Personlige favoritter fra 2016

Espen JANSENS favoritter:

1. 

   Overwatch

   

   Vi har lenge visst at Blizzard er mesterlige spillutviklere, og gang etter gang har de bevist nøyaktig hvor dyktige de er når det kommer til det å lage fascinerende, lettfattelige og spennende spillopplevelser. Hearthstone tok meg på senga i 2014, og i år har det vært Overwatch sin tur til å gjøre nøyaktig det samme.

   Jeg var dessverre ikke blant de heldige som fikk prøve spillet i forkant av lansering, men da Overwatch først ble lansert, og jeg fikk se det i all sin flerspillerprakt, klødde det øyeblikkelig i fingrene etter å kjøpe det. En snau uke holdt jeg ut, før spillet prompte ble kjøpt, lastet ned og spilt i gud vet hvor mange timer etterpå.

   Det er de fargerike figurene og deres fantastiske ferdigheter som gjør spillet så utrolig engasjerende. Enten man huker tak i fiender som den massive Roadhog; fryser de til istapper som den sjarmerende Mei; skyter de i filler som råtassen McCree; eller svever omkring på slagmarken som den skjønne skytsengelen Mercy — det er alltid noe nytt og spennende å gjøre, og etter flere hundre timer er jeg fremdeles ikke lei.

   Dark Souls III

   

   For meg vil 2016 alltid stå igjen som det året da jeg endelig lot Dark Souls få sin velfortjente plass i livet mitt. Jeg har alltid vært smått interessert i From Softwares mannevonde actionrollespill, men det var altså ikke før i dette herrans år at jeg virkelig fikk opp øynene for Souls-franchisen. Etter en heidundrendes spillopplevelse med det første spillet i serien på vårparten, lot jeg meg bergta tilsvarende kraftig av det like fenomenale Dark Souls III i høst.

   Opplevelsen begynte riktignok litt lunkent, men etter et par timer på tokt i det mørke og herlig forvridde Lothric var godfølelsen nok en gang på plass. Her var det flust av brutale fiendesammenstøt, engasjerende bifigurer, mystiske fantasy-omgivelser og en rekke eksepsjonelle enkeltøyeblikk.
   Som vanlig er alt ekstremt godt sammensatt, med lynskarpe mekanikker og labyrintaktig nivådesign som snor, vrir og vender seg om hverandre.

   For meg toppet det seg da jeg i løpet av to snaue timer måtte hanskes med Yhorm the Giant, Aldrich, Devourer of Gods og Dancer of the Boreal Valley — mektig, storslagen og enestående spillglede.

   Final Fantasy XV

   

   Ti år er lenge å vente på noe som helst, men av og til kan faktisk sluttresultatet være verdt ventetiden. Selv var jeg lenge blant de som mente at Square Enix heller burde bruke tiden sin på å utvikle Kingdom Hearts III, men da jeg først fikk prøve Final Fantasy XV i begynnelsen av 2015 gikk det opp for meg hvorfor Tetsuya Nomura og kompani holdt ut i den lange og turbulente utviklingsperioden.

   Final Fantasy XV har nemlig utrolig mange spennende kvaliteter, hvor både premiss, hovedpersoner og grafikk engasjerer fra aller første stund. Likevel er det de andre, mer grunnleggende funksjonene som vekker aller mest interesse: Sjelden har en så løssluppen kombinasjon av monsterjakt, biltur, sverdkamp, matlaging, Chocobo-løp, selfies, grotteutforsking og (kanskje aller mest) fisking fungert like elegant og sømløst i aksjon. Når man da først kommer ordentlig i gang, er det vanskelig å legge den femtende fantasien til side.

   Resultatet er en spillopplevelse som er milevis unna de turbaserte tradisjonene, men som likevel føles som et viktig og nødvendig steg i riktig retning for den sagnomsuste rollespillserien.

   Abzû

   

   Abzû er noe helt unikt. I utgangspunktet er det kanskje lett å se på det som en naturlig og nokså standard videreføring av prinsippene og opplevelsene som ble fremstilt i de åndelige forgjengerne Flower og Journey, men under overflaten er dette så utrolig mye mer.

