Hvem trenger vel Doom?
Om Amiga hadde en ulempe, var det at maskinen ikke taklet tredimensjonal grafikk like godt som nittitallets PC-er. Da Doom kom på PC utløste det en masseutvandring fra Amiga-ens rekker. Det fantes rett og slett ikke noe slikt på Amiga. Etter en stund kom imidlertid klonene til Amiga også – fra Team 17s teknologisk imponerende Alien Breed 3D til Black Magics skytefest Gloom. Etter som de gjenværende Amiga-eierne fikk stadig bedre maskinvare kom også mer avanserte titler, som lekre Breathless og det avanserte Alien Breed 3D II. Til slutt kom Doom selv, mange år etter sin lansering på PC, da id Software ga ut kildekoden gratis.
De fleste Amiga-spillene fra plattformens senere år er relativt ukjente i dag. Titler som strategispillet Foundation, førstepersons skytespillet Genetic Species, actioneventyrene Wasted Dreams og Final Odyssey og sjangerblandingen Uropa2 får deg neppe til å nikke gjenkjennende, men de bød på god underholdning for trofaste og sulteforede Amiga-spillere. Plattformen fikk til og med offisielle utgaver av populære spill som Quake og Wipeout 2097 – ja, til og med spill som Freespace og Heretic II havnet på Amiga takket være lisensavtaler med velvillige utgivere.
En kreativ datamaskin
Spill var sannsynligvis det bruksområdet Amiga ble mest kjent for, men den vesle kraftpluggen var en svært anvendelig datamaskin og den fikk raskt rykte på seg som drømmeplattformen for de kreative. En av de første som lot seg fengsle av plattformens egenskaper var kunstneren Andy Warhol, men takket være programvare som det Electronic Arts-utgitte tegneprogrammet Deluxe Paint fikk han selskap av tusenvis av hobbykunstnere.
Deluxe Paint kom i mange versjoner opp gjennom årene, og ble etter hvert standardprogrammet for alle som skulle drive med piksel-kunst. Det var et relativt billig og svært brukervennlig program som likestilte vanlige folk med profesjonelle spillutviklere. Visste du for eksempel at Monkey Island-helten Guybrush Threepwood ble tegnet i Deluxe Paint? Navnet hans er et lite hint – «brush»-filer er animasjonsfiler laget av Deluxe Paint, og før Ron Gilbert og gjengen hos LucasArts hadde kommet opp med et navn for spillfiguren het filen hans rett og slett «guybrush», en kombinasjon av «guy» og «brush». Navnet ble sittende.
Også på musikkfronten gjorde Amiga det sterkt, og programmer som ProTracker og OctaMed gjorde det mulig for alle å lage klingende datamusikk med fire kanaler og så mange samplinger de fikk presset inn i maskinens minne. Disse programmene var kraftige, og selv om de var hakket vanskeligere å lære enn Deluxe Paint var de svært utbredt. Amiga oppfordret til kreativitet, og det var få brukere som ikke lot seg inspirere til å bruke plattformen til å lage mer eller mindre imponerende lyd, musikk og programvare mellom spilløktene.
Apropos programvare; takket være lettfattelige og spillfokuserte programmeringsspråk som Amos og Blitz Basic var det horder av hobbyprogrammere som lagde gratisspill for plattformen, og i tiden før Internett ble disse gjerne distribuert av såkalte «public domain»-biblioteker. Dette var selskaper som samlet inn alt de kunne av gratisprogramvare. Så tok de en viss pengesum for å kopiere gratisspillene på disketter, som de sendte til brukere i alle verdenshjørner. Ofte annonserte de omfattende lister over utvalget sitt i populære Amiga-blader. For brukerne representerte dette en billig og effektiv måte å skaffe seg nye spill og programmer på, og siden enkeltdisketter ofte fikk plass til massevis av spill var det alltid spennende å se hva man fikk.
Imponerende «scenekunst»
De som tok datakunst og programmering mest seriøst var imidlertid demoscenen. Denne startet tidlig på åttitallet, som en slags utvidelse av crackergruppene som distribuerte piratkopierte spill. Hvert crackerspill skulle gjerne ha en «intro», altså en liten skryteskjerm før spillet startet hvor de fortalte hvem de var – og ga et lite spark til andre crackere som ikke var like raske med å knekke kopibeskyttelsen. Disse introene utviklet seg til å bli stadig mer avanserte, og det gikk konkurranse i å lage dem så imponerende som mulig. Dermed begynte man å lage frittstående introer – og etter hvert, større «demoer» som kunne vare i flere minutter og inneholde mange ulike effekter og sekvenser.
