Spillmarkedet har de siste årene vært faretruende nær ved å koke over av skytespill basert på andre verdenskrig. På tross av en rekke flotte spillopplevelser i form av titler som Brothers in Arms, Call of Duty og Battlefield, har jeg omsider kommet inn på tanken om det egentlig er så mye futt igjen i den velbrukte krigssettingen. The History Channel: Battle for the Pacific har aldeles ikke fått meg på andre tanker; i dette tilfellet vil selv ikke den største krigsentusiast få særlig mye ut av å reise tilbake til førtitallet.
Tro nå ikke at jeg dømmer spillet fordi det er bygd på et velbrukt konsept. Nei, problemene ligger i de fakta at Battle for the Pacific er kort, kjedelig og skremmende ensformig.
Slank dokumentar
Som man bør kunne forvente av et produkt som bærer «The History Channel»-navnet, er samtlige av oppdragene i spillet basert på dokumenterte sammenstøt mellom de allierte og aksemaktene. Som en navnløs amerikansk soldat får du oppleve ti forskjellige oppdrag, hvor du slåss mot japanske styrker på en rekke forskjellige stillehavsøyer. Mellom hvert oppdrag presenteres et kort klipp fra en dokumentarfilm som tar for seg hendelsene som er i ferd med å utfolde seg.
I begynnelsen av Battle for the Pacific gir dokumentarklippene deg en god, autentisk krigsfølelse, som om du skulle sett en fullblods dokumentarfilm på TV. Svart-hvite opptak fra slagene, tøffe amerikanske soldater og en innlevelsesrik forteller burde være nok til å holde på enhvers oppmerksomhet så lenge klippene varer. Uheldigvis er de veldig korte, og autentisiteten fordufter totalt med en gang du får opplevd selve gameplayet.
Det er synd å si det, men Battle for the Pacific fungerer klart bedre som kortvarig dokumentarfilm enn som skytespill. La oss nå se litt på hvorfor det er slik.
«Følg meg!»
Spillets første oppdrag er typisk for sjangeren; en liten bande amerikanske soldater blir overasket av de japanske troppene, og må trekke seg tilbake til skyttergravene. Du legger to og to sammen, og finner straks ut at asiatene må drives tilbake hvis du og kameratene dine skal ha noen som helst sjanse for å komme hjem i god behold. Med trusler som hyppig fiendtlig beskytning, øredøvende granateksplosjoner og skumle jagerfly susende over deg til enhver tid, skulle en tro at samarbeid var tingen, men slik er det ikke her. Soldatkompisene dine er snarere en forbannelse som følger deg gjennom hele spillet. Eller – rettere sagt – en forbannelse du følger gjennom hele spillet.
Greit, så trenger du kanskje en overordnet som kan vise deg veien gjennom det forvirrende skyttergravsystemet. En erfaren offiser som til enhver tid minner deg på at oppgaven din er å rette maskingeværet mot fienden, og trykke på avtrekkeren. Før japanerne gir opp angrepet på den amerikanske skyttergraven, har offiseren vist deg hvordan mitraljøser brukes, og hvordan du skyter ned jagerfly ved hjelp av gigantiske antiluftkanoner som forbløffende nok fungerer akkurat som mitraljøsen. «Takk, gamlefar, nå klarer jeg neste oppdrag på egenhånd» tenker du i det de fiendtlige troppene gjør retrett.
Men ønskene blir ikke innfridd. Du innser snart at Battle for the Pacific er et spill som ganske enkelt går ut på å fotfølge din overordnede. Er du ikke rask til beins, kan du bare ryke og reise; mister du offiseren av syne, feiler du oppdraget og må begynne fra forrige lagringspunkt. Med andre ord har du aldri mulighet til å ta saken i egne hender. Personen du alltid følger hakk i hæl, er dog til god hjelp når du møter fienden. Han tåler nemlig det aller meste, og kan gjerne brukes som menneskelig skjold mot stridt kuleregn. Dette til tross er han ikke en velfungerende lettelse; han gjør stillehavskampanjen til en overlineær, søvndyssende opplevelse.
