Skribentenes favoritter fra 2018

Bjarte Wathne HelgesenS favoritter:

Return of the Obra Dinn

Papers Please, ein av dei store indiesuksessane i 2013, gjorde det såpass bra at einerådande utviklar Lucas Pope framleis tener godt på det. Såpass godt at han tok seg råd til å bruka god tid, og til å ta sjansar, på sitt andre fullverdige spel, den monokromatiske logikknøtta Return of the Obra Dinn. Det gjorde han lurt i. Spelet er eit enormt innvikla puslespel, der alle om bord på skipet Obra Dinn, mannskap som passasjer, speler si heilt unike rolle.

Målet er altså å stadfesta identitet, dødsårsak og eventuell mordar for kvar person som var om bord på skipet, via korte tilbakeblikk til kvar person sin dødsaugeblink. Og tru ikkje noko anna: Return of the Obra Dinn er eit vanskeleg spel. Det vesle du får av gratis informasjon i starten, tar fort slutt, og frå då av og ut er det hard tankeverksemd og nøye gjennomgang av tilgjengeleg informasjon som gjeld. Samtidig gir spelet deg heile tida noko å tygga på, noko som det går an å resonnera rundt, noko som gjer at sjølv om du kanskje må gjetta litt, så er det ikkje heilt i blinde.

Spider-Man

Spider-Man er verken det mest originale eller det mest minneverdige spelet eg har spelt i år. Det har snikeseksjonar som strengt tatt er ganske kjipe, bosskampar som er i overkant repetitive, og ein heil del meir eller mindre like sideoppdrag. Men det som er greia med Spider-Man, er at hovuddelen av spelet er så innmari moro. Det er rett og slett kjempegøy å svinga seg etter spindelvevtrådar gjennom Manhattans gater, og det er kjempegøy å banka opp skurkar, sjonglera dei i lufta og festa dei til veggen med spindelvevet.

Historia er ikkje grensesprengande original, men gjer ein solid nok jobb med å halda meg interessert heile løpet ut. I samband med det svært gode stemmeskodespelet og det imponerande produksjonsnivået gjer det at totalpakka kjenst veldig tilfredsstillande. Å spela Spider-Man er på mange måtar som å sjå ein veldig underhaldande og polert actionfilm. Du går ikkje nødvendigvis og tenkjer på det i lange tider etterpå, men undervegs er det ingenting anna du heller vil gjera enn å spela det.

Into The Breach

Eg er eigentleg ikkje så glad i strategispel. Hjernen min er ikkje kopla på den måten. Det er ofte altfor mykje å setja seg inn i for meg, altfor mange val å ta, det er for stort og ope til at eg klarer å få grep om det. Men Into the Breach er annleis. Det gir meg tre mechar med svært konkrete, oppgraderbare ferdigheiter, og det gir meg nøyaktig informasjon om kva dei fiendtlege romvesena vil gjera i neste trekk. Dermed er oppgåva mi såpass konkret og oversiktleg at eg faktisk tidvis klarer å vri hjernen min rundt problema.

Men samtidig som Into the Breach er konkret nok, er det òg ope og variert nok til at eg aldri går lei. Sjølv om du aldri skulle bevega deg vidare frå den første av dei åtte-ti mech-troppane du kan opna opp, er variasjonen både i oppgraderingar, i brett og i fiendetypar stor nok til at spelet sjeldan blir einsformig og stort sett alltid er givande. Vanskegraden er overkommeleg i starten, men med ei bratt kurve, der du etter kvart verkeleg må ta i bruk dei små grå for å få med alle potensielle konsekvensar av dei grepa du vurderer. Det kan bli frustrerande, det kan tidvis kjennast heilt umogleg, men når du først får det til, når du faktisk ser den einaste måten du kan løysa eit tilsynelatande uløyseleg problem på, så er det så innmari tilfredsstillande.

Mutant Year Zero

Eit taktisk snikespel med turbaserte kampar og muterte dyr i hovudrolla, seier du? I ei svensk setting? Hald kjeft og ta pengane mine! Dette spelet har eg hatt følesansene mine ute for sidan Funcom annonserte det i fjor, og jammen viste det seg å sno seg svært smakfullt inn i spelsmaksløkene mine.

Mange har nemnd XCOM som ein referanse til Mutant Year Zero, og det er vanskeleg å seia seg ueinig i at det er mange likskapar mellom dei to. Det er jo ikkje akkurat nokon ulempe, for kampsystemet i XCOM, som er det likskapen først og fremst gjeld, er heilt strålande og særdeles vanedannande. Men på andre område vil eg påstå spelet minnar vel så mykje om gode, gamle Commandos: Behind Enemy Lines. Utanfor dei turbaserte kampane styrar du nemleg teamet ditt i sanntid, og her gjeld det å ikkje bli oppdaga av fiendane før du eventuelt vil det sjølv. Legg til eit tørrvittig og sjarmerande stemmeskodespel, og ein interessant mytologi som gjer verda spennande å utforska, så har du rett og slett ei vinnaroppskrift.