Det var på Amiga at demoscenen virkelig kom til sin rett, og etter hvert var det ikke spillutviklerne som presset plattformens egenskaper til det ytterste, men demokoderne. De største demogruppene skapte regelmessig hakeslepp hos Amiga-eiere, og navn som Sanity, Fairlight, TRSI og The Black Lotus var for mange like kjente som de beste spillutviklerne. Her i Norge var scenen spesielt godt representert, og de to største norske gruppene på Amiga-tiden var Andromeda og Spaceballs. Begge vant internasjonale konkurranser og fikk massevis av heder og ære. Spaceballs tok Amiga-verdenen med storm takket være «dansedemoen» State of the Art, mens Andromeda er kjent for å ha laget en av de mest imponerende Amiga 1200-demoene noensinne, nemlig Nexus 7.
Enkelte demoscenere brukte erfaringen sin mer produktivt enn andre. En gruppe svenske demoveteraner kom sammen for å lage flipperspillet Pinball Dreams – og de imponerende egenskapene deres sørget for at spillet ble en kjempesuksess. Selskapet het Digital Illusions, og i dag kjenner du dem best som utviklerne av Battlefield. Finske Bloodhouse (nå HouseMarque) hadde en lignende begynnelse, og deres Asteroids-klone Stardust var noe av det mest imponerende en Amiga-eier kunne varte opp med på nittitallet. Stardust-serien fortsetter å levere lekker underholdning, men nå på PlayStation.
Amiga-eiere kunne selvsagt også bruke maskinen sin til alt fra tekstbehandling til regneark, og systemet hadde flere gode alternativer til kontorprogrammervaren på PC. Programmer som Wordworth, PageStream, Final Calc og Scala var kanskje ikke like glamorøse som spillene, men de sørget for at Amiga fungerte godt som et alternativ til PC til langt ut på nittitallet. Etter hvert som Internett dukket opp fikk Amiga også en rekke dedikerte nettlesere, og det var alltid et kappløp for å se hvem som først kunne implementere nye funksjoner fra PC-konkurrentene Netscape og Internet Explorer.
Hovedgrunnen til at folk tviholdt på Amiga som sin hjemmedatamaskin var operativsystemet. AmigaDOS var raskt og effektivt, og det samme var Workbench – Amigaens grafiske brukergrensesnitt, som forøvrig ble introdusert lenge før Windows og hadde flere avanserte funksjoner andre plattformer brukte lang tid på å oppnå. Systemene var lette å bruke, samtidig som de aldri forsøkte å skjule ting for brukeren. Det er ikke uten grunn at Amiga-eierne hatet Windows som pesten – de visste hvordan et godt grafisk operativsystem skulle fungere, og slik fungerte ikke Windows. Men det er ikke dermed sagt at Amiga-programvaren var perfekt. Feilskjermen «guru meditation» møtte brukerne så ofte at den ble like ikonisk som PC-ens forhatte «blåskjerm». Amiga hadde nemlig ingen minnebeskyttelse, så hele systemet kunne krasjes av ett enkelt, problematisk program.
Amiga lever videre
Historien om Amiga er lang og variert, med store oppturer og kanskje enda større nedturer. Men det er viktig å huske at den fortsatt ikke er over. I forrige artikkel så vi hvordan AmigaOS fortsatt videreutvikles, og hvordan det er mulig å kjøpe eller bygge nye Amiga-modeller den dag i dag. Det er ikke veldig mye kommersiell aktivitet på plattformen, men som med Linux for noen år tilbake kommer det en jevn strøm av gratis spill og applikasjoner for systemet, inkludert store «åpen kildekode»-prosjekter. I tillegg finnes Amiga-inspirerte operativsystemer som MorphOS og AROS, som opplever en viss suksess.
AmigaOne er imidlertid bare en liten del av dagens Amiga-verden. Takket være emulatorer som WinUAE og Amiga Forever er det mulig «forvandle» en helt ordinær Windows-PC til en Amiga, som er kompatibel med så godt som alt av spill og programvare for plattformen. Ikke bare det, men man kan laste ned tilleggspakker som Classic WB, som ved hjelp av ulike typer gratisprogramvare effektivt moderniserer Workbench-oppsettet slik at det nesten ikke er til å kjenne igjen. Kombinert med verktøyet WHDLoad, som lar diskettbaserte Amiga-spill installeres på harddisk, og ofte forbedres på ulike måter i samme slengen, er den virtuelle Amiga-maskinen fortsatt en fryd å bruke.
Siden det er helt umulig å få med alle de beste spillene til Amiga i én enkelt artikkel overlater vi nå ordet til dere. Hva er deres beste minner fra Amiga-plattformens glansdager? Sjekk forresten vår omfattende Amiga-seksjon for flere Amiga-relaterte artikler.
Les også: Historien om Amiga – del 1
Les også: Historien om Amiga – del 2
