De var andre verdenskrigs jokere - få, men effektive spesialister som ble sendt inn mot fiender i overveldende overtall, men som ved hjelp av kløkt og fleksible taktikker utgjorde en stadig trussel mot aksemaktene. De var Special Air Service - SAS - og de utallige historiene om deres heltemot og oppfinnsomhet har i ettertid funnet veien til både bøker, filmer og spill.
Da tsjekkiske Illusion Softworks ga ut sin debut-tittel Hidden & Dangerous i 1999 var det altså ikke akkurat originalt historisk materiale de tok for seg. Men spillet de ga ut, var likevel noe helt for seg selv - en taktisk soldat-simulator som blandet en god porsjon autentisitet og historisk sus med klare, velluktende dråper atmosfære. Spilleren kunne like godt legge igjen sine innlærte rambo-taktikker ved inngangen først som sist.
Nå, over fire år etter, er oppfølgeren endelig kommet i butikkhyllene. Men mye er fremdeles ved det samme. Bare ved å bla kjapt gjennom manualen skjønner en raskt at selve visjonen - spilldrømmen - er nøyaktig den samme som før. Som for fire år siden er det snakk om en håndbok som faktisk inneholder noe mer enn installasjonsinstrukser og epilepsiadvarsler. Her kan vi lese detaljerte beskrivelser av grensesnittet, men viktigere; lære litt felt-taktikk, aldeles uvurderlig i senere opphetede situasjoner. Hvordan bør man gå fram for å åpne dører når man ikke kjenner til hva som befinner seg bak dem? Hvordan er det best å krysse åpne felt i landskapet? Og har den tyskproduserte Panzer VI "Tiger"-stridsvognen noen svake sider overhodet? Det er på tide å lære å tenke som en soldat.
Sublime særheter
Men den fyldige manualen er bare begynnelsen. Hidden & Dangerous 2 gjør nesten ingenting på den vante førsteperson-skyter-måten. For eksempel kan du glemme å kaste deg rett inn i første oppdrag sånn helt uten videre. Først må du velge ut et team på fire staute menn, deretter er det tid for å utstyre de selvsamme karene til tennene med våpen, feltutstyr og uniformer. Riktignok kan en hoppe over dette ved å la datamaskinen gjøre utvalget av menn og utstyr med et par museklikk, men ettersom dét neppe resulterer i det ultimate oppsettet for nettopp deg, vil du nok ønske å forsikre deg om at de rette gutta settes på jobben, med det mest velbalanserte og taktisk superbe utstyret penger kan kjøpe. Og da er du igrunn alt solgt - ganske snart sitter du og studerer egenskapene til de ulike soldatene, og planer danner seg i hodet ditt om hvordan de ulike talentene kan utfylle hverandre.
Så snart du er inne i selve spillet - det første oppdraget foregår i Norge - er det en del mer du er nødt til å sette deg inn i. Soldatene kan krype langs bakken, liste seg framover på huk, eller gå oppreist. Med musehjulet kan du også justere om du vil bevege deg lydløst - men umåtelig sakte, om du vil bevege deg normalt raskt, om du vil løpe eller om du ønsker å spurte. Med 30 kilo på ryggen sier det seg selv at alt raskere enn vanlig gange fort kan bli en heller ubehagelig opplevelse, så det begrenser seg hvor lenge man kan løpe av gangen. I tillegg kan dine menn kikke rundt hjørner, dra fordel av skygger, og gjemme bort lik fra allfarvei - noe som etterhvert har blitt standard i spill som dette, hvor snikeaspektet spiller en vesentlig rolle.
Men vi har flere småsærheter foran oss. Manualen er for eksempel behjelpelig med å forklare at å skyte fra hofta, slik som vi er vant med det i førsteperson-skytere, sjelden er en skrekkelig god idé. Derfor har utviklerne implementert skikkelig sikting, hvor man hever geværet til øynene slik at det fysiske siktet på våpenet igjen får en praktisk funksjon. Det er forsåvidt fortsatt mulig å skyte med våpenet plassert langs siden, men da må man finne seg i å bomme oftere. Det at man må klikke to ganger på venstre museknapp for å avfyre et skudd etter at man har spurtet, en gang for å løfte våpenet opp igjen og en gang for selve skuddet, er en annen detalj som nok kommer til å irritere enkelte.