   Spillet er først og fremst en oppdagelsesferd; en kunstnerisk og eksperimentell spillopplevelse, hvor du er med på å utforske og påvirke det mektige livet under havet. Man kastes ut i en yrende vakker, mørk og mystisk verden, hvor det audiovisuelle samarbeidet utsetter sansene for stadig kraftigere og mer emosjonelle inntrykk. Fortellingen som veves fram og tilbake i dypet virker i utgangspunktet som en løs og tilfeldig affære, men mot slutten åpenbarer det seg en rørende og dyp historie som øyeblikkelig fikk meg til å spille gjennom opplevelsen om igjen.

   Og best av alt: Det er også knakandes artig å bare spille Abzû — tenk det, endelig et spill hvor undervannsbanene ikke er balle.

   Mirror's Edge: Catalyst

   

   Mirror's Edge: Catalyst er årets desidert største overraskelse her i gården. Ikke fordi jeg nødvendigvis ikke trodde det kom til å bli bra — tvert imot. Jeg storkoste meg tross alt med originalspillet i 2008, og etter en gjennomkjøring av Catalyst på E3 i fjor, var jeg overbevist om at den merkverdige oppfølgeren/nyversjonen antageligvis ville leve opp til forventningene.

   Det jeg derimot ikke var klar for, var nøyaktig hvor mye jeg kom til å like Mirror's Edge: Catalyst. Opplevelsen trengte riktignok litt tilvenningstid, men da jeg først hadde funnet meg til rette i den nye, åpne og fargerike utgaven av City of Glass, var det med en iver og en løpsvilje som jeg aldri hadde opplevd tidligere.

   Dette er et perfekt eksempel på et spill hvor ens egne ferdigheter og egenskaper vokser i nøyaktig samme tempo som spillets historie og univers, og opplevelsen blir da bare bedre og bedre jo mer man spiller.

Bjarte W. HELGESENS favoritter:

Dishonored 2

Ein kan påstå at Dishonored 2 i hovudsak berre er meir Dishonored, men det betyr ikkje nødvendigvis det du trur. Dishonored 2 er meir av alle dei bestanddelane Dishonored besto av, gjort på ein meir gjennomarbeida, gjennomført og tvers gjennom solid måte. Dishonored var ein god idé som var godt utført; Dishonored 2 er i stor grad den same ideen, utført av eit team som har fått prøvd og feila ein gong først. Dishonored 2 er aldeles meisterleg utført.

I form av anten keisarinne Emily eller vår gamle ven Corvo får du eit verktøyskrin i hendene som heile verda rundt deg er utforma etter. Det skin tydeleg gjennom i kvar krinkelkrok av vakre Karnaca at alt er lagt til rette for at du som spelar skal kunna sleppa kreativiteten laus med dei magiske kreftene og leika deg akkurat slik du helst vil i dei akkurat passe store sandkassene Arkane Studios har laga til deg. Eg har ikkje sett makan til level design på denne sidan av Super Mario Galaxy. Harvey Smith og co., hatten av for dykk!

Oxenfree

Eg starta spelåret 2016 med å få den udelte gleda å anmelda denne skjulte perla frå splitter nye Nightschool Studios, og for ein start det var. Oxenfree plasserer seg sånn om lag midt i ein referansetrekant beståande av fjernsynsklassikaren Twin Peaks, tidsreiseapokalypsen Life is Strange og barne-tv-nostalgien Are You Afraid of the Dark?.

Det er ei underliggjande stemning i dette vesle spøkelses-/tenåringsdramaet som heile tida prikkar deg på skuldra for å minna deg på at det er noko gale her. For å sitera meg sjølv: Oxenfree snik seg innpå deg med ein underfundig sjarm, avvæpnar deg med ein teit vits, for så plutseleg å dytta deg inn i eit regelrett mareritt. Det er vakkert, morosamt, dramatisk, kleint og nifst – alt på ein gong.

Watch Dogs 2

La oss få det openlyse ut av vegen med det same: Watch Dogs 1 var ikkje eit bra spel. Hovudpersonen var keisam. Spelets versjon av Chicago var grå og uinspirerande. Oppdraga var einsformige og endte alltid i ei biljakt. Ingen av oss gadd å runda det, gjorde me vel? Men hadde me eit lite håp om at Ubisoft tok til seg kritikken? Jau, eg hadde eit lønleg håp, som det heiter. Trudde eg på det. Nei. Eg gjorde ikkje det.

