Mata Hari er et eventyrspill som kommer fra to svært erfarne spilldesignere, nemlig Hal Barwood og Noah Falstein. Disse ringrevene jobbet hos LucasArts på nittitallet, og deres forrige samarbeidsprosjekt, Indiana Jones and the Fate of Atlantis, regnes som et av tidenes beste eventyrspill. Mata Hari holder nok ikke samme kvalitetsnivå som Fate of Atlantis gjorde, men det er veldig spennende å se disse veteranene tilbake i spilldesignerstolene.
Spionhistorie fra virkeligheten
Det fine med eventyrspill er at de kan handle om så mye rart. Når man utvikler spillets plot trenger man for eksempel ikke å komme opp med begrunnelser for å skyte tusenvis av fiender eller hakke demoner til døde, slik man må i visse andre sjangere. Dermed kan vi få spill om varulver i Tyskland, spøkelsespirater og romantikk i Karibien og episke reiser i trekkopp-tog. Mata Hari er enda et eventyrspill som velger en utradisjonell historie, og det gjør det godt. Her tas vi med til La Belle Époque, en optimistisk tid preget av teknologiske og sosiale fremskritt i Europa, men samtidig en tid med dystre skyer i horisonten. Kontinentet var nemlig på vei mot en av tidenes grusomste kriger.
Handlingen følger Margaretha Geertruida Zelle, bedre kjent som Mata Hari. Etter at hun fikk sitt gjennombrudd som eksotisk danserinne i 1905 knyttet hun mange bånd til de øverste samfunnslagene i Europa, og hadde forhold til flere av kontinentets militære ledere. Da første verdenskrig brøt ut mener mange at hun brukte kontaktnettet sitt for spionasjevirksomhet, og hun skal også ha innrømmet å ha jobbet for den franske etterretningen. I 1917 ble hun imidlertid arrestert av franske myndigheter, som anklaget henne for å være tysk spion. Etter en kjapp rettssak ble hun dømt til døden og henrettet ved skyting.
Spillet begynner i 1905, og det første målet er rett og slett å bli kjent. Det tar imidlertid ikke lang tid før intrigene huker fatt i stakkars Mata Hari, og hun må bruke sin kvinnelist (og litt mer) for å sikre seg hemmelig informasjon. Deretter tar det noen år før hun må i ilden igjen, for å snuse opp nye statshemmeligheter. Slik hopper spillet gradvis fremover helt til 1914. Historien tar seg selvsagt mange friheter i forhold til den faktiske informasjonen vi har om Mata Hari og hennes mulige spionvirksomhet. Jeg skal ikke røpe mer om hvordan historien om Mata Hari ender enn spillets historiske setting allerede har gjort, men jeg kan si såpass at utviklerne har tatt seg noen friheter her også, og at det finnes flere forskjellige avslutninger.
Selv om historien og settingen i utgangspunktet er veldig interessant, føler jeg spillet mangler litt av mystikken og spenningen en forventer når temaet er internasjonal spionasje. Spillet er kanskje litt for opptatt av kanonspesifikasjoner og flymotorer, og historien er i tillegg ganske oppstykket. Hver del føles nesten som en uavhengig episode. Personene er heller ikke veldig dype og interessante, og selv ikke Mata Hari fremstår som en veldig engasjerende person, noe hun utvilsomt var i virkeligheten.
Tradisjonelt eventyrspill
Mata Hari er på mange måter et tradisjonelt tredjepersons pek-og-klikk-eventyr. Handlingen foregår i detaljerte, forhåndstegnede omgivelser, og du peker Mata Hari rundt på skjermen ved å klikke på steder du ønsker å gå, og ting du ønsker å ta en titt på eller plukke med deg. Underveis får du en rekke utfordringer – ofte av typen «finn riktig ting og bruk den på riktig sted», men vi får også noen mer fantasifulle nøtter, og oppgaver som løses gjennom informasjonsinnhenting og samtaler.
Generelt er løsningene logiske og interessante, og designet slik at de er overkommelige og smarte samtidig. Du føler deg glup når du løser dem, samtidig som spillet sørger for at det hintes i riktig retning og har nok informasjon til at løsningene ikke krever alt for mye arbeid. Dessverre dukker det også opp noen nøtter hvor logikken svikter litt, og hvor spillet ikke er flink nok til å gi nødvendig informasjon.
Det må uansett understrekes at logikken i Mata Haris nøtter holder et langt mer troverdig nivå enn i flere andre moderne eventyrspill. I stil minner for eksempel Mata Hari litt om Secret Files-spillene, men der disse tar helt av med utrolig usannsynlige situasjoner og nøtter, virker Mata Hari mye mer jordnært, og gir oss generelt situasjoner som man kunne tro at en virkelig spion hadde havnet i. Logikk er imidlertid ikke alltid spillets beste venn. Det virker for eksempel litt rart at du kan reise fra Madrid til Berlin og tilbake igjen (en reise som sannsynligvis tok flere dager med damplokomotiv) og finne folk opptatt med den samme telefonsamtalen som de holdt på med da du dro.
