Du kan se en videosniktitt av Quantum Break ved å klikke på toppbildet over.
OSLO (Gamer.no): «Å, det er han derre fra Ringenes Herre og Lost, jo! Og der er han fra The Wire! Og han fra Game of Thrones?»
Den første timen av Quantum Break ble skuespillerbingo for min del da jeg først satte meg ned for å spille noen timer hos Microsoft. Kjentfjes etter kjentfjes ble introdusert mens de første plottelementene ble lagt frem.
Med det sagt er konseptet spennende nok til å bære opplevelsen selv uten trynefaktoren: et tidsmaskineksperiment går riv ruskende galt da Jack Joyce (spilt av Shawn Ashmore) besøker kompis-og-senere-antagonist Paul Serene (spilt av Aiden Gillen).
De to kommer ut på hver sin side av blunderen med forskjellige tidsmanipulasjonskrefter – Jack kan manipulere tidens gang, øke eller sakke tiden, samt se fragmenter fra fortiden. Paul kan derimot se bruddstykker av fremtiden, og dermed ta kalkulerte valg basert på visjonene. Begge kan for øvrig også gjøre andre superhelt-aktige krumspring – som å «løpe fort», altså ved å egentlig sakke tiden.
«Television, the drug of the nation»
De kjente skuespillertrynene er ikke bare brukt for å trekke stjernefaktor til spillet. Noe av konseptet er nemlig en blanding av spill og film.
At Remedy Entertainment lenge har ønsket å snuse på filmformatet har vært tydelig siden Max Payne brøytet seg frem på markedet med et format rappet fra film noir-sjangeren og den nå ikoniske «bullet time»-effekten inspirert av filmer som Full Contact og Hard Boiled.
I Quantum Break får de endelig tatt steget helt ut, og har snekret sammen en TV-serie på fire episoder der hver episode spilles av mellom aktene i spillet. Med det spenstige konseptet skal Remedy oppnå flere ting. For det første gir TV-serien et innblikk i hva som skjer med antagonistene i fortellingen, Monarch-organisasjonen, der vi blant annet følger antagonist Paul Serene og resten av de ansatte i firmaet. Enkelte ting du gjør i spillet påvirke hvordan serien – og spillet – utfolder seg. Dette kan være alt fra små manuslinjer til større altomspennende begivenheter – såkalte «junction points». I disse tilfellene får man presentert to store valg, og kan se et stykke inn i fremtiden for å se hvilke følger valget vil få.
Problemet er bare at TV-serien, i hvert fall den første episoden, ikke overbeviser om at dette er en god løsning.
De færreste forventer nok at dette skal være HBO-kvalitet, men ambisjonsnivået er faktisk en del av problemet. At skuespillergalleriet er så stjernespekket blir et tveegget sverd: alle vet hva skuespillere som Aiden Gillen og Lance Reddick (kjent fra The Wire) har levert i sine storserier, og dermed blir det ekstra tydelig når de prøver å gjøre så godt de kan med det de får servert her. Historiefortellingen i seg selv flyter godt nok, men jeg satt igjen med en følelse av at jeg heller ville spille mer av spillet.
Først og fremst et spill
Uansett er Quantum Break først og fremst et spill, støpt i samme form som Uncharted, Alan Wake, The Last of Us og alle de andre historiedrevne korridorskyterne. Du veksler mellom å plaffe deg gjennom fiendesoldater, traske rundt i narrative etapper der du får servert litt eksposisjon, og å løse enkle plattformgåter med midlene du har til rådighet.
Vrien her er selvfølgelig tidskreftene til Jack Joyce. Tidshelten kan blant annet skape et kraftfelt som stopper fiender der de er. Plaffer man så løs i retning kraftfeltet, eksploderer det hele etter hvert på en spektakulær måte – som regel med en død soldat som resultat. Joyce kan også flytte seg kjapt frem i et rom, og kan dermed unngå å bli omringet . Den siste ferdigheten vi fikk prøve var en stor tidseksplosjon som feller fiender lett.