Paratopic

Her har du ein kandidat til den sikkert allereie ganske lange lista over dei beste spela du aldri har spelt. Paratopic er eit svært kort spel, det tar neppe stort meir enn ein halvtime å komma seg gjennom. Men det er ikkje nok med éin gong. Det er neppe nok med to eller tre heller, om du verkeleg vil fordjupa deg.

Paratopic er ein slags grøssar. Det er ein grøssar på ein måte eg vil at fleire spel skal vera det. Det er mystisk, ugjennomtrengeleg, uføreseieleg og deilig surrealistisk. Grafikken er henta rett frå 90-talets 32-bit-æra, men den er kunstnarisk utført og heilheitleg gjennomført. Plottet inneber smugling av illegale VHS-kassettar over grensa, monotone køyreturar på motorvegen, fotografering av flyktige fuglar, småprating med eksentriske bensinstasjonsinnehavarar, og endå meir som eg ikkje tør røpa. Paratopic speler ikkje på jump scares, men har ein mystisk, ubehageleg uro ved seg. Eg skulle så gjerne sett at fleire grøssarar hadde turt å gå lenger i denne retninga. Berre tanken på eit fullengdes spel i Paratopics ånd gir meg kalde gys – gi meg det i blodårene nå!

Andreas Klebo-Espes favoritter:

Return of the Obra Dinn

Det var sent i 2014 at jeg hørte om Return of the Obra Dinn for første gang. Lucas Pope hadde akkurat sluppet en liten demo av spillet, og jeg ble raskt hektet. Ganske nøyaktig fire år senere kom spillet endelig ut, og til min store glede levde det opp til alle forventningene mine og vel så det.

Alt fra utseendet og lydsporet til den fascinerende historien og gåteløsingen smelter sammen til en fantastisk detektivfortelling, der målet er å fastslå hva som skjedde med den 60 menneskene ombord på skuta Obra Dinn. Jeg storkoste meg med å oppklare spillets mange mysterier, og klarte ikke å legge det fra meg før jeg hadde sett absolutt det har å by på.

Mens den enkle grafikken kanskje vil skremme bort noen, vil jeg anbefale alle å gi Return of the Obra Dinn en sjanse. Pope leverer nok en vidunderlig spillopplevelse, og beviser igjen at man aldri kan skue hunden på hårene.

Beat Saber

Siden jeg skaffet meg PlayStation VR for et år siden har brillene stort sett vært pakket ned i boksen. Med noen få unntak har jeg aldri hatt en god grunn til å hente dem frem, men det endret seg med Beat Saber. Det mesterlige rytmespillet ankom Sonys virtuelle virkelighetsmaskin i slutten av november, og siden har jeg, kona og vår 12 år gamle datter spilt det så godt som hver eneste dag.

Konseptet er enkelt nok. Man bruker to lyssabler, én rød og én blå, til å kutte fargede klosser som kommer mot deg. De lavere vanskelighetsgradene er det ingen sak å komme seg gjennom, mens høyere opp blir det fort beinhardt og jeg skal hilse å si at svetten renner etter bare et par sanger på Hard eller Extreme. Ikke bare er Beat Saber en god treningsøkt, men det er også gøy å spille og gleden var stor da jeg endelig kom meg gjennom en ekstremt vanskelig sang for aller første gang.

Florence

I et år stappet med såkalte «AAA»-titler var det et lite mobilspill som kanskje gjorde størst inntrykk på meg. Florence takler konseptet med kjærlighet og forelskelse på mesterlig vis, og pakker det hele inn i en helt nydelig historie. Den interaktive fortellingen tar under en time å komme seg gjennom, men hvert minutt oser sjarm og vekker flere følelser i et gammelt kynikerhjerte enn jeg viste at jeg var i stand til å føle.

Ikke bare er historien om ungjenta Florence vidunderlig, men måten Mountains Games forteller den er helt perfekt. Igjen og igjen lot jeg meg imponere av utviklerens enkle, men svært kreative løsninger – som under spillets første stevnemøte hvor man legger puslespill for å føre en dialog og det blir stadig færre biter etter hvert som det blir enklere for Florence å snakke med sin partner.

I en verden der så mange spill handler om vold og konstant action er Florence et friskt pust, og det er deilig å sette seg ned, koble av og bare nyte en god historie.

