Trett, men prangende
Grafikkmotoren er den samme som før, men den har blitt optimalisert for å tillate større områder. Imidlertid begynner det å synes at grunnmotoren her er fire år gammel. Detaljgraden på teksturene er for det meste bare middels god, personanimasjonene føles ikke helt cutting edge, og geometrien kunne trengt litt mer detaljer. Her er dessuten en god del småtteri som burde vært fikset på, slik som de notoriske klipping-problemene og den tidvis svake trapp-fot-koordinasjonen. Samtidig har utviklerne lagt til flere refleksjoner, til dels strålende væreffekter og sanntids postfilter for å krydre det hele. Postfilteret er faktisk spillets fremste grafiske nyvinning, og gjør markante fargejusteringer, legger til dybdeuskarphet (som på fotografier) og gir lysene en mer realistisk framtoning. Effekten er for det meste svært god, med mer kunstneriske (eller: mindre polygon-brautende) bilder, men den kommer på bekostning av en kraftig ytelsesdropp på middelmådige og eldre PCer, samt noe mer uskarpe bilder. På Xbox er det ikke mulig å skru denne effekten av, men det er det heller ikke noe behov for.
Hitman: Contracts veksler faktisk mellom å se ut som et to-tre år gammelt spill, og å se aldeles nydelig ut. Lys og farger brukes med stor stilsikkerhet, og spillet inneholder en mengde uforglemmelige syn, men regneværet og den tørre bakken overbeviser ikke, og interiørene kunne fortsatt vært mer detaljerte. Det er kanskje lov å håpe at neste spill i serien for alvor tar skrittet til nestegenerasjons grafikkeffekter?
Kuttscenene som kommer når du prater med mennesker i selve spillet er også klart kritikkverdige. De er preget av stolpete animasjon og litt plutselig voldsomme utsagn, selv om det er positivt at det er blitt hyret inn stemmetalent som faktisk snakker russisk, kinesisk, fransk og så videre. Nummer 47 selv spilles av samme mann som i de to foregående spillene, og er, om enn litt stivsnippet, temmelig troverdig. Disse sekvensene er likevel blant spillets svakere punkter, og replikkene sitter ikke akkurat så godt som de gjerne skulle ha gjort.
Lydeffektene er imidlertid så gode som vi forventer. Fortapte ofre gisper etter pusten, støydempede snikskytterrifler gir fra seg et lite stikk av et skudd, mens ditt trofaste silverballer-sett smeller så mektig som det alltid har gjort. IOs faste blikkenslager Jesper Kyd har for anledningen funnet fram dommedags instrumentsett til det musikalske bakteppet, og komponert noen stykker som på passende vis illustrerer Agent 47s mørke sinn. Her er mange harde trommer, elektronisk støy og mannssang, og vi er langt nærmere det første spillets elektro-episke symfoni enn vi er stororkestrale Hitman 2: Silent Assassin. Skal vi utsette noe, må det være at vi kunne ønsket oss noen flere spor.
Konklusjon
Hitman: Contracts er helt klart ikke et spill alle vil trives like godt med. Som action-føde fungerer det bare sånn passe, og det anbefales ikke å kjøpe dette spillet for å spille gjennom på normal vanskelighetsgrad og med maskingeværet foran brystet. Om man tar det for hva det virkelig briljerer på, derimot, og setter seg fore å mestre en litt mer krevende vanskelighetsgrad, vil det være en svært, svært tilfredsstillende opplevelse. Det tar tid, og du vil sannsynligvis bli sittende fast, men løsningen er aldri lenger unna enn litt oppegående tankearbeid. De begrensede lagringene på den midtre vanskelighetsgraden sørger for å høyne intensiteten betraktelig, og det skal godt gjøres å finne et mer spennende spill der ute. Contracts endrer ikke allverden på den allerede kjente formelen, men det foretas noen velvalgte justeringer, og en stilendring som man ikke kan annet enn å elske. Et morbid show for de sene kveldstimer.
