Konkurs!
Noen måneder senere var det slutt. Commodore gikk konkurs i april 1994, og produksjonen av Amiga-maskiner ble stanset. Lagerbeholdningen varte noen måneder, og i løpet av den tiden var det flere redningsaksjoner på gang. Den mest lovende kom fra datterselskapet Commodore UK, og sjef David Pleasance snakket høyt om å forsøke å kjøpe seg ut. Men månedene gikk, og planene strandet. Senere samme år kom nyheten om at Jay Miner, kjent som Amigaens far, hadde gått bort. Det var ikke moro å være Amiga-frelst i 1994.
Det skulle gå et helt år før restene av Commodore fikk nye eiere, og dette var et år hvor det skjedde svært mye i bransjen. Sony lanserte sin PlayStation og snudde dermed konsollmarkedet på hodet. Samtidig opplevde PC-plattformen en eksplosiv vekst, og den kommende storsuksessen Windows 95 var like rundt hjørnet. Da den tyske PC-fabrikanten Escom overtok restene av Commodore i 1995 hadde situasjonen aldri sett mørkere ut for Amiga som plattform. Nå var spørsmålet om Escom kun hadde kjøpt Commodore for å sikre seg det velkjente Commodore-navnet for PC-ene sine, eller om de virkelig ønsket å gi Amiga et comeback.
Etter litt om og men viste det seg faktisk at sistnevnte var tilfelle. De laget en ny divisjon som het Amiga Technologies, og begynte å produsere Amiga-maskiner igjen. I oktober 1995 var Amiga 1200 tilbake i butikkene, og tidlig året etter kom Amiga 4000 igjen i salg. Under ledelse av den joviale tyskeren Petro Tyschtschenko annonserte Amiga Technologies til og med en ny og – i alle fall utseendemessig – svært radikal Amiga-maskin med kodenavnet Mind Walker. Den så ut som en futuristisk støvsuger, men det var kanskje nettopp denne friske tankegangen Amiga trengte for å komme tilbake i et nytt marked.
I tillegg ble Amiga-teknologien lisensiert ut, og flere selskaper kjøpte rettighetene til å lage sine egne Amiga-kloner. Amiga Technologies annonserte også en helt ny generasjon Amiga-maskiner, som skulle bruke PowerPC-teknologien til Motorola – produsenten av 68000-serien med prosessorer som ble brukt i de gamle Amiga-maskinene. Fremtiden så stadig lysere ut, men så gikk det plutselig galt. Escom ble meldt konkurs i juli 1996, omtrent samtidig med at restene av Amigas gamle hovedkonkurrent, Atari Computers, ble solgt til harddiskprodusenten JTS. Fra det myldrende datamaskinmarkedet på åttitallet sto vi igjen med bare én reell konkurrent til Microsoft og deres Windows, nemlig et skadeskutt Apple.
De siste krampetakene
Amiga Technologies ble imidlertid ikke stengt, og i konkursperioden jobbet de videre under Petro Tyschtscenko. Selskapet ble nok en gang lagt ut for salg sammen med restene av Commodore, og de interesserte inkluderte datamaskinprodusenter som Dell og Gateway 2000. Dell trakk seg til slutt ut av budrunden, og dermed var det Gateway 2000 som vant. Året var 1997, og Amiga hadde fått sin tredje eier på bare tre år. I starten så det faktisk ut som Gateway 2000 ikke bare ville satse videre på plattformen men også ønsket å revolusjonere selve datamaskinen som konsept.
Gateway hadde fremtidsrettede og ambisiøse planer om et operativsystem som skulle kunne kjøre på alt fra kraftige hjemmedatamaskiner til mobiltelefoner. I dag er dette en tankegang vi er godt kjent med, men på nittitallet var disse ideene revolusjonerende. Amiga kunngjorde en rekke ambisiøse planer og lovende partnerskap, blant annet med operativsystemutvikleren QNX, og de ansatte massevis av lovende nye talenter og «gamle» veteraner fra Amiga-scenen. Alt så ut til å stemme.
En av Gateways spennende planer involverte et system som het Amiga MMC. Dette skulle være en billig datamaskin ment for bruk i stua. Maskinvaren kom i en liten boks som passet fint under TV-en, og skulle tilby alt fra nettsurfing til spilling. Dette er et konsept vi kjenner igjen i dagens mediafokuserte konsoller og den nye generasjonen «smarte» TV-er.
