Våren er tydeligvis en god tid for TV-titting, og særlig for de av oss som liker adaptasjoner av populære dataspill. Vi har bare så vidt rukket å se ferdig den andre sesongen av Halo, Knuckles-serien er kun et par uker unna, og i mellomtiden er Fallout neste spill som blir fargerik TV-underholdning.
Allerede i morgen er samtlige episoder av sistnevnte tilgjengelig på Amazon Prime, og vi har brukt helgen på å «binge» oss på kryss og tvers av den kaotiske postapokalypsen.
LES OGSÅ: Har allerede godkjent en ny sesong med Fallout »
Troskyldig, tvetydig og råtøff
Denne utgaven av Fallout forteller en helt ny historie, satt til Los Angeles i perioden etter Fallout 4. Det er tilsynelatende ingen direkte koblinger mellom dette adskilte eventyret og de mange fortellingene som har kommet tidligere, annet enn at handlingen er tydelig forankret i det samme universet.
Vi befinner oss fortsatt langt, langt inne i fremtiden, i et dypt postapokalyptisk USA. Verden er delt i de som har gjort sitt ytterste for å overleve på den radioaktive overflaten og de som har søkt tilflukt i underjordiske hvelv i de 200 årene som har gått siden atomkrig rev landet i sønder.
Våre hovedpersoner, tre i tallet, kommer fra begge sider av dette spekteret.
Den troskyldige Lucy representerer sistnevnte gruppering, og det er i utgangspunktet hennes brytning med tryggheten i Vault 33 som er den mest pirrende delen av Fallout. Skuespiller Ella Purnell er dønn sjarmerende i rollen som fisk på land: Lucy roter seg bort i mang en absurd situasjon når hun først ankommer den dystopiske ødemarken, og serien høster en del enkle, men solide humorpoeng ut av dette.
De to andre hovedpersonene er mer vante med livet på overflaten, og er således ikke like øyeblikkelig «morsomme» å følge. Maximus er en soldat i «Brotherhood of Steel» som etter litt klabb og babb legger ut på et djervt oppdrag som har potensiale til å «endre verden», mens «The Ghoul» er halvt levende, halvt død og hundre prosent råskinn.
Det disse mangler i naiv utforskertrang, gjør de opp for med moralsk tvetydighet og bakgrunnshistorier som er grobunn for mange gode mysterier. Særlig dødningen, spilt til perfeksjon av Walton Goggins og omhyggelig designet av serieskaperne, står for en del av seriens kuleste og mest fascinerende sekvenser.
Westworld-DNA
Med i produksjonsteamet finner vi hjernene bak HBO-serien Westworld, Jonathan Nolan og Lisa Joy, og man kan se mange likhetstrekk mellom de to universene.
Ikke bare fordi én av hovedpersonene er en mannevond cowboy med klare psykopatiske trekk og mye av handlingen foregår i vill ødemark, men også fordi skaperne har klart å lage et tilskrudd univers som er fylt med små og store hemmeligheter.
Fallout klarer riktignok aldri å bli like sjokkerende eller smart som særlig den første sesongen av Westworld, men gjør opp for dette ved å by på desto mer deilig, kaotisk actionmoro.
Det blir fort tydelig at livet i ødemarken ikke er til å spøke med – serien lefler jevnlig med mørk, mørk humor, og det spares på ingen måte på blod og gørr.
I løpet av sesongens åtte episoder får vi servert en rekke hektiske skuddvekslinger og det går knapt en episode uten at noen får kappet av en kroppsdel eller kvestet et lem. Dette fremstår som den mest naturlige ting i verden, og den kvasimagiske fremtidsteknologien gjør at mange figurer reiser seg opp og trasker av gårde like etter å ha blitt utsatt for det som for deg og meg ville vært dødelige skader.
Sideoppdrag med bismak
Det er likevel mye som står på spill, og serien har et gjennomgående godt driv hvor figurenes veier går på kryss og tvers av den golde ødemarken. Særlig i de første tre episodene skjer det mye spennende, og her veksler Fallout mellom gåsehudfremkallende dommedag og absurde klammerier med stort hell.
Serien klarer dessverre ikke å ivareta den samme herlige intensiteten gjennom hele reisen, og det er spesielt et par sideoppdrag midt i sesongen som godt kunne vært noe avkortet.
Slutten gjenreiser heldigvis kjerringa med en solid dose avsløringer og en akkurat passe unik avslutning på dette første kapittelet. Det er gledelig å se at flere av figurene gjennomgår en klar utvikling på tvers av sesongen, og til seriens fortjeneste evner selv de mest ubetydelige sidesprang å by på en del artig underholdning.
Og det er hovedsakelig det Fallout-serien gjør aller, aller best: å underholde seeren. For med flåsete action, flotte kostymer, god dialog og en håndfull kløktige mysterier, kan man egentlig ikke kreve stort mer.
Konklusjon
Den første sesongen av Fallout er tørrvittig og actionfylt western-kaos som underholder fra start til slutt. Serien er godt produsert med flott scenografi, godt skrevne figurer, og (stort sett) god bruk av CGI.
Sesongen har et konstant driv, og det er spennende å se hvordan de forskjellige figurenes veier går på kryss og tvers av hverandre i ødemarken. Enkelte handlingsforløp er riktignok ikke fullt så interessante og noen drøyer helt klart lenger enn de bør – dette merker man særlig i en litt langsommelig siste akt hvor tempoet lider.
Fallout er likevel vel verdt å se, også for de som ikke har noe forhold til opphavsmaterialet fra før av. Ja, serien er svært tro mot spillene og deres sleivete kaosunivers, men utviklerne har også klart å lage både kreativ og tidvis svært kløktig TV-underholdning som står fjellstøtt på egne bein.
Første sesong av Fallout kan strømmes i sin helhet på Amazon Primes den 11. april.