Dead Cells

Jeg kom litt sent til festen, og plukket først opp Dead Cells på Nintendo Switch i desember, etter å ha hørt mange gode ting om spillet. Enda har jeg ikke kommet langt, men opplevelsen så langt har så absolutt vært positiv.

Spillet plasserer deg i en nådeløs verden, gir deg minimalt med informasjon å gå på og sender deg avgårde på en brutal reise. Både fiendene og omgivelsene vil deg til livs, og i fin «roguelike»-stil vil har jeg feilet oftere enn jeg har lykkes. Ved siden av å bli mer rutinert fra gang til gang gir Dead Cells små forbedringer som varer gjennom døden. Sakte, men sikkert bygger man seg opp til å bli en mer effektiv drapsmaskin, og det er alltid like gøy å suse forbi fiender jeg slet med første gang jeg møtte dem.

Det er ingen tvil om at spillet er frustrerende til tider, og jeg har ved flere anledninger drømt om å pælme hele Switch-konsollen i veggen. Som i Dark Souls er gleden ved å lykkes imidlertid stor, og sjansen til å komme litt lenger neste gang driver meg til å prøve på nytt igjen og igjen.

Spider-Man

2018 skulle vise seg å bli et svært vanskelig år å sette sammen en liste over bare fem spillfavoritter. For første gang på lenge har jeg satt av mer tid til å spille nye titler, og som resultat har jeg langt flere høydepunkter å velge mellom. Denne plassen kunne likeså godt gått til Red Dead Redemption 2 eller Call of Duty: Black Ops 4, men til slutt havnet jeg altså på Spider-Man.

Mens historien etter min oppfatning bare er så som så, er det friheten dette spillet byr på som grep tak i meg. Insomniac har gjort en mesterlig jobb med bevegelsessystemet, og det føles aldeles herlig å svinge seg gjennom New Yorks gater eller hoppe fra tak til tak. Verdenen er pakket med små og store sideaktiviteter, men jeg fikk aldri følelsen av at jeg måtte gjøre noe som helst. I stedet for å krysse av punkter på en sjekkliste i tur og orden lot jeg opplevelsene komme til meg, enten det var å banke opp kriminelle, jage duer i parken eller redde byen fra forurensning. Det flotte kampsystemet gjorde heller ikke helhetsopplevelsen noe dårligere.

Alexei Smirnovs favoritter:

Pillars of Eternity 2: Deadfire

Dette klassiske datarollespillet gjorde ikke inntrykk da det først ble lansert. Faktisk kunne det likegodt vært årets skuffelse som følge av ubalanserte vanskelighetsgrader, tekniske problemer, og de forbaskede skipskampmekanikkene som var ment til å fange magien bak Sid Meier's Pirates, men som heller endte opp med å være et av de verste designvalgene Obsidian noen gang har implementert i et av deres spill. Med unntak av skipskampene, ble spillet heldigvis oppdatert i løpet av de neste par månedene. Nå til dags, viser det seg jo at Pillars of Eternity 2: Deadfire er et ytterst ambisiøst prosjekt, som satser på en fabelaktig åpen verden, dyp karakterbygging, velskrevet faksjonsspill og massevis av betydningsfulle oppdrag.

Ikke bare har man å gjøre med det peneste klassiske rollespillet noensinne (perfeksjonert bruk av den tidløse oljemaleristilen), men spillet er i tillegg til dette satt til et av de mest interessante plasseringene som spillmediet har hatt gleden av å skildre. Her finner man fantasi-analogier til alt fra polynesiske stammesamfunn, italienske piraterrepublikker, europeiske kolonimakter og diverse handelsselskaper som alle kjemper om kontrollen i området, med hovedpersonens egne påvirkninger hakk i hæl. Pillars of Eternity 2: Deadfire er kort fortalt en gullgruve for alle som er glad i Infinity Enginge-spillene, og er som følge av dette mitt favorittrollespill fra året som var.

Frostpunk

Frostpunk ga meg ansvaret for en større gruppe flyktninger og deres intense kamp mot en apokalyptisk klimakrise, i et 1800-talls steampunk-univers. Spillet tilbyr en stilfull og intens sjangerkombinasjon, med strategisk dybde i bøtter og spann. Her finnes det noe for alle, enten man er mest grad i å bygge byer, holde på med klassisk strategi, eller bare prøve seg på et helt alminnelig overlevelsesspill hvor man må spare på de ofte utilgjengelige ressursene.