Om Jon Blund rekker å gjøre ferdig arbeidet sitt i løpet av de to timene det tar å komme seg gjennom enspillerdelen, er en annen sak.
Mystisk stillehavssyndrom
Problemene stopper ikke med at Battle for the Pacific er kort og ensformig. Den vaklende kunstige intelligensen i spillet er et like stort ankepunkt. Selv om de fleste av oppdragene i spillet simpelthen går ut på å følge en lagkamerat fra et punkt til et annet, og knerte de som måtte være dumme nok til å prøve å stoppe dere, får du ofte bevitne de merkeligste hendelser. Noen ganger stopper kameraten din opp, og blir stående stiv som en ispinne. Problemet er ikke at han blir hindret av en vegg eller en stabel av sandsekker. Nei, han bare står der - helt livløs.
Noen ganger har jeg vært heldig, og kameraten min har begynt å bevege seg igjen, men normen har dessverre vært at jeg har måttet starte oppdraget på nytt igjen. Som nevnt tidligere, kan du ikke bare løpe i forveien når dette skjer – da går oppdraget i vasken. Fiendene er ikke stort bedre; mange av dem lider av det samme syndromet. Selvfølgelig ser det fryktelig dumt ut, men paralyserte fiender hindrer deg ikke i å nå neste oppdrag.
Fiendene er heller ikke særlig smarte når alt fungerer som det skal. Utviklerne har ikke hentet inspirasjon fra andre spill i samme sjanger, hvor soldater raskt spretter frem fra diverse skjulesteder, kaster granater til rett tid, og tilkaller forsterkninger når de skjønner at motstanden blir for stor. I stedet har løsningen falt på å sette sammen store, dumme klynger av soldater som ikke tenker på å søke dekning når du skyter på dem. Noen av dem vet kanskje å bruke maskingeværet når du og makkeren stormer mot dem, mens andre løper forvirret rundt i sirkel helt til du tar dem av dage.
Nesten katastrofalt
Battle for the Pacific er et av de svakeste skytespillene som noen gang har funnet veien inn i Xbox 360-en min, men er allikevel ikke helt katastrofalt – bare nesten. Spillet blir «reddet» av klar grafikk og oversiktlige miljøer. Det har ikke blitt lagt mye stemmearbeid inn i produktet, men det som faktisk finnes der er ikke av den dårligste sorten. Lydeffektene kan jeg heller ikke si noe på; lyden av maskingevær, mitraljøser og granateksplosjoner er av formidabel kvalitet.
Spillet inneholder også en flerspillerdel som teoretisk sett kan oppleves på Xbox Live. Som spiller har du et lite knippe modi å velge mellom, blant annet «deathmatch» og «capture the flag». Områdene i Battle for the Pacific egner seg godt til kamper mellom flere menneskelige deltakere, med mange muligheter for å overaske fienden og søke dekning fra innkommende angrep. Flerspillerdelen krever at minst tre spillere deltar, noe som vanligvis ikke burde være noe problem, men i dette tilfellet betyr det at det rett og slett er vanskelig å finne nok deltakere for å få i gang en flerspillerkamp. Med tiden blir det trolig litt av en utfordring å finne med- og motspillere på Xbox Live, men det faktum at flerspillerdelen faktisk er her og fungerer helt greit, trekker ikke ned mitt syn på Battle for the Pacific.
Konklusjon
Det er tydelig at Battle for the Pacific ikke er av utgiver Activisions største satsinger denne våren, men det er ingen god unnskyldning for å lansere et produkt som er så kort og ensformig som spillet har vist seg å være. I stedet for å hente inspirasjon fra stortitlene innen sjangeren, har utviklerne laget et skytespill som er så simpelt og lite innovativt at du vil finne mer underholdning i å studere den siste snøen som smelter. Den mest interessante delen av Battle for the Pacific er de kortvarige dokumentarklippene som blir spilt mellom oppdragene, og når disse til sammen ikke varer mer enn toppen femten minutter, skjønner du tegningen.
