I denne artikkelserien begynte vi med å ta for oss Amiga-plattformens utvikling, fra begynnelsen tidlig på åttitallettil situasjonen i dag. De to første delene har vært fokusert på «det store bildet», mens vi i denne siste delen vil gå nærmere inn på brukernes perspektiv.
Da Amiga 1000 først kom ut, bare fire år etter at Commodore 64 ble lansert, var systemet milevis foran det meste av konkurrenter. Men takket være høy pris og lite tilgjengelig programvare tok det en stund før maskinen fikk suksess. Som mange andre plattformer var Amiga avhengig av en «killer app», et spill eller program som alle ville ha, og som var eksklusivt eller i det minste betraktelig bedre på Amiga enn andre plattformer.
Spillet alle måtte ha
I 1986 fikk Amiga sin «killer app». Amerikanske Cinemaware lanserte Defender of the Crown, et visuelt mesterverk av et spill som umiddelbart gjorde Amiga til den hotteste maskinen på markedet. Defender of the Crown var i bunn og grunn et ganske enkelt strategispill, hvor du måtte samle middelalderens mytiske England. Men spillet var stappfullt av imponerende filmsnutter og minispill, og du fikk delta i alt fra dysting med lanse til å redde prinsesser. Spillets fargerike grafikk og høye oppløsning satte en ny standard, og selv om det dukket opp på andre plattformer etter hvert var Amiga-versjonen overlegen.
Cinemaware fortsatte å lage visuelt imponerende spill hvor de blandet ulike typer sjangere. I The King of Chicago tok vi turen til trettitallets, gangsterherjede Chicago. I populære It Came from the Desert fikk vi besøke en støvete, amerikansk ørkenby hvor vi måtte bekjempe invaderende kjempemaur fra rommet – i stil med typiske science-fiction-filmer fra femtitallet. I Wings fikk vi et herlig innblikk i livet som pilot under første verdenskrig, og i Rocket Rangers fikk vi spille tegneseriehelt i kamp mot tyske nazister – eller invaderende romvesener, om du spilte den tyske versjonen.
En annen tidlig Amiga-suksess kom fra nettopp Tyskland, og var handelsspillet Ports of Call. Her spilte du skipsreder som måtte kjøpe og drifte en flåte med frakteskip, og helst tjene penger. Spillet fulgte i en lang, tysk handelsspilltradisjon som også inkluderte det svært tidlige Amiga-spillet Oil Imperium, og gjorde et tørt konsept spennende ved hjelp av et superlekkert grensesnitt og overraskende underholdende sekvenser hvor du selv fikk styre skipet ditt for å legge til kai, unngå isfjell og redde skipbrudne.
I skyggen av beistet
I Storbritannia kom den store Amiga-selgeren i 1989. Britiske Reflections lanserte det grafikktunge og svært stemningsfulle actioneventyret Shadow of the Beast, og skjermbildene imponerte sokkene av europeiske spillkjøpere. I Shadow of the Beast spilte du en stakkar som var forbannet og forvandlet til et uhyrlig monster, og måtte kjempe seg forbi horder av fiender for å få sin menneskekropp tilbake. Spillets presentasjon skjulte en middelmådig og til dels svært frusterende spillopplevelse, men lekker grafikk og herlig musikk sikret det en plass i spillhistoriens stjernehimmel. Reflections fortsatte å lage storspill, og med Destruction Derby og Driver lagde de «killer apps» for Sonys PlayStation noen år senere.
Reflections var langt fra den eneste utvikleren som ble store på Amiga. The Bitmap Brothers ble tidlig kjent som spillutviklernes svar på rockestjernene, og med heftige actionspill som Xenon II: Megablast og The Chaos Engine, samt plattformspillet Gods og de futuristiske sportsspillene i Speedball-serien imponerte de med blankpolert spillbarhet og en distinkt visuell stil. I dag er det interessant å se hvor varierte The Bitmap Brothers' spill var, og hvor lett man likevel kan gjenkjenne dem. En behøver bare å kaste et lite blikk på Speedball 2: Brutal Deluxe og Gods for å se at de kommer fra samme utvikler.