Gjennom helt unike spillsystemer, har 11 Bit Studios gitt meg noen av de mest intense døgnene jeg har opplevd i slike overlevelsesspill, og latt meg bygge noen av de kuleste byene i tillegg. Samtidig har utvikleren gjort en fantastisk jobb av å gi meg muligheten til å balansere på den tynne linjen mellom overlevelsesinstinkt og tyranni, gjennom et stort utvalg dilemmaer som virkelig fikk meg til å tenke over hvor langt jeg var villig til å gå for koloniens beste.

Mer eller mindre det eneste feilsteget 11 Bit Studios gjorde som de faktisk fortjente legitim kritikk for, var mangelen på en såkalt «endeløs»-spillmodus. Vel, frykt ikke, for dette rakk de nemlig å implementere via en stor og gratis oppdatering. Nå finnes det ingen god unnskyldning til ikke å miste tærne i det dypfryst helvetet som er Frostpunk.

Hollow Knight

Da jeg først satte i gang med dette kritikerroste spillet, klarte jeg ikke helt å skjønne meg på hva folk var så begeistret for. Jeg tror at jeg bokstavelig talt vandret i tre timer i strekk, uten egentlig å finne ut hvor jeg skulle, hvordan jeg skulle komme meg dit, eller hvorfor det liksom skulle være underholdende å holde på slik. Heldigvis ga jeg ikke opp, for brikkene falt raskt på plass.

Hollow Knight er et ordentlig storspill, forkledd som et mindre indiespill. Det tilbyr en åpen verden som er rik på historie, og stappfull av fargerike figurer som jeg slettes ikke forventet å møte i disse tilsynelatende forlatte katakombene. Spillet er rytmisk i dets kampsystem, inneholder et bredt utvalg varierte og hensynsløse bosskamper, og fikk meg faktisk forelsket i de flytende men presise plattformingsseksjonene, på en måte som jeg aldri gjør i andre 2D-spill. Hollow Knight innebefatter også et av de bedre progresjonssystemene året har å by på, og gir tilgang på haugevis av distinkte spillestiler som om det var et fullverdig rollespill, fremfor bare en metrodivania.

Jeg rundet Hollow Knight rundt den samme tiden Spider-Man ble lansert, og alt jeg tenkte på mens jeg spilte Spider-Man, var hvor mye bedre det hadde vært å bare vende tilbake til Hollow Knight istedenfor.

Red Dead Redemption 2

Her er det ingen tvil. Dette spillet er hva jeg har drømt om siden jeg var barn. Jeg ville ikke gått så langt som å si at Red Dead Redemption 2 er det beste spillet jeg har spilt eller noe, men på sett og vis, har jeg ventet på nettopp dette. Total, deilig, berusende og avslappende innlevelse, hele veien gjennom. Et enormt mulighetsrom som få andre storspill hverken har baller nok - eller ressurser nok - til å satse på. En elskverdig hovedperson, som jeg allerede savner å kunne spille som. Minneverdige, dype og menneskelige karakterer generelt, som jeg satte mye mer pris på enn plottet i seg selv. Og til tross for at hår og visse karaktermodeller av og til kan se litt utvasket ut, tror jeg muligens at dette er den vakreste fotorealistiske representasjonen av skog og mark, vær og vind, samt himmel og jord i et video spill per dags dato.

Et sted midt imellom The Witcher 3: Wild Hunt, The Legend of Zelda: Breath of the Wild og Red Dead Redemption 2, finner man det perfekte spillet for meg, og det sistnevnte har slettes ingen problemer med å konkurrere i verdensklasse med noen av tidenes beste spilltitler.

God of War

Det er vanskelig å forestille seg en sterkere eksklusiv tittel enn dette. Til og med Naughty Dog ville kanskje ikke vært i stand til å lage et såpass storslått og vellykket storspill som God of War. Joda, Santa Monica Studios kan selvfølgelig rivaliseres på visse områder, men etter å ha spilt denne tittelen virker det nesten litt usannsynlig at noen skulle klare få til alt God of War får til, i ett og samme spill.

En emosjonell, uforutsigbar og ikke minst artig fortelling. Et nyskapende, variert og veldig utfordrende kampsystem. Minneverdige og realistiske karakterer som man ønsker å følge videre i fremtidige spill. Og så ufattelig mange kule henvisninger til de gamle God of War-spillene, samt den gamle garden av fans, at jeg nesten fikk tårer i øynene fra tid til annen over hvor langt denne franchisen har kommet siden 2006.

Der Red Dead Redemption 2 er enestående på sin måte, klarer det jo samtidig å snuble i sine egne ben som følge av det brede omfanget. På den andre siden av skalaen har man dette God og War-spillet, som gjør akkurat nok, er minst like bra, og forblir som følge av dette nesten perfekt på en måte som Red Dead Redemption 2 aldri klarte.