Politikk er langt i fra noe som kan karakteriseres som lettbeint og underholdende. Politikk og forståelsen av temaet innbefatter ofte at beskueren har erfaring, vilje og ikke minst kunnskap om hvordan det blander sammen interesser, penger, maktstrukturer og løsninger.
Temaet politikk er også ofte utsatt for satire og spøk, da det for mange er lett å harselere med emner som er vanskelig å forstå. Det norske bandet Black Debbath gjorde en morsom vri for noen år tilbake, da de som en tilsynelatende opplyst gjeng lanserte det de kalte for tung, tung politisk rock. Svenske Paradox er kanskje ingen kløppere på el-gitar, men med Hearts of Iron III viser de for alvor muskler innenfor sin sjanger; tung, tung politisk digitalunderholdning.
Hearts of Iron III er en hitlersimulator uten sidestykke. Du skal ta rollen som ubestridt statsleder for ett av verdens land, og føre det gjennom andre verdenskrig på jakt etter heder og ære. Det er så omfattende, blytungt, og politisk at alle som ikke liker det er idioter – i hvert fall om vi skal dømme dem ut fra ordets opprinnelige betydning.
Hitlerbart
Det er vel i bunn og grunn ingen måte å komme unna spillets utseende på. Hearts of Iron III er like fancy og behagelig på øyet som Adolf Hitlers bart. Der andre strategispill gjerne viser seg frem i sin fineste pikseldrakt, akkompagnert av store og flotte toner, satses det her fullt og helt på innholdet.
Når du starter spillet hører du Richard Wagners flotte The Ride of the Valkyries i høyttalerne, men i stedet for flotte scener hvor amerikanske Huey-helikoptre seiler frem i den lumre asiatiske solnedgangen, vises dårlige tegninger akkompagnert av små innlastingsnotiser som kun er av interesse for spillets egne utviklere.
Hearts of Iron III er gyselig fra start til slutt, men ingen skal komme og si at den grafiske utformingen ikke er funksjonell. Det er lett å navigere mellom informasjonsskjermer i grensesnittet, og spillet er veldig flink til å gi deg følelsen av å være i kontroll over hele situasjonen.
En administrativ himmel
Etter at du i spillets startsekvens har valgt hvilket land du vil styre, bærer det rett inn i administrasjonen. Spillet opererer egentlig i sanntid, men for at du skal få muligheten til å fatte vedtak, kan du både sette det på pause samt redusere og øke hastigheten. Spillet teller timer og dager, og timeplanen er svært viktig for spillets oppbygging.
Det første man må sette seg inn i når man har tatt over et land, er gjerne produksjonsmidlene. Spillet opererer med et sett ulike ressurser. De mest klassiske her er råvarer som metaller, olje, energi og såkalte sjeldne materialer. Råvarene produseres latent fra landenes ulike regioner. Et land som Norge er for delt inn i en plass mellom ti og tjue regioner, mens noen av de store landene kan ha over hundre. Som i det virkelige liv betyr dette at stater som spenner over store landområder, som for eksempel USA og Sovjetunionen, har stor tilgang til råvarene.
Mindre stater, som Nederland, Liechtenstein eller Albania, er naturligvis ikke like velsignet med stoffene som smører et massivt krigsmaskineri, og dette gjør at de i stor grad er avhengige av import for å få produsert noe. Dette er et system som har fungert godt tidligere, og det er ingen grunn til å trekke noen annen konklusjon denne gang.
Andre typer ressurser er forsyninger, drivstoff, penger, spionasje, lederskap, diplomati og sist men ikke minst; industriell kapasitet. I Hearts of Iron III har Paradox laget et svært velfungerende og tilfredsstillende system for industriell og administrativ kapital, og dette er systemer du som statsleder lett kan påvirke. Industriell kapasitet er et mål på hvor stor industri staten din er i besittelse av.
Industrimuskler
Den totale industrielle kapasiteten skal fordeles mellom postene produksjon, forbruksvarer, forsyninger, oppgraderinger og forsterkninger. En høy produksjon gjør at fabrikkene kan lage mer fly, båter, stridsvogner og så videre. Forbruksvarer trengs for å holde befolkningen i landet fornøyd. I fredstid er disse kravene ofte høye, mens forbruket synker markant hvis landet er i trøbbel.
Forsyninger, oppgraderinger og forsterkninger er alle faktorer som påvirker stridsevnen til forsvaret. Jo flere styrker som er utplassert, jo mer forsyninger må produseres. Jo oftere disse styrkene er i krig, jo mer må avdelingene forsterkes. Etter hvert som forskerne finner opp ny teknologi, må også de stående stridsavdelingene oppgraderes.
Nesten i motsetning til den industrielle, står den administrative kapasiteten, eller lederskap som spillet selv kaller det. Den administrative kapasiteten skal fordeles mellom ny forskning, spionasje, offiserutdanning, og diplomati. Forskning betyr mye for den materielle og styrkemessige utviklingen av forsvaret ditt, og viktigheten av dette kan ikke overvurderes.
Spionasje og diplomati er noe åpenbare variabler. Jo mer du investerer på spionasje, jo mer får du vite om andre land. Jo mer du investerer i diplomati, jo flere muligheter får du for å kontakte andre land for forhandlinger av ulik art. Offisersutdanningen er helt ny i denne utgaven. De stående avdelingene trenger ledere, og det er derfor din oppgave ikke å produsere flere enheter enn du har offiserer til.
Money talks!
Penger er også en økonomisk faktor, og disse akkumuleres ved å handle med andre stater. Hvis man for eksempel selger råvarer eller forsyninger, blir man betalt med penger. Disse kan man igjen bruke for å kjøpe det man selv eventuelt måtte trenge fra noen andre.
Det finnes naturligvis metoder for å øke den totale industrielle og diplomatiske kapasiteten. Den diplomatiske kapasiteten økes best med forskning, mens den industrielle økes ved at du bruker av den tilgjengelige produksjonen til å produsere ny fabrikker, som igjen gjør at produksjonen kan økes. Mobilisering av et land i forkant av en krig eller ved krigsutbrudd, virker også som viagra på produksjonsgrafen.
Den økonomiske overbygningen i Hearts of Iron III er så sammenvevd og gjennomtenkt at man skulle tro det var spillutviklernes svar på Karl Marx som sto for sammensettingen. Det er tilnærmet uendelig mange måter å spille dette spillet på. Man kan drive diplomati og satse på alliansebygging og handel for å nå sine mål, eller man kan skape et stort utyske av en krigsmaskin, og slippe det løs på den stakkars jævelen som måtte krysse dine spor. Det siste er naturligvis det morsomste.
