Commodore 64 Games System
Mens flere av konsollene i denne artikkelen hadde fortjent en bedre skjebne enn de endte opp med, fikk Commodore 64 Games System akkurat som fortjent. Dette var rett og slett et søppelsystem. Denne konsollen var ikke noe annet enn en nedstrippet Commodore 64, som kom ut i 1990 – åtte år etter at datamaskinen den var basert på opprinnelig ble lansert. I tillegg til at maskinvaren i utgangspunktet var håpløst utdatert, manglet C64GS både tastatur og mulighet for å bruke disketter og kassettbånd, og var dermed kun kompatibel med en brøkdel av de mange spillene som kom til ut til Commodore 64.
Commodore 64 Games System var med andre ord et kynisk og billig forsøk på å få en bit av konsollkaka, som i 1990 hadde vokst seg såpass stor at den ikke lenger kunne ignoreres. Dette virket det som kundene forstod, for de holdt seg i stor grad borte fra systemet. For de som fortsatt eide Commodore 64 representerte imidlertid Game System godt nytt, da de kunne utnytte seg av at selskaper som Ocean og System 3 backet konsollen med cartridge-baserte utgivelser av titler som Shadow of the Beast, Flimbo's Quest, Pang og Navy Seals. Disse var nemlig også kompatible med vanlige Commodore 64-maskiner.
Amiga CD32
Amiga CD32 ble beskrevet som den første 32-bits konsollen da den kom i 1993 (selv om den teknisk sett kom to år etter FM Towns Marty, en obskur japansk konsoll som heller aldri ble noen suksess). CD32 markerte imidlertid starten på Playstation-generasjonen i vesten. Dette systemet var tungt basert på Amiga 1200, og var i tillegg en av de første konsollene som benyttet seg av CD-er. I tillegg til den avanserte AGA-grafikkbrikken fra Amiga 1200 kom systemet med en spesiell 3D-brikke for å kunne konkurrere med PC-titler som Doom, men denne ble praktisk talt aldri brukt.
Da CD32 først ble lansert ble konsollen en stor salgssuksess i Europa (spesielt i Storbritannia), men denne suksessen viste seg å være svært kortvarig. Komponentmangel hindret konsollen i å selge så godt som den kunne ha gjort, og takket være en rettstvist ble den heller aldri lansert i USA.
Problemet til Amiga CD32 var i stor grad at det aldri kom særlig mange originale spill til den. Praktisk talt hele spillbiblioteket bestod av tidligere diskettutgivelser for eldre Amiga-plattformer, og ofte var CD32-versjonene så godt som identiske med de gamle versjonene. Commodore hadde også store finansielle problemer på dette tidspunktet, og lykkes generelt ikke med å lokke spillutviklere til konsollen. Året etter gikk selskapet konkurs, samtidig som Sonys Playstation inntok spillverdenen. Dermed forsvant CD32 fra markedet, et halvt år etter at den ble lansert.
Atari Jaguar
I 1993 var Atari på randen av stupet. Amiga hadde vunnet krigen mot Atari ST, og takket være elendig markedsføring fikk konsollene deres bare begrenset suksess på markedet. Nå valgte Jack Tramiel å legge alt i et siste forsøk på å berge selskapet – Atari Jaguar. Kraftig maskinvare og avansert 3D-grafikk ble kombinert med en forholdsvis lav pris og flere stortitler (inkludert Rayman og Tempest 2000), og Atari hadde store forhåpninger til systemet.
Det gikk imidlertid dårlig også denne gangen. Både lovende spill og ekstrautstyr (som «virtual reality»-briller) ble utsatt og utsatt, og etterlengtede titler som Alien vs. Predator innfridde ikke. Atari fikk til slutt lansert en ekstern CD-ROM-stasjon for systemet, uten at denne hjalp, og imponerende konversjoner av Doom og Wolfenstein 3D klarte heller ikke å redde systemet. Som med Amiga CD32, kom det siste nådestøtet når Sony lanserte sin Playstation i 1994.
Mot slutten av 1995 hadde Atari kun solgt omtrent 125 000 Jaguar-konsoller, og hadde 100 000 konsoller på lager, som de ikke klarte å få ut. Deres siste håp hadde feilet totalt, og selskapet forlot spillindustrien. På slutten av nittitallet ble navnet og spillrettighetene deres kjøpt av Hasbro, som solgte dem videre til Infogrames – selskapet som i dag er kjent som Atari. Interessant nok sa Hasbro også fra seg alle rettighetene til Jaguar, og gjorde konsollen til en åpen plattform – noe som i ettertid har gjort den populær hos hobbyutviklere.
Apple Pippin
I dag spekuleres det ofte om hvorvidt Apple vil gjøre et skikkelig inntog på spillmarkdet. Det er vil i så fall være andre gangen de prøver seg - midt på nittitallet kom de med noe som het Pippin, en konsollplattform basert på PowerPC-prosessoren. I stedet for å lage konsoller selv, forsøkte de å selge rettighetene til å lage maskiner basert på Pippin-spesifikasjonene – noe de ikke hadde særlig mye hell med. De eneste som gjorde et ærlig forsøk med Pippin-konseptet var den japanske leketøysprodusenten Bandai, som lanserte sin Pippin-baserte Atmark i 1996 (Katz Media produserte også et ukjent antall Pippin-baserte konsoller).
Atmark slo overhodet ikke an, verken hos forbrukere eller spillutviklere. Systemet solgte cirka 40 000 enheter, og flesteparten av de under femti produktene som kom ut til den var multimediapakker basert på tidligere Mac-utgivelser. Den fullstendige floppen til Atmark truet, sammen med andre tapsprosjekter i samme gate, med å velte hele selskapet, og det hele hadde nok endt i ruin om Bandai ikke hadde blitt reddet av et helt annet produkt – «datadyret» Tamagotchi.
Bandai gikk forresten ikke helt ut av konsollmarkedet etter Atmark-fadesen. I 1999 lanserte de nemlig den håndholdte konsollen Wonderswan, som var designet av det tidligere Nintendo-geniet (og «D-pad-ens far»), Gunpei Yokoi. Wonderswan (og fargeversjonen Wonderswan Color) ble en moderat suksess på det japanske markedet, men kom aldri til vesten.