Bitmap-brødrenes landsmenn i Sensible Software hadde mye av den samme egenartede måten å lage spill på, og i likhet med The Bitmap Brothers serverte de klassikere på løpende bånd i Amiga-generasjonen. Fra fotballspillene i Sensible Soccer-serien, som var like populære da som FIFA-serien er nå, til det satiriske krigsspillet Cannon Fodder, det tidlige sanntidsstrategispillet Mega Lo Mania og det absurde plattformspillet Wizkid lagde de glitrende spill i alle sjangere – og enhver Amiga-eier kunne kjenne igjen et Sensible Software-spill når han så det.
Britene var i det hele tatt godt representert på Amiga. Skottland-baserte DMA Design hadde imponert med skrollende skytespill som Blood Money, men det var med det ikoniske hjernetrimspillet Lemmings at de virkelig slo gjennom. Her måtte spilleren lede en gjeng grønnhårede «lemen» fra start til mål, i miljøer fulle av farer. Spillet så uhyggelig lekkert ut, og var spekket med mørk humor. I tillegg var det fullstendig unikt, og ble en kjempesuksess for DMA Design og utgiveren Psygnosis. DMA fortsatte å lage Lemmings-spill og andre populære titler – inkludert det unike rollespillet Hired Guns – men det var først etter Amiga-plattformens kommersielle død at de fikk sin største suksess. Den het Grand Theft Auto, og førte etter hvert til at DMA ble en del av Rockstar-imperiet, og endret navn til Rockstar North.
Japansk import
Amigas spillscene hadde ingen aktiv plattformholder. Commodore ga riktignok ut en håndfull tidlige spill til plattformen, inkludert det merkverdige Mind Walker, som ofte refereres til som plattformens første kommersielle spill. Men i årene etter holdt de seg helt unna spill- og programvareutvikling, og dermed fikk aldri Amiga den typen sterke, plattformeksklusive serier som preget konsollmarkedet. I tillegg slet Amiga med populariteten i Japan, så de store japanske utviklerne ignorerte plattformen fullstendig.
Heldigvis tok europeerne saken i egne hender, og takket være utgivere som Ocean fikk Amiga mange gode overføringer av japanske arkadespill. Hver gang en stortittel dukket opp i spillehallene var Ocean og andre på pletten, for å lisensiere spillet og få det overført til datamaskiner som Amiga, Atari ST og Commodore 64. Plattformspill som Rainbow Islands gjorde stor suksess, takket være en glimrende konvertering fra smått legendariske Graftgold, og det samme gjorde titler som Rodland og New Zealand Story. Amiga fikk også en rekke plattformspill fra europeiske produsenter, slik som de legendariske Turrican-spillene og Team 17-spillet SuperFrog. Noen hentet litt for mye inspirasjon fra japanerne; The Great Giana Sisters-utviklerne måtte trekke sin Mario-klone fra markedet etter søksmål fra Nintendo.
Siden Amiga var en datamaskin med innmaten til en avansert spillkonsoll taklet den både raske actionspill med konsoll- og arkadebakgrunn, og PC-markedets mer rolige og intellektuelle utgivelser. Dermed fikk Amiga-spillere oppleve gode versjoner av PC-perler som strategispillet Sid Meier's Civilization og eventyrspillet Monkey Island. Etter hvert som tiden gikk og PC-spillene ble større ble det imidlertid problemer. Amiga-eiere flest hadde ikke harddisk, og når spill kom på over 10 disketter – slik LucasArts-eventyrene Monkey Island 2 og Indiana Jones and the Fate of Atlantis gjorde – var det duket for diskettbytting i stor skala.
Den store variasjonen av utgivelser var en av Amiga-plattformens største fortrinn, og i butikkene sto strategispill som Syndicate, The Settlers og UFO: Enemy Unknown ved siden av rene actionspill som Alien Breed, simulatorer som Geoff Crammonds grensesprengende Formula One Grand Prix og rollespill som Eye of the Beholder. Mellom dem fikk unike titler som filmatiske Another World, det ultravoldelige MoonStone: A Hard Day's Knight og de superpopulære racingspillene i Lotus-serien presset seg inn. Det vanvittig ambisiøse romspillet Frontier: Elite II var forresten utsolgt.
Mot slutten av Amiga-plattformens kommersielle liv var det større avstand mellom klassikerne. Et av de siste verdenskjente spillnavnene som hadde sin debut på Amiga var Worms. Dette unike, turbaserte festspillet ble gitt ut av Team 17 og, som mange av Amiga-ens beste spill var det i stor grad utviklet av én enkelt mann, nemlig Andy Davidson. Worms-serien tok en hel verden med storm, og lever videre den dag i dag.
