Konseptet er like enkelt som det er velfungerende. Uklare omstendigheter har sørget for at vår mann, agenten som går under kodenavnet "Nummer 47", nå ligger på et hotellrom i Paris. Han plages av et faretruende blodig skuddsår i mageregionen, og klarer bare å holde øynene åpne i korte tidsrom. Stadig vender han tilbake til de mørkeste av sitt sinns irrganger, og minner om tidligere mordtokt flakker foran øynene hans. Det er tid for et tilbakeblikk på agent 47s tidligere liv, samtidig som det franske politivesenet truer med å storme bygningen hvor han har tatt tilflukt.
Hitman: Contracts er det mørkeste avsnittet hittil i fortellingen om den fremklonede leiemorderen. Fra de første taktslag forstår vi også at presentasjonen har tatt et skritt opp siden sist, og spillet serverer med jevne mellomrom lekre kuttscener fra hotellrommet, før det igjen dykkes ned i agentens minnehvelv. Scenene har ikke den absurde kvaliteten som ble demonstrert med den første traileren til spillet, men de fungerer strålende for å binde det hele sammen, og har et kledelig billedspråk. I tillegg er det godt å se at nivålasting-skjermbildene og grensesnittet begge er ekstremt velgjorte, og at PC-versjonen tilbyr stadig høyere eleganse- og detaljnivå jo høyere oppløsning man kjører med. Lekkert.
Klassiske oppdrag
Oppdragene er som vanlig svært varierte, og i løpet av spillet vil du besøke en engelsk herskapelig storgård, en fest som foregår på et slakteri, et galehus, et ungarsk luksushotell, en nederlandsk havn og en god del mer, bordeller inkludert. Om lag halvparten av oppdragene tar utgangspunkt i oppdrag fra Hitman: Codename 47, og dette er sannsynligvis noe du enten vil elske eller hate. 47s minne har nemlig en lei tendens til å vri litt på realitetene, slik at alt framstår annerledes enn det gjorde i originalspillet. Noen vil irritere seg over at ikke alt er som det var, men det ville ellers lett kunne bli temmelig uinteressant for de som har spilt gjennom eneren. For alle som ikke spilte det første spillet, er derimot gjenfortellingen av disse oppdragene et lite genitrekk - ikke bare for å få med seg litt av 47s historie, men også fordi disse nivåene er svært gode.
Utformingen av områdene du utfører ditt arbeid på er i det hele tatt knakende god - ja, faktisk klassisk. Formelen er forsåvidt velutprøvd: du skal, som den enestående effektive leiemorderen, utføre vanligvis ett eller to drap - på den måten som måtte passe deg best. Men Hitman: Contracts tar enda et skritt i riktig retning, med svært omfattende brett hvor det finnes en mengde måter å gå fram på. Vil du forgifte offeret ditt? Kanskje foretrekker du heller et overfall når offeret tar en tur på toalettet? Vil du drukne vedkommende, eller kanskje knekke nakken hans ved hjelp av en biljard-kø? Groteske valgmuligheter, naturligvis, men så er du også en kynisk leiemorder.
Nivåene består vanligvis av en mengde rom, gjerne fordelt over flere bygninger og uteområder, noe som gjør hvert nytt oppdrag til en overveldende opplevelse i starten. Spilleren har tilgang til et kart, som på de to letteste vanskelighetsgradene er behjelpelig med å peke ut målene, andre personer, bygninger, dører og andre interessante punkter. Selv om dette kan gi en første oversikt, er det ingen annen måte å virkelig få kjennskap til hva som befinner seg hvor, enn å gradvis utforske området. Som en del av dette er det vanligvis et must å finne en passende forkledning, og det er ikke måte på hvor mange ulike klesdrakter du får prøve i løpet av spillet. Du får blant annet muligheten til å prøve deg som diverse vakter, SWAT-soldat, seiler, galning, risbonde eller asiatisk gjeng-diplomat, og for hver utkledning vil soldater og sivile rundt deg reagere annerledes. Sørg for å tenke gjennom valg av forkledning, og legg merke til hvordan man må være kledd for å få tilgang til visse områder, og spillet vil følge denne logikken.
Det skal sies at nivåene til en viss grad dikterer hva som er mulig å gjøre. For eksempel vil det ikke være mulig å forgifte et attentatmål uten at det eksisterer en pakke gift og litt mat eller vin som skal serveres, og det er kun mulig å skru av strømmen om det er en hendig strømbryter i nærheten. Dette er imidlertid ikke noe stort ankepunkt, da du sannsynligvis heller vil bli slått av at spilleren her har enda større frihet enn i de to foregående spillene. Godt er det for eksempel at flere bygninger kan entres nå enn før. Idet du gradvis oppdager nye midler til målet ettersom du utforsker spillverdenen, bygger du også opp en plan for hvorledes utføre drapet. Spillflyten kan minne om mange eventyrspill sin, hvor du gjør flere mislykkede forsøk før det endelig lykkes, og hvor det derfor også føles godt når det du har tenkt ut viser seg å holde vann.