Cue Marcus Holloway og resten av det usedvanleg sjarmerande hackerkollektivet Dedsec. For makan til ansiktsløft! Watch Dogs 2 er nemleg eit fantastisk oppkomme av memes og alskens mogelege og umogelege typar internett-fenomen som på særdeles underhaldande vis er rørt saman til ei actionfylt historie som fangar opp tidsånden på ein måte ikkje eingong Ubisoft kunne føresjå. Skal ein tru ymse amerikanske spelpodcastar, er spelets tema så aktuelt at det nesten er ubehageleg å spela for dei der borte over dammen. Eg skjønar kva dei meiner. Men alvorlege tema til tross: Watch Dogs 2 klarer å halda seg underhaldande og oppslukande tvers gjennom heile det rundt 30 timar lange særs actionfylte eventyret.

Owlboy

Jøye oss alle, så lenge me har venta på dette! Og ikkje minst: Så lenge dei, D-pad Studios, har jobba for det. At dei likevel klarer å leva opp til dei aller fleste sine forventingar, som har bygt seg opp over nærmare ti år, står det enorm respekt av.

Det som likevel for meg står som det aller mest unike ved Owlboy, er at det framstår så unikt og friskt trass i at utviklinga starta før den enorme og nær sagt altomfattande indiebølgja som har skylt over oss det siste tiåret. Owlboy ber rett nok inspirasjonane sine på jakkeslaget med stoltheit, men det kan knappast skuldast for å vera noka form for kopi av nokon av dei. Owlboy er sitt heilt eige episke, kjenslefylte og gjennomarbeida verk, som gjer tvers gjennom si eiga greie. Og endeleg, endeleg, er det vår greie òg!

Abzû

Nok ei skjult perle tar den siste plassen på lista mi: Abzu er noko som kan minna om eit Journey under havet. Eg trur det er den mest avslappande spelopplevinga eg nokosinne har hatt. Abzu har ingen utfordringar, inga historie og me kan knapt nok snakka om mekanikkar. Du er ein dykkar som utforskar ei rekke undervassområde, oppdagar ulike gjellebaserte livsformer og innimellom suser i halsbrekkande fart gjennom kanaler som minnar om skilpaddesekvensen i Finding Nemo. Men (skjønt her kan det henda eg snakkar meir for meg sjølv enn for lesarskaren) av og til er det akkurat det ein treng: Eit basseng med fiskar, haiar, skatar og kvalar å symja bekymringsfritt rundt i. Ingen tanke på problemløysing, sideoppdrag, bosskampar; berre rein, skjær zen. Gi meg det!

Håvard H. RUUDS favoritter:

Overwatch

Enkelt årets beste spill i mine øyne. Ikke siden Halo 3 har jeg hatt noen interesse av å spille kompetitive skytespill. Jeg har fulgt utviklingen nøye siden det ble annonsert, og har siden jeg fikk bli med på beta-testen i fjor høst, klokket godt over 100 timer i dette spillet. Jeg kan ikke huske sist jeg la inn 100 timer i et spill, men Overwatch – med sine hektiske actionfylte kamper – har oppslukt meg hele året.

Ikke bare sitter mekanikkene som et skudd, men universet er også ekstremt fascinerende. Figurenes bakgrunnshistorier er noe jeg ønsker å vite mye mer om, og jeg krysser alt jeg har for at Blizzard lager en (eller gjerne flere) helaftens filmer om Overwatch. Jeg elsker kortfilmene som har kommet så langt og vil bare ha mer, mer, mer! Overwatch er en blankpolert nytelse, som evner å engasjere, glede og gjøre meg rasende.

Firewatch

Et spill jeg ikke har brukt langt på nær like mye tid på som det andre spillet som slutter med «-watch» på min liste. Firewatch er et kort, lite spill, som kun tok meg drøyt fire timer å komme meg gjennom. Til gjengjeld gjorde de fire timene stort inntrykk.

