Oppdragene du må gjennom, er av svært variert karakter. Norge, Nord-Afrika, Vest-Europa, Burma og Øst-Europa er alle blant krigens teatre, og hva som venter rundt neste sving, er aldri særlig forutsigbart. Hvordan du velger å angripe hver tilordning, er også fullstendig opp til deg. Naturligvis er det avgjørende å peke ut fiendens svake punkter og benytte seg av disse, men Hidden & Dangerous 2 gir deg aldri noe fasitsvar, og av den grunn er det også gledelig å spille oppdrag på ny, med helt andre framgangsmåter. Generelt er det likevel kanskje litt skuffende at en del av oppdragene faktisk krever at du skal eliminere all fiendtlig motstand om du vil fullføre din gjerning.
På den positive siden må det noteres at spillet byr på tre ulike smaksvarianter når det gjelder kampanje-modusen. Du kan velge å takle oppdragene på vanlig vis, men det er også mulig å spille gjennom spillet i "Lone Wolf"-modus, hvor du må stole ene og alene på én enslig sersjant. Eller kanskje du foretrekker "Carnage"-modusen, hvor alle fiender må elimineres for at oppdraget skal lykkes? De to sistnevnte vil nok gi hardhudete veteraner - de som spiser den vanlige kampanjens hardeste vanskelighetsgrad til frokost - noe mer å tygge på, og vi kan ikke annet en å applaudere initiativet. De stakkarer som måtte synes første oppdrag på normal vanskelighetsgrad er direkte urettferdig, bør nok gjemme seg i skyttergraven noen måneder til.
En historie i to akter
Grafikken i spillet er en historie i to akter. Den varierer fra det som i beste fall kan beskrives som enkelt og litt avlegs, til det grandiose og detaljerte. På den ene side tar det visuelle utgangspunkt i motoren fra ett år gamle Mafia, og som sådan vil du finne heller lite fancy-schmanzy grafiske bjeller og fløyter. Teksturene er generelt ikke veldig høyoppløselige, vannet er flatt og relativt livløst, og selv om spillets skyggemotor kreerer noen svært realistiske (les: ikke uvirkelig knivskarpe) skygger, "glemmer" den å rendre skygger for for eksempel kjøretøyer. Ærlig talt: Tiden har løpt fra skyggeløse tanks, i dag forventer vi mer. Klipping-problemer - geværer og slikt som går tvers gjennom vegger og lignende - sørger også for å dempe begeistringen en smule.
Men dette er svært langt fra håpløst. Du vil finne at Illusion Softworks generelt vet å benytte seg av sin egen grafikkmotor. Isfjell, sanddyner og dyp jungel portretteres svært overbevisende og stemningsfullt, og sikt og væreffekter simuleres med stor selvfølgelighet. Det er også fascinerende å se en oase i ørkenen forandre totalt karakter fra et oppdrag til et annet, det ene om dagen, det andre i nattens mulm. Soldat-modellene er en annen behagelig side ved spillets grafikk; De er strålende animert - så godt faktisk, at du snart tar deg selv i å krøke deg selv sammen i stolen du sitter, av ren innlevelse. En trivelig finesse er det også at mye av utstyret du setter på dine staute menn synes utvendig, så som kniver, førstehjelpspakker, våpen og kikkert, og naturligvis selve uniformene.
En annen ting som gjør umiddelbart inntrykk er soldatenes fysikk. I en tidlig scene sto jeg klar for å fyre løs på en soldat jeg ventet kom til å komme løpende rundt hjørnet. Og riktig nok, snart kommer en tysker spurtende, lykkelig uvitende om at siktet mitt alt står klar midt i hans bane. Men idét jeg skyter ham, stopper han ikke opp og utfører sin vesle dø-animasjon - nei, det er tydelig at han er skutt, men ettersom han alt har høy fart i en retning, fortsetter han i den retningen i fallet, og hjelmen faller av. Skremmende realisme. Hidden & Dangerous 2 sine soldater dør med stil. Over bord, ned trapper og på post; Du behøver aldri se en statisk dø-animasjonssekvens igjen. Fysikkmotoren benyttes også på de ulike gjenstandene du kan plukke opp rundt i verden, blant annet våpen og hjelmer, men av en eller annen grunn er alt annet merkelig statisk. For eksempel er det fullt mulig å skyte gjennom en del tynne materialer, så som teltduker, trevegger og lignende - men beint fram umulig å se noe merke på materialene kulene går gjennom. Dette medfører at mange kanskje aldri engang vil ense å tilnærme seg spillet på denne realistiske måten. Et lite stykke igjen å gå, altså, før teltduker flagrer og trestolper splintres i kampens hete.