Minimoro
Vi får også servert noen minispill. Mata Hari må for eksempel danse noen ganger i løpet av spillet, noe som gjøres gjennom et veldig enkelt musikkspill. Dette er artig nok, og tidvis litt utfordrende, så det fungerer som et greit avbrekk. Du kan også lete etter inspirasjon underveis, ved å legge merke til spesielle ting i miljøene. Dette lar deg sette opp flere dansenummer utenom de gangene hvor det er påkrevd, og resultatet er penger i lommeboken. Disse spiller en viss rolle når det bestemmes hvilken avslutning du får se.
Underveis må du stadig reise frem og tilbake over Europa, og slike reiser foregår som nevnt ved hjelp av tog. Her får du et lite brettspill, hvor målet er å komme fra den ene byen til den andre uten å bli fakket av en eller flere agenter som er ute etter deg. Du får også mulighet til å legge inn hjelpemidler før du starter. Disse minispillene er lette i starten, men blir veldig utfordrende etter hvert. Du kan hoppe over dem, så lenge du har fått informasjon om trygge reiseruter, men jo flere du fullfører på egenhånd, jo flere poeng får du (noe som også påvirker avslutningene).
Ellers har spillet noen andre unike nøtter (slik som dekoding av hemmelige beskjeder og omkobling av elektriske ledninger), samt det som må kategoriseres som en av tidenes mest irriterende snikesekvenser. Denne løses ved hjelp av ren prøving og feiling, og feiling «belønnes» med irriterende ventetid og en mann som lirer av seg de samme frasene om og om igjen. Jeg trodde eventyrspillutviklere hadde forstått at sniking og pek-og-klikk-eventyr ikke hører sammen, men det er jo noen år siden Hal Barwood og Noah Falstein sist jobbet med sjangeren, så det er kanskje forståelig at de ikke har fått med seg dette.
God presentasjon
Brukergrensesnittet er litt uvanlig. Ting, ideer og samtaleemner puttes nemlig i samme bås, og plasseres nede på skjermen. I praksis betyr ikke dette så veldig mye, annet enn at du for eksempel «bruker» samtaleemner på personer på samme måte som du bruker ting du har plukket med deg. Alle ting, samtaleemner og ideer representeres av små ikoner i bunnen av skjermen. En veldig fin funksjon for de av oss som har fått nok av å saumfare eventyrspillbakgrunner for skjulte ting, er at ved å trykke mellomrom skrur du på markører som viser det meste av klikkbare ting. Inspirasjonskilder, samt hemmelige spionting som ikke er nødvendige å få med seg, men gir ekstra poeng i potten, er imidlertid fortsatt skjulte.
Spillet bruker som nevnt todimensjonale bakgrunner med tredimensjonale figurer oppå, og selv om systemet er (nesten) like gammelt som fjellene, fungerer det godt. Omgivelsene er svært detaljerte, med massevis av ting å se på, og de er også langt fra statiske, med massevis av bevegelser og dynamiske effekter. Scenene er stemningsfulle, og føles generelt veldig autentiske. Figurene er også såpass detaljerte at de passer inn i miljøene, noe enkelte eventyrspill av denne typen sliter litt med.
Den velproduserte musikken virker også veldig autentisk i forhold til tiden spillet er satt til, og den forandrer også karakter i løpet av spillet. Drar du til Berlin i starten er bakgrunnsmelodien optimistisk og oppløftende, men mot slutten av spillet er den blitt tyngre og tristere. Slik illustrerer lydbildet hvordan stemningen i Europa forandrer seg etter som krigen kommer nærmere og nærmere.
Konklusjon
Mata Hari fremstår som et solid eventyrspill med mange gode aspekter. Spillets historiske setting gjør at det skiller seg fra mengden, og det er moro å, til en forandring, leke en spion som ikke legger igjen dusinvis av døde fiender i fotsporene sine. De fleste gåtene i spillet er interessante og morsomme å løse, og i tillegg får vi glimrende presentasjon hvor både detaljert grafikk og autentisk musikk skaper en troverdig stemning. Likevel sørger en litt uengasjerende historie, enkelte irriterende nøtter og litt vel mye vandring frem og tilbake for at Mata Hari kan slite med å holde på oppmerksomheten til tider.
Spillet beviser i alle fall at Noah Falstein og Hal Barwood fortsatt er i stand til å lage spennende eventyrspill, og jeg håper de ikke har tenkt å gi seg etter dette. Vi trenger et litt mer seriøst alternativ til de flotte komediene fra Telltale og Autumn Moon.
Mata Hari kan kjøpes fra Steam og GamersGate.
