Stor suksess i starten
Activisions tre første spill var David Cranes Fishing Derby og Dragster, samt Bob Whiteheads Boxing. Spillene ble lansert i fargerik innpakning av høy kvalitet, med skaperens navn tydelig skrevet på esken. Som de fleste Atari 2600-spillene var Activisions første utgivelser svært enkle affærer. I Fishing Derby satt to fiskere på hver sin brygge, sett fra siden. Poenget var å navigere snøret slik at man fikk småfisk på kroken, samtidig som man unngikk en hai. Det gjaldt selvsagt å få flere fisk enn motspilleren.
Boxing regnes som et av tidenes første slåssespill. Her så man bokseringen ovenfra, og to boksere – en sort og en hvit – måtte forsøke å få inn fulltreffere på hverandre. Spillet hadde verken runder eller muligheten for å slå ut motstanderen; førstemann til å få hundre treffere vant kampen. Dragster var et enkelt dragracingspill der man måtte clutche og gire så effektivt som mulig for å vinne over motstanderen.
Året etter lanserte Activision titler som Kaboom!, Freeway, Stampede og Ice Hockey, og de ble flinkere og flinkere til å designe spill som presset den ekstremt beskjedne maskinvaren i Atari 2600 til det ytterste. Utgiveren gjorde alt de kunne for at spillene deres skulle se så gode som mulig ut, og var for eksempel svært opptatt av god fargebruk. I tillegg fungerte spillene svært godt, og Activision fikk raskt rykte på seg for å levere kvalitet.
Suksessen fortsatte i 1982, med spill som Starmaster, Barnstorming, Grand Prix, Chopper Command og, ikke minst, River Raid og Pitfall. De to sistnevnte regnes fortsatt som svært viktige utgivelser, og hvis du spilte spill på åttitallet var de like kjent som Call of Duty-serien i dag. River Raid var et vertikalt skrollende skytespill der du styrte et fly på tokt over ei elv, mens Pitfall var et dramatisk actioneventyr hvor du måtte navigere deg gjennom livsfarlige jungelmiljøer sett fra siden.
Så kom krasjet
Da Activision gikk på børsen i 1983 var det en braksuksess. Med kun seksti ansatte solgte de for 60 millioner dollar – hver av deres ansatte stod altså for en hel million i inntekter. Men 1983 hadde også et annet brak på lager. Det var nemlig året da spillindustrien krasjet, og tok de fleste store aktørene med seg i raset.
Ironisk nok var det Activision som var en av grunnene til at krasjet kom i utgangspunktet. Da kun konsollholderne kunne lansere spill til plattformene deres sikret de at markedet ikke ble oversvømt, men da Activision brøt monopolet deres tok det ikke lang tid før andre fulgte etter. Activisions enorme suksess gjorde at investorene var mer enn villige til å pøse millioner inn i nye selskaper, og stemningen var omtrent som i gullgraverbyen Klondike sent på attenhundretallet.
Men med tonnevis av mer eller mindre aktører ble markedet oversvømt av spill. Og mange av utgivelsene var rett og slett søppel. Butikkene ble sittende med store overskuddslagre av spill som ikke ble kjøpt, og prisene ble satt kraftig ned for å få tømt lagrene. Flere og flere selskaper gikk konkurs, noe som bare gjorde saken verre. Med millionene de hadde fått av tankeløse investorer hadde de laget tusenvis av kassetter, som ble solgt ut av konkursboene deres for småpenger – og disse havnet selvsagt i tilbudskasser over hele Amerika. Dette gjorde det ekstremt vanskelig for nye spill å konkurrere:
– Barna spurte fortsatt etter de nyeste Activision-spillene til jul. Men da faren kom til butikken så han at førti dollar i stedet kunne sikre ham åtte spill fra tilbudskassa, og han kom hjem som en helt. Salg av dyre, nye spill stoppet helt opp, har David Crane forklart.
Samtidig som nye spill ikke kunne konkurrere med tungt nedprisede eldre utgivelser, opplevde folk at stadig flere av spillene de kjøpte ikke holdt mål. Derfor ble de mer forsiktige med pengebruken. Det ble stadig vanskeligere å tjene penger i konsollspillindustrien, og til slutt sa det helt stopp. Innen utgangen av 1983 var det nesten bare ruiner igjen av den amerikanske spillindustrien.
Overlevde i nye markeder
Activision overlevde imidlertid spillkrasjet, og for å sikre selskapets fremtid begynte de å satse på et bredt spekter av hjemmeplattformer i stedet for å kun lage spill for den skadeskutte Atari-konsollen. For spillerne var dette gode nyheter. Da Activision begynte å lage spill for hjemmedatamaskinene fikk de massevis av ekstra maskinkraft å leke seg med, noe som resulterte i mer komplekse og interessante spillutgivelser.
I denne tiden leverte Activision mange grensesprengende spill. David Cranes Little Computer People introduserte mange av elementene vi senere skulle se i The Sims. I Alter Ego fikk du oppleve en persons liv, fra vuggen til graven, og gjøre spennende valg underveis. I Hacker fikk du hacke deg inn i en internasjonal konspirasjon, og i Murder on the Missisippi fikk du etterforske et spennende mordmysterium.
I tillegg til å utvikle spill selv begynte Activision å gi ut spill fra andre utviklere. Blant annet fikk de i stand et samarbeid med George Lucas' ferske spilldivisjon, LucasFilm Games, og ga ut de fleste av deres første spill på datamaskinplattformene. Dessuten begynte Activision gradvis å se seg om etter andre muligheter til å vokse. Konsollmarkedet latet ikke til å komme seg etter krasjet i 1983, så Activision ønsket å fokusere på spill for datamaskinen. En av de store aktørene på dette markedet var Infocom, som blant annet hadde vært en av eventyrsjangerens viktigste pionerer med spill som Zork-serien.
Infocom hadde imidlertid gjort en del dumme valg, blant annet gjennom en fullstendig feilslått satsning på kontorprogramvare. Den tidligere storheten kjempet for å overleve, og Activision-sjefen Jim Levy så på dette som en gyllen mulighet. Han utarbeidet et tilbud til Infocom, som ble godtatt i 1986.
Men Activision hadde det ikke lett etter krasjet. Nedskjæringer og uenigheter førte til at mange av selskapets tidligere ildsjeler forsvant, ofte for å starte sine egne utviklere. Selskapet slet med å tjene penger, og styret ble stadig mindre fornøyd. Jim Levy ble til slutt sagt opp akkurat samtidig med at Infocom-avtalen gikk i boks. Activisions nye sjef var Bruce Davis, som var utdannet advokat. Det første han gjorde i sjefsstolen var å gå til sak mot Infocoms aksjonærer; han mente nemlig at prisen Activision hadde betalt var alt for høy, og ville ha tilbake deler av kjøpesummen.
Davis var heller ikke særlig populær hos David Crane, som fortsatt var en av de viktigste utviklerne hos selskapet. Crane mente rett og slett at Davis var en svak leder uten markedsføringsegenskaper, og som den siste av de originale grunnleggerne forlot han til slutt Activision i 1986.