I rollen som en skogvokter trasket jeg rundt i en svært stilistisk, men vakker verden. Samspillet mellom Henry og sjefen Delilah er noe av det som gjør dette til en så minneverdig opplevelse. De spøker og erter, men har også langt dypere og mer emosjonelle samtaler. Dynamikken og relasjonen jeg utviklet til denne damestemmen i walkie-talkien er noe jeg sjelden har opplevd.

Mysteriet som må utforskes er spennende og holdt meg lenge på pinebenken. Det er flere mørke historier i denne fargerike verdenen. Til tross for at man får boltre seg fritt på et relativt stort kart, var Firewatch ofte en klaustrofobisk opplevelse. Det føltes alltid som om noe hold øye med meg. Dette er et spill jeg husker godt, og et spill jeg håper å finne tid til å spille gjennom en gang til.

The Walking Dead: Michonne

Veldig observante lesere kan ha lagt merke til at jeg er svak spillene og fortellingene til Telltale, og særlig The Walking Dead-serien deres. I fjor hadde jeg riktignok Telltales’ Game of Thrones på lista, men i år vender jeg tilbake til utgangspunktet: The Walking Dead.

Jeg antar det er bred konsensus om at Michonne er en av de kuleste karakterene i hele universet, enten man følger serien på tv eller i tegnet format. I Telltales’ adapsjon av bakgrunnshistorien til Michonne møter vi en mer sårbar utgave av den ellers svært tøffe dama. Selv om hun forsøker å være beintøff og rakrygget slik vi kjenner henne, sliter Telltales’ Michonne sliter både med anger og frykt. Jeg likte denne siden av Michonne, selv om jeg synes for eksempel Escape Dead Island gjorde en bedre jobb med portrettere mentale utfordringer.

Jeg gleder meg vilt til å ta fatt på sesong tre av Telltales’ The Walking Dead, hvor de to første episodene kom ut for bare litt siden.

Uncharted 4: A Thief's End

Actioneventyr har alltid hengt høyt for meg. Jeg har fektet meg gjennom hvert bidige Assassin’s Creed-spill siden seriens debut i 2007, Last of Us er i mine øyne det beste spillet som kom ut på forrige konsollgenerasjon, og et ønske om å spille gjennom Uncharted-serien var faktisk grunnen til at jeg kjøpte meg en PlayStation 3 på tampen av konsollens levetid.

Overraskelsen var kanskje ikke så stor da Uncharted 4: A Thief's End ble annonsert, men gleden og spenningen var ikke noe mindre av den grunn. Alt er større i seriens ferskeste utgave. Eksplosjonene, områdene man kan utforske, og tårnene man kan klatre i. Den sedvanlige tørrvittige humoren til Nathan Drake, og dialogen med de han omgir seg med sitter som et skudd, og er mer dynamisk og situasjonsbetinget enn noen sinne.

Uncharted 4 er en verdig avslutning på historien om Nathan Drake, selv om bilkjøringen var håpløs. Jeg er spent på hva vi får i The Lost Legacy som etter planen skal komme neste år.

Owlboy

Det har vært et lyst år for norsk spillindustri. Manual Samuel, Through the Woods, Hide and Shriek, og flere så dagens lys i løpet av de 12 siste månedene. Men det er et annet spill som tar den norske kaka i år.

Vi måtte vente ti år, men den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Owlboy er muligens det beste norske spillet noen sinne. Grafikken er aldeles nydelig, animasjonene er lekre, og musikken er intet annet enn fantastisk. Kanskje er dette til og med årets spillmusikk uavhengig av nasjonalitet, budsjett og størrelse på utviklerselskap. Owlboy skaper en herlig nostalgisk følelse med sin 16-bitsgrafikk. Historiefortellingen virker tydelig inspirert av Zelda-spillene, og det er jo aldri en dum ting. Dette er et bunnsolid spill, men det skulle vel bare mangle når man tar seg ti år for å få ferdig et produkt, eller hva?

Jeg er lei meg for at jeg ikke har rukket å spille helt gjennom Owlboy ennå, men det betyr jo også at jeg fortsatt har mer Owlboy igjen å spille, og det lover jo godt for romjulen.

På neste side kan du lese hvilke spill Øyvind, Jonas og Øystein likte best i 2016 »