Dataspill kan være kunst. Dataspill kan gi deg innsikt, vise deg sider av verden du ikke kjente til, få deg til å kjenne på følelser du kanskje ikke visste at du hadde. Dataspill kan gjøre deg klokere.
Just Cause 4 er ikke et slikt spill.
Just Cause 4 er en klossete, brautende og tanketom bølle av et dataspill. Det går hardt ut med heseblesende actionsekvenser, beinharde helter, raske biler, halsbrekkende stunt, enorme eksplosjoner, og gir seg ikke før du utmattet kaster inn håndkleet. Just Cause 4 forsøker aldri å være noe annet enn en dum og deilig actionfilm.
Det har også en av verdens beste spillmekanikker. Og det fortjener at du gir det en sjanse.
Hvem bryr seg om historien?
Svenske Avalanche Studio er kjent for å lage gode, men ikke særlig minneverdige spill. Foruten Just Cause-serien er de mest kjent for Mad Max-spillet og, vel, det er vel egentlig alt. Men de forstår seg på action, og spillmotoren deres Apex åpner for svært mange muligheter når det kommer til store, åpne spillverdener. Så lovende at selskapet for tiden jobber med selveste Rage 2 – et strategisk viktig spill for utgiver Bethesda.
Just Cause-spillene følger den profesjonelle urokråken Rico Rodriguez’ kamp mot onde diktatorer og andre skumlinger over store deler av verden. Rico kan ikke fordra urettferdighet og har en lei tendens til å rote seg opp i trøbbel. Ved forrige korsvei hadde Rico akkurat avsatt general Sebastiano Di Ravello ved hjelp av en rakettkaster, men problemene var ikke over av den grunn. Bak Di Ravello sto nemlig skurkeimperiet «The Black Hand», og nå vil de ha hevn. Dermed barker helter og skurker sammen igjen. Temmelig intetsigende, men når alt kommer til alt: hvem bryr seg i et spill som dette?
Avalanche gjør ikke noe revolusjonerende nytt med Just Cause-franchisen. Men de har tatt mange små, viktige steg fremover på nær sagt alle områder. Og det merkes. Just Cause 4 er nemlig et av de morsomste spillene jeg har spilt på ganske lenge – til tross for en god del rusk i maskineriet.
En voldelig dans
Dette er det du trenger å vite: Rico er utstyrt med en gripekrok à la den du finner i Batman: Arkham-spillene og Assassi’s Creed: Syndicate. Denne gjør at han kan bevege seg lynraskt, både horisontalt og vertikalt. Han har også en fallskjerm, samt en uhyre effektiv vingedrakt som lar ham gli over luftstrømmene. Alt dette gjør at han kan tilbakelegge store avstander på svært kort tid, og gjør at det ofte føles like naturlig å utkjempe kampene i luften som på bakken. Det som kanskje begynner som et infiltreringsoppdrag utarter fort til en forrykende skuddveksling med stadig større våpen til din disposisjon. Granatkastere, antiluftskyts, tanks – det kan fort bli litt for mye av det gode. Da er det fint å kunne ta til vingene, beskyte de datastyrte fiendene fra luften, før kamphelikoptrene melder sin ankomst og du må utmanøvrere dem også. Flaks da at du kan praie et helikopter og fyre av noen missiler på alt og alle, før du strategisk sender helikopteret strategisk mot fiendens stillinger og kaster deg ut igjen i ildregnet.
Nevnte jeg at gripekroken lar deg hekte sammen nesten alle typer objekter? Fysikkmotoren fungerer slik at nesten alt du ser rundt deg er et potensielt våpen. Biler, oljetønner, soldater, radiotårn – alt kan kobles sammen og sendes mot hverandre, noe som gjør at du alltid har et slags våpen for hånden, selv når du går tom for kuler.
Les også: Just Cause 4 hyller a-has klassiske musikkvideo
Just Cause 4 er best når det får deg i den berømmelige flytsonen: hele spillmekanikken er bygget opp rundt bevegelse; det er som en ultravoldelig dans der stadig større eksplosjoner er dine dansepartnere. Du har så mange muligheter til å forme slagmarken slik du selv ønsker at det nesten er for mye av det gode. More is more, sier Avalanche. Og Just Cause 4 har mer av alt.
Ekspert i å lage dårlig stemning
Just Cause 3 var et gjennomført spill, men det ble rimelig ensformig etter en stund. I korte trekk fulgte man den samme oppskriften gjennom hele spillet: skyt fiender og lag dårlig stemning, så ville en av diktatorens mer kompetente undersåtter forsøke å eliminere deg. Sakte, men sikkert låste man opp nye oppdrag, helt til man sto ansikt til ansikt med sjefskurken selv. Greit nok, om det bare ikke hadde vært så repetitivt. Spillverdenen var fargesterk og livlig, men dessverre også temmelig ensformig. Det hjalp heller ikke at de morsomste actionsekvenser fant sted i spillets første halvdel.
