, i tillegg til 47s signaturvåpen: Fibertråden.
Den oppdages ikke av metalldetektorer, brukes til kjapp og brutal kvelning av ofre og er som regel den eneste billetten til perfekt vurdering på slutten av hvert oppdrag; man vurderes etter hvor mange uskyldige liv man tar, hvor mye oppsikt man vekker, og om man etterlot noen spor eller utstyr på åstedet, blant annet. Hvert gjennomførte oppdrag blir slått stort opp i avisene, og det er dypt tilfredsstillende å kunne lese at politiet ikke har fnugg av anelse om hvem som likviderte den lokale narkobaronen dagen før. Fullt så tilfredsstillende er det ikke å lese at man etterlot seg flust med spor og at politiet regner med å plassere en i kasjotten innen uka er omme.
Riktignok har man muligheten til selv å bestemme om man skal gå berserkergang gjennom åstedet eller holde seg inkognito og ikke legge igjen fellende bevis, men det er bare sistnevnte fremgangsmåte som premieres; den ettertraktede "Silent Assassin"-rangen er innen rekkevidde kun for de som har mestret snikingens og kamuflasjens kunst. For ett av 47s viktigste verktøy er nettopp forkledninger. Mange av de han møter på sin vei kan bedøves, slås i svime eller drepes, for så å bli avkledd og gi 47 det antrekket han trenger for å få tilgang til bevoktede områder uten å vekke oppsikt. Det kreves trening og presisjon for å utføre denne forholdsvis tidkrevende operasjonen uten å bli oppdaget.
Slipp Agent 47 fri
Dette har stort sett vært grunnformelen i alle de tidligere Hitman-spillene, så hva er den store forandringen denne gang? Stikkordet er frihet. I Blood Money står man svært fritt til selv å planlegge hvordan man skal løse hvert oppdrag, selv om treningsoppdraget på begynnelsen av spillet påkaller bange anelser. Det er ikke før et lite stykke uti spillet at man innser hensikten med den stramme regisseringen under treningen, nemlig det å lære opp spilleren til å gjenkjenne forskjellige bruksområder ved omgivelsene man befinner seg i. Sett med etterpåklokskapens briller, blir treningsoppdraget et frampek til hvilke evner man trenger for å lykkes i Blood Money; et observant blikk, tålmodighet og nøyaktighet. Det gjelder å se hvor man kan snike seg usett inn, hvilke gjenstander som kan brukes til feller, hvor det lønner seg å likvidere noen for å skaffe seg en viktig forkledning, hvor man skal gjemme lik og hvor man finner fluktruter og gjemmesteder.
For den desidert mest tilfredsstillende måten å spille Blood Money på er nettopp ved å observere og registrere, legge en slagplan, prøve seg frem og finpusse til det sitter. Dette er ikke et spill hvor man kan regne med å klare hvert oppdrag første gang, med andre ord. Med mindre man spiller det "feil", så klart. Det går nemlig også an å kjøpe med seg de største og styggeste kanonene man har råd til, for så å systematisk utrydde de man møter på sin vei til man står igjen som eneste overlevende. Og akkurat her er det Blood Money begynner å vakle litt.
For det rimer dårlig at man skal ha tilgang til et såpass voksent arsenal som i Blood Money, og så bli straffet for å bruke det. Som et rent skytespill står nemlig Blood Money ganske dårlig på egne ben. 47 er ikke rask nok til å gi den responsiviteten som trengs, og omgivelsene fungerer ikke bra nok som skytebaner. Resultatet er at Blood Money blir en merkbart kjedeligere opplevelse dersom man foretrekker å bane seg vei med bly; man valser rundt mens fiendene ramler inn fra alle kanter, og det hele føles hentet fra noe som ble gitt ut før årtusenskiftet. "Men hva så?" kan man si, "er det ikke bare å spille spillet slik det er meningen man skal gjøre, da?", og det er for så vidt et godt poeng. Faktisk er det et så godt poeng at man kan lure på hvorfor utviklerne ikke tenkte såpass over saken at de enten tok bort muligheten til å brøyte seg fram med maskingevær, eller tilpasset spillet for øvrig slik at det ble et reelt, tilfredsstillende alternativ.
Konklusjon
Blood Money er ikke mye tess hvis man er skytefantast. Men det er heller ikke meningen; Hitman-spillene setter seg fore å tilfredsstille dem som liker å ta seg god tid, planlegge og ikke overlate noe til tilfeldighetene. Blood Money belønner perfeksjon hos spilleren med en mestringsfølelse som ikke ligner noen annen: Følelsen av å være den perfekte drapsmann. Hvis du ikke er forsynt av leiemorderlivet fra før av, er det ingen grunn til ikke å betale blodpenger for Blood Money.