Å kombinere disse tidseffektene i tandem med vanlig AK47-skyting fungerer godt, og det å kunne smi sammen egne tilnærminger til effektiv felling av soldater gjør at spillet blir mer enn bare enda et tredjepersonsskytespill. På tampen av vår lille titt kom det også inn soldater som tilsynelatende har skaffet seg egne tidsferdigheter – noe som sikkert er et smart trekk, ettersom det å slenge stadig flere fiender etter spilleren ikke er optimalt.
Tidsuhellet har også gitt Jack en ferdighet a la Batmans detektivmodus, eller ørnesynsferdigheten kjent fra Assassin's Creed – selvfølgelig med forankring i plottet. Denne kan til en forandring kun brukes når man står stille, så den fungerer best som en måte å planlegge angrepsmetode i rom der det er en del fiender å forholde seg til.
Faktisk må man ty til tidstrylling utenfor kampene også. Regelmessig kommer man over plattformsekvenser der man for eksempel må skru tilbake tiden litt for å holde en konteiner på plass, eller sakke tiden for å sikre at man kommer seg gjennom en port som lukker seg kjapt. Spillet signaliserer disse områdene godt, så det er liten sjanse for at gåtene blir for vanskelige her.
«Time will end»
Etter mine to-tre timer med Quantum Break er det likevel verken tv-serien eller skytingen som har festet seg i hjernebarken. I stedet har øyeblikk lik det du ser i videoen øverst i artikkelen bitt seg fast i minnet, rett og slett fordi de er så gjennomførte. I videoen ser du øyeblikket der Jack labber ut av universitetet etter ulykken – og verden har gått av hengslene. Tiden har stoppet opp, men sjokkbølger glir gjennom landskapet. Alle har frosset, men himmelen er fylt av det som virker som knust glass. Det er helt glimrende.
Detaljnivået er det i hvert fall ikke å si noe på. I områder som byr på en del plottlemping kan man gå mye rundt og snuse på detaljene. Særlig når man trasker rundt på universitetet like før alt går galt er det mulig å fordype seg mye i sideområder, som at biblioteket skal legges ned, eller sågar se en fiktiv filmsnutt med blant annet Remedy Entertainment-leder Sam Lake i hovedrollen på en av TV-skjermene.
Det er verdt å merke at spillet til tider hadde noe teknisk grums, men som alltid er det vanskelig å vite om disse små skjønnhetsfeilene meisles ut før slipp. Vi kommer tilbake med en anmeldelse av spillet så snart det lar seg gjøre, og kommer selvfølgelig til å nevne eventuelle problemer der.
Konklusjon
Etter å ha oppfattet Quantum Break som et lite mysterium siden lansering er det nå mye lettere å få et grep om hva Remedy Entertainment ønsker å gjøre her. Selv om fortellingen er grunnlagt i mye brukt tankegods om tidsreiser, fatale konsekvenser og etisk hovmod, er det potensiale til et godt sci-fi-drama her. At vi får se det fra begge sidene av konflikten er kanskje ikke revolusjonerende, men kan forhåpentligvis by på en del spenning og gråsoner som vi sjelden får i denne sjangeren.
Selve TV-serien er jeg mer skeptisk til, etter å ha sett én av de fire episodene. Det er ikke helt klart på nåværende tidspunkt hvor mye valgene man gjør seg opp ved såkalte «junction points» vil utgjøre i flyten her, men vi har hørt at det skal være 30-40 forskjellige sluttvariasjoner når alt er sagt og gjort. Det vil overraske meg om disse forskjellene er svært markante og langtekkelige.
Når alt kommer til alt vil alt stå og falle på om Remedy klarer å skape nok variasjon og engasjement gjennom hele spillet. At jeg etter en to-tre-timers økt gjerne ville spille mer er et godt utgangspunkt for det som – etter lengden på første akt å dømme – vil fortone seg som et rimelig lineært spill på om lag 10-12 timer.
Vi får se om entusiasmen vedvarer om et par uker.
Quantum Break slippes til Xbox One og Windows 10 5. april. Vi spilte deler av spillet hos Microsofts kontorer i Lysaker.
