Det fjerde spillet i Hitman-serien er nå rett rundt hjørnet, men siden jeg ikke hadde prøvd godsakene tidligere, var det likevel en glede å finne det på messegulvet i dag tidlig. Det jeg lurte mest på, var i hvor stor grad danske IO Interactive hadde løsnet på det ellers ganske stramme designet? Ville det være lettere å lage egenkomponerte løsninger på problemene denne gangen, eller ville spilleren fortsatt måtte forholde seg til hvert brett som et gåteaktig puslespill, og ofte være avhengig av mange omstarter før han eller hun hadde opparbeidet seg en god nok forståelse av brettet til å få gjennomført jobben?
I løpet av seansen med spillet i dag fikk vi i hvert fall klarnet opp i en del spørsmål vi hadde. For det første er det ikke snakk om noen fundamental endring av Hitman-konseptet. For eksempel føltes styringen svært lik slik den var i de foregående spillene, selv om det finnes små forbedringer hist og her. Brettene jeg så virket dessuten å være tuftet på mye av det samme grunnlaget som før: Intrikate strukturer, fleretasjes bygninger, en rekke vakter som måtte unngås, samt en beinhard vanskelighetsgrad.
Det vil si, det siste er bare delvis sant. Som før finnes det også enklere vanskelighetsgrader i spillet, og denne gangen har IOI til og med lagt med en real ferskingmodus. Med denne vanskelighetsgraden er du så og si udødelig, og kan skyte deg gjennom det meste med en lyddempa Silverballer-pistol du får utdelt før hvert oppdrag.
Det er kanskje ikke noen overraskelse at de enklere vanskelighetsgradene ødelegger mye av moroa, men det er verd å nevne likevel. Riktignok kan man ha glede av å skape et blodbad i ny og ne, men som actionspill virker det som om Blood Money er like ille som forgjengeren Contracts. Det er for eksempel enkelt å lure fiendene rundt en eller annen sving, hvor du gjerne står klar med hagle og avretter dem en etter en, og hvis man holder på på den måten, kutter man også ned spilletiden til en brøkdel.
Et rykte å ta vare på
Alt dette er likevel uproblematisk, for med litt høyere vanskelighetsgrad og litt mer ambisjoner om å spille elegant, lukter vi mange små frydefulle øyeblikk her. Det føltes (hvor syk jeg enn høres ut nå) godt å endelig henrette en vakt med pianostreng igjen, og de to brettene vi så på virket like intrikate og interessante å utforske som vi er vant med det.
Hitman-serien dreier seg om presisjon, nerver og stil. Et element som endelig vender tilbake er realistiske konsekvenser for dine handlinger. For en leiemorder er det naturligvis ekstremt viktig å ikke bli gjenkjent, og hvis du ikke skjuler sporene etter deg kan du fort havne på avisenes forsider. Dette betyr igjen at seinere oppdrag kan bli rimelig klumsete, siden alle fra før kjenner deg ved ansikt. Ikke bra.
Det stilige er at selv om du er av blodbad-typen, eller simpelthen gir opp å løse et oppdrag "skikkelig", så kan du beholde masken hvis du har pengene til å "rydde opp" etter en operasjon. Tok overvåkningskameraene bilder av deg? Pfft, betal noen for å finne og utslette materialet. Var det noen som så deg? Noen vitner? Vel, i så fall kan vel penger løse dét problemet også, kan de ikke?
Og belønningen, enten du er dyktig eller bare freidig med lommeboka? Vel, den er besnærende: Avisene snakker om en "ukjent drapsmann" som "ingen så noe til" dagen etter. Akkurat slik en dyktig leiemorder opererer, med andre ord.
Pengene du tjener ved å utslette attentatmålene kan du benytte til å oppgradere våpenparken din. Lyddempere, sikter og andre utvidelser vil være tilgjengelig hvis du har lyst til å bygge deg et komplett bibliotek, eller kanskje du bare vil gjøre jobben din på de påfølgende oppdragene litt enklere?
Nye muligheter, samt plastikkfjes
Utviklerne har sørget for å innføre nye elementer du kan bruke til din fordel. På brettene finnes det nå for eksempel klesskap du kan klatre inn i for å gjemme deg. Arsenalet har blitt utvidet med en mynt, uvurderlig for å avlede vakters oppmerksomhet i akkurat de sekundene du trenger for å snike deg forbi – samt en avstandsdetonert mine. Sistnevnte fikk vi ikke prøvd skikkelig, men mulighetene for, eh, "herlig" ødeleggelse er gode.
Det føles meningsløst å måtte påpeke noe som burde være såpass lett å styre unna, men noen må gjøre det: Blood Money er i høyeste grad bitt av plastikkbasillen. Utviklerne utviser her stor evne til å få alle levende mennesker til å se ut som dokker, ved hjelp av intens bruk av normal mapping. Antall polygoner vitner også om et spill som deler kodebase med PS2-prosjektet, og Blood Money er i så måte ikke et "sant" nestegenerasjonsspill - i hvert fall virket det ikke slik i PC-utgaven vi prøvde. Fornuftig design og lyssetting trekker opp, og 47 selv ser definitivt rimelig strøken ut, men IO burde kunne bedre enn dette, alt i alt.
Det skal sies at våre inntrykk er basert på Blood Money blåst opp til rundt 2 000 piksler i bredden, så om spillet vil se like inkonsistent ut i detaljnivået på en mindre skjerm gjenstår å se. Vi fikk også tittet litt på Xbox-utgaven av spillet – denne så riktignok mer konsistent ut, men den var også kornete-o-rama deluxe sammenliknet med den sykt høyoppløselige PC-versjonen vi hadde testet først.
Konklusjon
Det som til syvende og sist kommer til å avgjøre om Hitman: Blood Money ender som et briljant spill eller bare som et halvgreit et, er likevel kun én ting: Forutsigbare konsekvenser. De tidligere spillene var på sitt mest frustrerende da spillogikken løp fra sunt folkevett, og vakter gjennomskuet deg ut av det blå. Serien trenger å være hundre prosent konsekvent med hva som oppfattes av vakter, og hva som ikke gjør det – og å tenke mest mulig likt en leiemorder bør være nøkkelen til suksess.
Vi fikk ikke nok tid med spillet i dag til å bedømme om spillet lykkes med disse tingene, og vi aner heller ikke hvor høy kvalitet oppdragene vil holde. Vi rakk imidlertid å bli skikkelig interesserte i de settingene vi prøvde, og selv om grafikken ikke var altoppslukende, var den på mange måter fortsatt en fin oppgradering fra de tidligere spillene.
I alle tilfelle er det klart at Agent 47 fortsatt er den hardeste mannen i manns minne, og det er lov å håpe at Blood Money blir like eksepsjonelt som de tidligere spillene i serien – eller bedre.
