Ikke for den utålmodige
Svært mye av spillets interesse og glede ligger i å gå for såkalte "rene" drap, hvor man sørger for å unngå og generere oppstuss, og ellers helst gli inn med omgivelsene på en måte som sørger for at du er borte innen noen rekker å forstå hva som hendte. Klarer man ikke dette, er det fritt frem for å bruke mer sadistiske virkemidler. Haken ved dette er at ut over at det gir deg følelsen av å være livsfarlig og mektig, så uteblir den store spillgleden. Om du velger å tolke Hitman: Contracts som et stilig actionspill, vil du ganske enkelt ikke få tak i hva som gjør dette så spesielt. Gleden ligger i eleganse, timing og fjellfast utførelse, og ikke i å male veggene røde.
Dette gjenspeiles også i vanskelighetsgradene. Den enkleste vil tillate deg å runde spillet på omtrent ti timer, med syv tillatte lagringer per nivå, og med en fysikk som tåler adskillige maskingeværsalver i torsoen før du stuper. Slik sett er dette nivåsettingen for deg som kun er ute etter litt depressiv action, men la meg vektlegge det en gang til: Hitman: Contracts er ikke hva du trenger. Med denne innstillingen blir spillet for det første for enkelt, og for det andre er det rett og slett et temmelig middelmådig actionspill. Vaktene oppfører seg til tider tvilsomt i kamp, og lokalene er ikke konstruert for sirkelstreifing. Den tredje gangen du massakrerer ti menn som alle kommer løpende gjennom samme dør, hvor du venter på den andre siden, begynner det å demre at dette faktisk ikke er verdt pengene. Kjøp noe annet.
I det hele tatt bør du ikke finne på å spille spillet på den letteste innstillingen. Den midtre er langt mer passende, og tillater to lagringer per oppdrag. Dette gjør at du kommer til å gjenta en del seksjoner opp til flere ganger før du får det til, men nettopp dette er med på å bygge opp den intensiteten som så ofte mangler i andre titler. For at noe skal bli spennende, må åpenbart noe stå på spill. Valg av lagrepunkter blir en taktisk del av spillet, og du presses til stadig å strekke tråden litt lenger, slik at du slipper å spille seksjoner om igjen - noe som naturligvis noen ganger leder til nettopp det, idet du gjør en fatal feil. Hitman: Contracts er et spill du vil bry deg om å mestre, et spill du vil forbanne når du mislykkes, og elske når du endelig får det til. Dette er tonene av klassisk spillflyt.
I tillegg er ratifisering-systemet fra Silent Assassin tilbake, og oppfordrer som før til å gjøre gjentatte forsøk på samme brett, i håp om å få beskrivelsen "Silent Assassin" - som innebærer null aggresjon- og høy snike-score. Spillet inneholder en mengde opplåsbare spesialvåpen for den som klarer dette, ett våpen per oppdrag, slik at for kompletister er det her nok å bite i.
Siden forrige ytring er det foretatt en del mer eller mindre nødvendige justeringer. Menneskene i spillverdenen oppfører seg noen hakk mer troverdig, og følger bedre med på hva du foretar deg når du er i nærheten. Du blir ikke lenger nødvendigvis avslørt ved å løpe; nå avhenger dette til dels av hva som ville være naturlig oppførsel for den forkledningen du har valgt. Dette fører til at det kan lønne seg å løpe unna hvis noen begynner å følge etter deg, noe som vanligvis var galskap i Hitman 2. Videre har utviklerne gjort lys og skygge mer relevant for hvorvidt du blir sett eller gjennomskuet, selv om dette ikke er noe du vil få allverdens bruk for.
Briefingene er dessverre nedgradert litt, og videoene av drapsmålene som vi er vant til fra Hitman: Codename 47 og Hitman 2: Silent Assassin er uheldigvis borte. IO bør for neste spill snarere gå i retning av å gjøre oss mer kjent med attentatmålene, slik at vi virkelig vet hvem vi terminerer. Man velger heller ikke lenger våpenutstyr foran oppdragene - noen vil kanskje savne dette. I det hele tatt er det litt lite bakgrunnsinformasjon tilgjengelig - her kunne man utdypet mer, for å gjøre lokasjonene og deres innbyggere ytterligere interessante og troverdige.
