I løpet av spillindustriens 40 år har vi opplevd en mengde konsoller som av en eller annen grunn ikke har slått an – overhodet. Noen har blitt dårlig markedsført, andre har blitt utkonkurrert av bedre systemer, og atter andre igjen har rett og slett ikke hatt det som skulle til for å hevde seg på markedet. I denne artikkelen skal vi ta en titt på noen av spillhistoriens største flopper, og vi begynner langt tilbake i tid.
Fairchild Channel F
Denne konsollen har du sannsynligvis aldri hørt om, men historisk sett er den faktisk svært viktig. Da Fairchild lanserte sin Channel F (først kjent som Video Entertainment System) i 1976, var den nemlig den første hjemmekonsollen som benyttet seg av en sentral prosessor (designet av Intel-grunnlegger Robert Noyce). Det som vanligvis beskrives som den første hjemmekonsollen, Magnavox Odyssey fra 1972, var egentlig ikke en skikkelig datamaskin slik vi tenker på dem i dag. Den hadde nemlig ikke mikrobrikker eller minne, og benyttet seg kun av samme type elektronikk man på den tiden kunne finne i et TV-apparat. Derfor mener mange at Fairchild Channel F er tidenes første ekte spillkonsoll.
Fairchild Channel F var imidlertid ikke noen spesielt kraftig konsoll. Faktisk var den, selv etter datidens standard, utrolig svak. Fairchild Semiconductor (et av de originale Silicon Valley-selskapene) var også kun en skygge av sitt tidligere selv da de lanserte denne konsollen, og da Atari lanserte sitt banebrytende Video Console System i 1977, var løpet kjørt for Channel F. Konsollen fikk 26 forskjellige spilltitler i løpet av sin korte levetid.
Atari 7800
Atari var kongen på konsollhaugen tidlig på åttitallet, men i 1983 skjedde katastrofen. Takket være en flom av elendige spill ble forbrukerne rett og slett lei hele konsollkonseptet, og markedet krasjet fullstendig. Det store spillkrasjet signaliserte avslutningen på Ataris era som sjef på markedet, som dermed ble åpnet for japanske Nintendo. Atari 7800 ble opprinnelig lansert på verst tenkelig tidspunkt – midt i det store konsollkrasjet. Konsollen, som egentlig representerte en stor forbedring i forhold til selskapets forrige system, 5200, solgte kun noen få tusen maskiner.
Det som så skjedde var at Ataris eiere, Time Warner, solgte det skadeskutte konsernet til Jack Tramiel, den kompromissløse forretningsmannen som tidligere hadde startet Commodore. Tramiel hadde imidlertid ingen interesse av konsoller, som han så på som barnslige leketøy. Han skrinla alle planene for 7800, som egentlig skulle blitt markedsført tungt julen 1984. I stedet satset han alt på hjemmedatamaskiner, og med Atari ST (som kom i 1985) klarte han å ta en bit av kaka til hans gamle selskap, som han nå hadde et svært bittert forhold til.
Til slutt innså han imidlertid hvor stor suksess Nintendo fikk med sitt Nintendo Entertainment System, og i 1986 valgte han å relansere Atari 7800. Da var det imidlertid alt for sent – Nintendo hadde overtatt konsollkronen, og Atari var ikke villige til å gjøre det de måtte for å markedsføre systemet som en seriøs konkurrent til Nintendo. Atari fortsatte imidlertid å produsere konsollen helt til 1991, og totalt kom det 60 spill for systemet. Disse inkluderte japanske klassikere som Ms. Pac-Man, Galaga, Commando og Dig Dug og vestlige titler som Tomcat F-16 og Tower Toppler.
Atari Lynx
Atari Lynx var en håndholdt konsoll som kom ut i 1989, samme år som Nintendos Game Boy. I forhold til teknisk ytelse, hadde den alle forutsetningene for suksess. Systemet var milevis foran konkurrenten, både i forhold til todimensjonal og tredimensjonal grafikk. Her fikk vi 16-bits grafikk, stereolyd og 4096 farger på en lekker LCD-skjerm. I tillegg hadde Lynx støtte for nettverksspill, gjennom ComLynx-systemet. Hovedkonkurrent Game Boy hadde ikke engang farger, så en skulle tro Lynx hadde seieren i sin hule hånd. Og med spill som Warbirds, Hard Drivin' og Chip's Challenge var det ikke spillene det stod på heller.
Det var imidlertid to store problemer. Det første var pris – systemet kostet dobbelt så mye som en Game Boy. Det andre problemet var batteritid. Dette monsteret av en håndhold konsoll spiste seg gjennom seks batterier på fire timer, og var dermed svært dyr i drift. I tillegg hadde Nintendo alle spillutviklerne på sin side, og ville du spille Tetris med en bærbar konsoll, var Game Boy det eneste valget. Da Sega lanserte sin Game Gear i 1991, var slaget ugjenkallelig tapt. Det var ikke plass til tre håndholdt-konsoller på markedet, og selv om Game Gear var dyrere og enda mer batteritørst enn Lynx, hadde den både Sonic og Segas svært dyktige markedsføringsavdeling i ryggen.
Utviklingen av Lynx var forøvrig litt interessant. Det originale selskapet bak plattformen var nemlig ikke Atari, men Epyx – en av åttitallets absolutt største spillutgivere. Systemet ble utviklet Dave Needle og RJ Mical, to av de viktigste folkene bak Amiga-plattformen, og het opprinnelig Handy. Men på slutten av åttitallet fikk Epyx problemer, takket være Handy-prosjektet og en rekke andre feilslåtte forsøk på å utvide virksomheten. Da maskinen var ferdigutviklet solgte de den til Atari, som gav den navnet Lynx. Epyx slo seg selv konkurs året etter.
