Det er ikke altfor lenge siden Call of Duty-serien reiste tilbake til andre verdenskrig. Så sent som i 2017 kom Call of Duty: WWII, et spill som fokuserte på amerikanernes inntog i Europa og kampene på vestfronten. I likhet med kollega Mikkjell Lønning, som ikke var kjempebegeistret for spillet, mener jeg at WWII endte opp som et svakt innslag i serien. Nå er Vanguard her, et spill med en tittel som er så diffus at det kunne vært tittelen på nesten hva som helst. Enda viktigere er det likevel om vår retur til verdens mest ødeleggende krig byr på spennende fortellinger, episke krigsscener og naturligvis morsom skyting. Svaret er både ja og nei.
En verden i krig
Call of Duty: Vanguard går vekk fra filosofien om å fortelle en helhetlig historie som følger samme person fra start til slutt. I stedet får vi nå en gjeng på fire; en gruppe «misfits» som befinner seg på samme lag, men som ikke nødvendigvis har lyst til å jobbe sammen. Vi har den briljante Arthur Kingsley fra Storbritannia, snikskytter-kvinnen på hevntokt Polina Petrova, og to andre som mangler ordentlige personlighetstrekk.
Tanken er faktisk god, for ved å gi oss personer med forskjellige bakgrunner som har tjenestegjort i forskjellige felttog, får også Vanguard presentert et nogen lunde helhetlig bilde av krigen. «Nogen lunde» jobber i høygir her, men likevel.
Vi får kjempet i Frankrike som Kinsley, i Stalingrad som Petrova, i Nord-Afrika som australske Lucas Riggs og i Stillehavet som amerikaneren Wade Jackson. Det er et ambisiøst prosjekt utvikler Sledgehammer Games forsøker seg på her, og jeg skal innrømme at jeg digget flere av disse sekvensene. Spesielt russiske Petrovas del ga mersmak. Sledgehammer beviser nemlig – slik Treyarch gjorde i fjor – at de virkelig kan når de vil. I de mer rolige sekvensene får vi se Stalingrad før byens ødeleggelse, og oppleve øyeblikkene under og etter det tyske inntoget. Dette er mektig og til tider eksplosivt, og lett å leve seg inn i. Samtidig var det utrolig kult å leke pilot som Wade Jackson, for her blir vi del av noen ordentlige spektakulære scener i luften når amerikanske krigsfly møter japanske.
I tillegg har Vanguard virkelig fokusert på det filmatiske – rundt en halvannen time er dedikert til filmsekvenser, og rundt halvparten av disse er fullverdige CGI-sekvenser mellom oppdragene. Vi får til og med se Dominic Monaghan (Muntiadok Brennibukk fra Ringenes Herre) i rollen som nazist-forhører!
Dessverre setter selve Call of Duty-formelen i seg selv en stopper for at dette blir en ordentlig minneverdig og unik spillopplevelse. For selv om jeg hadde det gøy med kampanjen varte den ikke mye lenger enn syv timer (inkludert filmsekvenser), og for det aller meste gjør man det samme gjennom alle timene. Sledgehammer har forsøkt å gi de forskjellige agentene forskjellige spesialevner, men disse er tamme og lite kreative, som når Lucas Riggs får noen flere granater eller når Petrovas lille kniv kan distrahere fiendtlige snikskyttere – men bare i visse sekvenser. Og selv om jeg digget følelsen av å sitte i fly, var flykontrollene helt håpløst seige, og å kjempe mot japanerne på bakken ble ikke spesielt mye morsommere av at Wade Jackson kunne fokusere ekstra godt på fiendene.
