Kritikk?
Mye skryt. Men er det så noe virkelig kritikkverdig overhodet ved dette spillet? Sammenlignet med motstanden, svært lite. Noen (vi vet alle hvem dere er) vil kanskje klage på at en flerspillermodus er fullstendig utelatt. De har gått glipp av poenget. En del har også smurt seg tykt ut over en del fora i det siste, og mast om at spillet er for kort. Dem om det, spillet blir raskt mindre interessant, og tar mye kortere tid hvis man skyter seg gjennom så langt det går. Et eksempel på dette er oppdraget "hidden valley", som jeg fullførte på "normal" på fem minutter med et SMG-gevær, men som ellers lett tar en time. Jeg vil derfor anbefale fans av det første spillet å unngå den letteste vanskelighetsgraden.
Om man ser med litt mer kritiske øyne på hva det er vi har foran oss, er det ikke desto mindre masse grunnlag for forbedring, også her. Det heter seg at mye vil ha mer, og i dette tilfellet gjelder det realisme. Til tider føles det hele nemlig litt for konstruert. Mulighetene er som nevnt alltid flere når det gjelder å ta livet av attentatmålet, men ofte kommer man tilfeldig over de litt mer utspekulerte løsningene, før man rekker å tenke dem ut selv. Dette problemet gjøres tydeligere av mangelen på interaktivitet med andre gjenstander enn de som har et formål i oppdraget. Veien videre for serien er kanskje enda mange flere, men bedre gjemte løsninger, slik at man må tenke litt først.
Det kunne også vært interessant å se et Hitman-spill som forsøkte å simulere spillverdenen i stedet for å designe den, og slik åpne for mange muligheter ikke utviklerne var klar over engang. Du ser aldri vakter stå og småsnakke, eller samhandle med hverandre på annen måte. Om noen har en agenda, så har de den samme hver gang, og ofte står de stille i evigheter. Tenk så spennende det kunne vært om vaktskifter og andre aktiviteter ble simulert! Det hadde gitt mye ekstra liv til spillet, og dessuten krevd enda større evne hos spilleren til å omstille seg og stadig revurdere sin taktikk. Historien kunne også godt vært utdypet enda mer. Her er det potensiale til noe virkelig stort. For eksempel skildres ikke reisene 47 gjør - i det ene øyeblikket er mannen på Sicilia, i det neste i St. Petersburg. Etter min oppfatning er nettopp de verdensomspennende reisene noe av det som fascinerer mest med leiemorder-settingen, og det hadde derfor vært fint med litt lengre mellomsekvenser for å skildre dette.
Konklusjon
På tross av at det altså finnes innvendinger, er Hitman 2: Silent Assassin svært solid materiale. Det er et spill som åpner for innlevelse og fordypning, med en helhetlig opplevelse av å være leiemorder. Musikken er storslagen, mellomsekvensene flotte, og våpenutvalget er stort. Det er blitt et spill som de fleste spillere vil finne mye glede i, og som tåler å bli spilt gjennom mer enn én gang. Svaret på det innledende spørsmålet må derfor bli: Ja, dette er virkelig noe å lage oppstyr for! Et av årets elementære kjøp.