Denne gangen er det annerledes. De mest spektakulære sekvensene er jevnere fordelt og selve verdenen er mye mer variert. Den største forskjellen er nok likevel at de ulike sideoppdragene gir mer mening: Du låser opp nye hovedoppdrag ved å utføre ulike sideoppdrag for motstandsbevegelsen, og disse føles mer varierte. Dessuten har du fått et nytt insentiv for å lage kvalm: dine ødeleggelser gjør at flere melder seg inn i motstandsbevegelsen, som igjen gjør at du kan spille nye oppdrag. På den måten føles det mindre repetitivt og bidrar til å gi spillets utvikling bedre flyt.
Spillverdenen er mildt sagt uforutsigbar. På ett tidspunkt skulle jeg frakte to geriljamedlemmer i en bil på flukt fra skurkene: det var en lang, intens og utmattende biljakt, og jeg hadde nesten nådd målet vårt – før en forbasket ku vandret ut i veien rett foran meg. Fienden innhentet oss, deres velplasserte skudd antente bensintanken, og plutselig løp vi rundt som hjelpeløse kyllinger i et regn av kuler, bildeler og restene av en forkullet ku.
Les også: Er dette Just Cause 4s snåleste hemmelighet?
Utviklerne har satset mye på værsystemet i Just Cause 4. Tornadoer, snø- og sandstormer, styrtregn og lynnedslag. Dette er faktorer du må forholde deg til i løpet av spillet, nesten uten forvarsel, og som endrer måten du spiller på betraktelig. For eksempel kan en tornado dukke opp på verst tenkelig tidspunkt og gjøre at du kastes som en filledukke mellom forræderske vinder og knatrende mitraljøser når det passer som dårligst, eller gi deg en hjelpende hånd når alt håp synes å være ute.
Trøbbel i paradis
Just Cause 4 har sine utfordringer, særlig når det kommer til det visuelle. Min vanlige PlayStation 4 hadde til tider merkbare problemer med bildefrekvensen, og grafikken var ofte direkte grøtete. Et annet irritasjonsmoment var at ulike objekter som trær og bygninger spratt frem under meg mens jeg gled gjennom luften, og flere animasjoner var overraskende hakkete. En gang ble jeg sittende fast inne i noe som lignet på et lasterom i et helikopter jeg hadde knabbet (det skal ikke gå an), og den kunstige intelligensen kan være mildt sagt varierende. Noen ganger ble fiendens helikopter hengende fast i husvegger, andre ganger forsvant lyden fullstendig.
Fysikkmotoren fungerer som regel utmerket, men innimellom kan den hangle noe voldsomt. Som når datastyrte motstandere løper rett på et stort radiotårn jeg har revet ned, og tårnet flyr veggimellom.
Nå skal det riktignok sies at spillmotoren presses hardt her, og utviklerne slapp nylig en oppdatering som gjør spillet mer stabilt, men likevel krasjer det fra tid til annen.
Det stopper dessverre ikke der. De ulike vær-våpnene du låser opp underveis skuffende ordinære. Her har Avalanche gått glipp av en stor mulighet. For det andre kunne værsystemet med fordel vært utnyttet i enda større grad – det føles nesten som om utviklerne ikke ville overvelde spilleren. Dessuten er menyene fryktelig rotete og uoversiktlige, noe som heller ikke trekker opp.
Konklusjon
Just Cause 4 er et herlig rot. Det er bråkete og uoversiktlig, med mange forspilte muligheter og uforløst potensial. Det tekniske kan lugge litt, og den tanketomme historien er hinsides tåpelig. Samtidig har utviklerne tatt mange små skritt i riktig retning og forbedret nær sagt alt som skurret ved forgjengeren.
Det er mye å like: En variert verden, engasjerende spillmekanikker, genuint morsomme replikker, godt stemmeskuespill og et herlig lydspor som gir spillet sin helt unike identitet. For ikke å snakke om den svært tilfredsstillende følelsen av flyt og mestring som kommer etter hvert som du får stadig bedre kontroll over Ricos tekniske duppeditter – da er spillet på sitt absolutt beste.
Just Cause 4 er et stort, dumt og deilig actionspill som vil gi timevis med topp underholdning til dem som er villige til å se forbi både en god del skjønnhetsfeil og teknisk kluss. Derfor er ikke dette et spill som kan anbefales til alle. Men jeg kan med hånden på hjertet si at det er veldig lenge siden jeg hadde det så festlig med et spill, og jeg tar meg selv i å smile mens jeg tenker på det, selv etter at denne anmeldelsen var ferdigskrevet.
Just Cause 4 er ute til PlayStation 4 (testet), Xbox One og Microsoft Windows.