Call of Duty-kampanjene blir så inni hampen sabotert av at disse spillene skvises ut hvert bidige år, og at de som regel ikke får lov, eller har lyst til, å lage noe som setter spor. Dette er ekstra synd når det er tydelig at Sledgehammer klarer å lage vakre byer, flotte sekvenser og herlige visuelle effekter – de kan til og med levere et (relativt) stjernespekket karaktergalleri som leverer flott stemmeskuespill, noen intense sjefskamper og til og med en relativt morsom fortelling. Det de ikke makter er å tilby noe som varer, noe som lever videre, og noe som bringer serien og sjangeren fremover.
En god flerspiller, meeeeeen …
Call of Duty: Vanguards flerspillerdel er Call of Duty som du kjenner det. Kampene er kjappe, skytingen hensynsløs og avhengighetsskapende, og brettene relativt små. Tiden det tar å kvitte seg med fiendene er kort som bare det, og modusene du liker fra før av er også å finne her. I tillegg har vi noen nye, blant annet Patrol, hvor to lag må kjempe om et kontrollpunkt som beveger på seg, og «Champion Hill», hvor lag kjemper mot hverandre i en slags mini-Warzone-modus. Selv er jeg en stor tilhenger av «Domination» og den nye «Patrol»-modusen, ettersom lagene her må samarbeide om punkter som gjør at kampene får en viss struktur.
Call of Duty-formelen er dermed tilnærmet like god – eller frustrere – som alltid, avhengig av hvordan du ser på det. Likevel er jeg litt skuffet over brettene. Her er det nemlig få baner som skiller seg ut med spektakulære bakgrunner eller lekeplasser, noe jeg synes er rart når kampanjen gjør en så god jobb med spesielt modelleringen av Stalingrad. Jeg husker hvor episk det var å kjempe om ruinene av Riksdagen i Call of Duty: World at War, eller de kule brettene fra Modern Warfare – både første- og andreutgaven.
Vanguard har nesten ingen minneverdige kart, og i hvert fall ingen som viser meg noe av enten reell eller opplevd skala. Men kanskje den aller verste synden er hvor distansert flerspilleren er fra kampanjen og historien generelt. Her har vi ikke allierte mot aksemakter, briter mot nazister, amerikanere mot japanere, eller sovjeter mot fascister. Vi har ikke grå uniformer mot grønne, ingen innovative måter å vise krigens gang eller kampanjer på. Vi har ikke fått noen faktiske historiske slag som utspiller seg som vi får ta del i mot andre. Istedenfor får vi «My Team» og «Enemy Team», der alle figurene ser ut som en gjeng statister som falt inn i og datt rett ut av kostymelageret og ikke hadde peiling på hvilken film de skulle være med i. Vi får «Berlin» - ikke utenfor Riksdagen, men utenfor og i et tilfeldig bygningskompleks med noen krigsvogner her og der. Vi får ikke Stalingrad mellom tyskere og sovjeter, men «Red Star» mellom «My Team» og «Enemy Team», hvor Stalingrad er redusert til en bygning med noe spillerom rundt. Joda, Vanguard har mange brett, men ingen jeg kommer til å huske om få år.
De små brettene, den kjappe skytingen og hvitvaskingen av alt det historiske gjør at Call of Duty: Vanguards flerspiller virker mer som en døgnflue-opplevelse enn noe som er skapt for å skape en opplevelse som er andre verdenskrig verdig. Selv om Battlefield V fra 2018 startet relativt enkelt og hadde mangler, var det i det minste dedikert til massive historiske slag og krigsfølelse. Spesielt Stillehavs-utvidelsen gjenga krigen på en spektakulær måte. Ikke noe i Vanguards flerspiller kan sammenlignes med hva Battlefields andre verdenskrig endte opp med å få til.
Jeg sier ikke at Call of Duty må bli Battlefield for å bli bra – slett ikke, de har begge sine styrker og svakheter. Men Battlefield har i det minste skjønt noe om historien som Call of Duty ikke har – at minnene som varer, at følelsen av å befinne seg i kampens hete kommer av alle de små aspektene som føres sammen til noe større. Autentiske uniformer og lag som tilhører faktiske land, historiske slag og gjenkjennelige områder – alt dette er nødvendig når man vil gjenskape andre verdenskrig. Call of Duty: Vanguards flerspiller minner mer om et spill som bruker krigen for egen vinnings skyld uten å verdsette noe av det som faktisk skjedde. Kall det «historisk appropriasjon». Og det er veldig synd.
