Krig i fokus
Det er ikke til å komme unna at selve krigen har en stor rolle i dette spillet. Det er i mye større grad en taktisk krigssimulasjon på kommandonivå enn det er noen økonomisk simulator. Med mindre man velger et eller annet perifert og kneskjelvende lite land i verdens avkrok, kan du banne på at du havner i krig før eller senere.
På samme måte som brettspill som for eksempel Axis & Allies, kan du i Hearts of Iron III kjempe både til lands, vanns og i lufta. Det er et utall forskjellige enhetstyper, og alle har de en eller annen rolle. Noen infanterigrupper skal ta ut stridsvogner, kryssere skal beskytte transportskip og hangarskip, mens strategiske bombefly skal ta ut viktige installasjoner på fiendtlig territorium.
For styrkenes del er det to viktige endringer denne gangen. For det første er forskningsoppbyggingen lagt helt om. Dette gjør at du i mye større grad kan velge nøyaktig hva du vil forske på. Hvis man tar infanterister som eksempel, er ikke teknologitreet lagt opp på den måten at man forsker frem en «ny» type infanteri som sist. Denne gangen er det fire ulike variabler som går på infanterister. Man må forske på våpnene deres, kampevne, slagkraft og så videre. Selv om det kan virke uvant i starten er dette en velkommen og flott oppdatering.
Kommandohierarki
Den andre store nyvinningen er en helt ny strukturering av kommandohierarkiet i forsvaret ditt. Denne gangen er styrkene dine mye mer avhengig av å ha et hovedkvarter med en høyere leder i nærheten av området de kjemper på. Du har nå muligheten for å hierarkisk strukturere forsvaret ditt helt sånn som du selv ønsker, og dette er administrasjonsporno for frikene. Jeg brukte to timer(!) på å omorganisere det amerikanske forsvaret i en Stillehavskommando og en Atlanterhavskommando da jeg kom til makten i det forgjette land. Det verste av alt var at jeg storkoste meg hele veien.
Det nye systemet er av de beste nyvinningene med hele Hearts of Iron III. I et spill hvor kompleksiteten allerede er høy, gjør systemet det mye lettere å få kontroll og oversikt over styrkene dine – spesielt i krigstider når forsvaret begynner å bikke en million soldater.
Et så omfattende spill kommer ikke helt uten små og noen ganger frustrerende detalj- og balansefeil, men en lanseringsoppdatering fikser opp en god del av de jeg har merket så langt. Den kunstige intelligensen fikk også litt finpuss i oppdateringen, men det later til at vanskelighetsgradnivået er justert noe ned. Både jeg og en av mine kollegaer som også spiller spillet, har for eksempel fått inntrykk av at det på normalnivået er noe lett å vaske gulvet med hele Europa som fille hvis du er Tyskland.
Kalkulerte slag
Om noen ikke har forstått det ennå så foregår selve krigingen ikke etter fingerferdigheter, men matematiske prinsipper, på samme måte som spill som Football Manager og Civilization. Det er så mange variabler som spiller inn i avgjørelsen av en kamp, at selv ikke en dopet differensialligning vil ha noe å stille opp med. Du må ta hensyn til terreng, årstid, vær, tid på døgnet, forsyninger, utstyr på styrkene, organisasjonsnivå, moral, ildstøtte og så videre. Du skal spille dette spillet mye for å mestre alt dette, men fy så deilig det er bare en tre-fire faktorer går din vei.
Noe av det aller flotteste med Hearts of Iron III er at spillet er så omfattende at du kan spille det gjennom et utall ganger og aldri ha samme opplevelsen. Enten man spiller flerspiller eller mot datamaskinen alene, er det store forskjeller i spillets gang avhengig av hvilket land man velger å være. Spillet later ikke til å være like fastlåst i de historiske hendelsene som Hearts of Iron II, og dette gjør at man omtrent kan styre landet sitt i den retningen man vil.
Land som Tyskland, USA og Sovjetunionen er store industrimakter som det ventes mye av i form av krigsmateriell og produksjon, men også mellom disse er det store forskjeller. USA er, til tross for sitt enorme produksjonspotensiale, underlagt demokrati, et styresett som ofte er kjedelig i spill som fostrer nye og lovende diktatorspirer. Innbyggerne må tilfredsstilles. De liker ikke krig, og dette gjør at man i demokratiske stater ikke kan erklære krig i hytt og gevær.
En real utfordring
Det skal ikke store historiekunnskapen til å forstå at om man velger en stat som Polen, Frankrike eller Kina, er det rimelig stor sjanse for å få deng i løpet av krigens første år. På den andre siden er det alltid morsomt å se om man kan holde imot noe som andre ikke klarte.
Den ultimate utfordringen er imidlertid å kontrollere Storbritannia. Det å skulle kontrollere et samvelde som har landområder spredt ut som om de skulle vært kastet på globusen, er en jobb som krever en stab i NAVs størrelsesorden.
Hearts of Iron er i alle sammenhenger et stort strategispill, og dette medfører også et ørlite problem. Hvis du ikke er kjent med sjangeren eller administrative spill, er ikke dette spillet å begynne med. Det har læringskurven fra helvete, og selv om jeg har spilt de tidligere spillene, var jeg nødt til å investere ganske mye tid inn i å forstå de ulike endringene. Jeg sier ikke at det er galt å endre på gameplayet når man gir ut et nytt spill, men det gir et bilde av kompleksiteten i spillet.
Konklusjon
Til tross for at Hearts of Iron III både ser og høres rimelig dårlig ut, er det en tigerhai i dachsvalpklær. Med sin enorme spennvidde både dybde- og breddemessig, tilbyr det en imponerende database, spillbarhet og administrativ pondus. Det å bestemme seg for en strategi, planlegge, og se planene sine ut i livet, gir deg noen av de mest givende øyeblikkene i et strategispill noensinne.
Det skal nevnes at spillet er ikke noe for hvermann. Hearts of Iron III er ikke underholdning, tidtrøyte, en fridtidsinteresse – det er ikke engang et spill. Det sluker deg levende og spytter deg ikke ut før dere har nedlagt en god del timer sammen. Hearts of Iron III er en mani, og jeg takker høyere makter for at slike titler fremdeles kommer og tar meg med storm.