Men Gateway 2000 havnet dermed i en slags identitetskrise. På den ene siden tjente de pengene sine ved å selge tradisjonelle Windows-utstyrte, IBM-kompatible PC-er, og de var fullstendig avhengig av dette markedet for å overleve. På den andre siden ville de, med sin Amiga-divisjon, ikke bare introdusere sin egen konkurrerende plattform men også være en pådriver for en utvikling som undergravde det tradisjonelle datamaskinmarkedet. Det virket som ulike krefter i selskapet trakk i ulike retninger, og for å gjøre en lang og smertefull historie kort: Amiga fikk aldri noe comeback gjennom Gateway.
Partnerskap ble brutt, åpenheten med pressen forsvant og for hver nye kunngjøring virket det som Amiga-planene var blitt mindre ambisiøse enn tidligere. Og det Amiga virkelig hadde trengt, nemlig nye modeller i butikkene, kom aldri. Ryktene ville ha det til at Gateways tette bånd til Microsoft var grunnen til at de til slutt kansellerte sine Amiga-planer, og de var nok ikke helt på jordet. Da Amiga MMC ble kansellert i 1999 kunngjorde nemlig Microsoft og Gateway at de skulle samarbeide om en lignende stuedatamaskin basert på Microsofts programvare. Den skulle visstnok hete X-Box.
Tunge år
Årene som fulgte var like smertefulle for Amiga-plattformens stadig krympende tilhengerskare. Amiga Inc. ble et uavhengig selskap, og arbeidet videre med ideen om å lage et enkelt operativsystem for alt fra mobiltelefoner til store datamaskiner, men på tross av en begrenset lansering i form av Amiga DE nådde de aldri ut til massemarkedet. De eneste som faktisk gjorde noe reellt for å ta den eksisterende Amiga-plattformen videre var en rekke små selskaper, som lanserte alt fra avanserte grafikk-kort til PowerPC-baserte prosessorer myntet på tradisjonelle Amiga-modeller. Disse produktene var populære hos den harde kjernen med Amiga-brukere som fortsatt holdt stand.
Etter hvert slo flere selskaper i Amiga-markedet seg sammen for å lage noe som het AmigaOne – en ny Amiga med et nytt operativsystem tungt inspirert av de klassiske modellene. Drivkraften bak systemet var maskinvareprodusenten EyeTech, som hadde tjent gode penger på å selge tilbehør til Amiga, og programvareselskapet Hyperion, et selskap som blant annet hadde overført spill som Heretic II til PowerPC-baserte Amiga-maskiner. Men ting tok mer tid enn de små selskapene hadde råd til, og da de første AmigaOne-hovedkortene ble lagt ut for salg i 2004 var ikke OS4 ferdig enda. Det ble det ikke før i 2006, og da hadde EyeTech allerede trukket seg ut.
AmigaOne og OS4 fant i alle fall veien til markedet, og havnet i hendene på en liten men innbitt tilhengerskare. Dessverre hadde ingen av de involverte selskapene råd til verken produksjon i stor skala eller markedsføring i særlig stor grad, og uenigheter med Amiga Inc. stakk ytterlige kjepper i hjulene for tanken om et skikkelig Amiga-comeback. Men prosjektet har haltet videre, og EyeTechs plass har for lengst blitt overtatt av en rekke små produsenter. AmigaOne X1000 produseres og selges fortsatt, og dette er en fullverdig datamaskin med AmigaOS 4.1. Operativsystemet selges også separat, eller med AmigaOne-baserte hovedkort for PC-byggere. Hyperion jobber jevnt og trutt med systemet sitt, og versjon 4.2 er underveis.
Amiga lever altså videre den dag i dag, som et alternativ til Windows, OSX og Linux. Det er riktignok et system med marginal popularitet og kun for de spesielt interesserte som i tillegg bør ha god råd, men det er like fullt mulig å kjøpe et Amiga-basert system som gjør alt det du forventer av en moderne datamaskin. Lite tyder på at plattformen noensinne vil finne veien tilbake til massemarkdet, men for de av oss som har en liten plass til Amiga i hjertene våre er det godt å vite at det fortsatt er liv i den gamle jenta.
I siste del i denne artikkelserien går vi tilbake til Amiga-plattformens glansdager, og ser nærmere på den fra et brukerperspektiv. Vi vil se på noen av de viktigste spillene til plattformen og noen av de andre bruksområdene Amigaen fikk.
Resten av artikkelserien:
Historien om Amiga – del 1
Historien om Amiga – del 3
Les også:
Historien om Commodore 64
Ti spill vi gjerne vil se nye utgaver av