Zombie-snork
Nytt Call of Duty betyr også ny zombie-modus, og har du spilt zombie-modusen før, har du egentlig også spilt denne. I det hele tatt spiller du med tre andre partnere mot en haug med nazi-zombier som kommer for å drepe deg i trange områder. Du tjener ressurser som du kan bytte inn mot bedre våpen eller andre evner, og man kjemper fra brett til brett for å komme seg videre mot stadig vanskeligere og dødeligere zombier.
Det kan definitivt være morsomt å kjempe mot zombiene med venner, og det er noen tøffe effekter og brett å finne. Samtidig er det lite som virkelig skiller seg ut. Den originale zombie-modusen i World at War fremsto som skummel og jordnær, mens vi nå får en haug med effekter og magi som gjør alt mye mer tegneserie-aktig og fjerner den skremmende følelsen vi har fått før. Videre er det lite å gjøre. Zombie-modusen handler for det meste om å skyte og tjene penger fra zombiene, og mye mindre om å utforske, tette igjen vinduer eller åpninger zombiene kan ta seg gjennom. Nå er denne mer fantastiske tilnærmingen noe modusen har gjort mer og mer av, men Vanguard tar kaka. Elsker du «Zombies» kan du sikkert finne noen morsomme øyeblikk, men for alle andre er det ikke mye å se her.
Konklusjon
Call of Duty: Vanguard er en svært blandet pakke. Kampanjen er til tider eksemplarisk god; Stalingrad er et høydepunkt, men de andre kampanjesekvensene er relativt tamme. Mellomsekvensene er filmatiske, til tider morsomme og tydelig ment å fremstå som høybudsjett (noe de gjør), men nazistene fremstilles mer som slemme tegneseriefigurer enn faktiske krigsforbrytere, og noe som enkelt kan flyte over i den overnaturlige zombie-modusen.
Flerspilleren tilbyr fart og spenning, og er avhengighetsskapende når alt sitter. Våpnene føles gode i hånden, lydene er på plass og effektene gode, men alt rundt – kartene, lagene, uniformene, selve følelsen av å spille et andre verdenskrigsspill er fullstendig borte. Krigen brukes som et salgspunkt fremfor noe å oppleve eller noe som skal respekteres, noe som gjør at spillet mister følelsen av autentisitet. Det kjennes litt ut som om Fortnite skulle kommet ut med en andre verdenkrigspakke – okei, vi kan kanskje bruke en MP40 og M1 Garand, men Fortnite ville gjort krigen helt absurd og fjernet all reell dybde og seriøsitet. Vi ender opp med et Call of Duty med 1940-talls «skin» istedenfor et Call of Duty dedikert til krigen for dens egen skyld.
Med zombie-modusen på slep får vi et spill som gjør at krigen ikke er til å kjenne igjen. Kampanjen er det eneste historiske lyspunktet, selv om jeg også her så gjerne skulle sett noe mer revolusjonerende, flere tegn på vekst, noe som kunne ført Call of Duty-serien videre og vekk fra en formel som nå er 14 år gammel. Formelen funker noe bedre når settingen er mer moderne og mindre i skala, for der føles det mer naturlig å benytte seg av spesialagenter i trange områder – andre verdenskrig derimot er jo mest kjent for massive slag mellom stormakter, noe helt annet enn det vi får her. Selv tittelen er diffus, og selv om «WWII» kanskje var litt for bokstavelig og amerikansk, er Vanguard så sterilt som det blir – og slikt gjenspeiler kanskje navnet spillet til syvende og sist nokså godt.
