Skribentenes favoritter fra 2015

Espen JANSENS favoritter:

Just Cause 3

Å si at jeg «liker» Just Cause vil være en kraftig underdrivelse. Spill nummer to i serien åpenbarte seg for meg tidlig i 2014, og etter flere døgn tilbragt i den fiktive øynasjonen Panau, var det med store forventninger undertegnedes nese vendte seg i retning Just Cause 3. Her lokket utvikler Avalanche med imponerende vingedrakt og eksplosiv sommeridyll, og på papiret virket spillet rett og slett som en eneste, diger våt drøm for min indre pyroman.

I praksis skulle opplevelsen vise seg å stange mot et par tekniske svakheter, men til tross for dette er Just Cause 3 likevel et av årets aller beste spill her i gården. Man får en massiv og utrolig vakker verden å leke seg med, og så godt som alt man gjør her er spennende, morsomt og vågalt – gripekrok, fallskjerm og den tidligere nevnte vingedrakten står i forsetet, og fantasien er det eneste som setter grenser.

Dermed får man et eventyr som for det meste drives av ens egne lyster og spinnville påfunn, og nettopp derfor er det få spill i 2015 som har gitt meg like mye konstant glede som Just Cause 3.

Persona 4: Dancing All Night

Min kjærlighet for alt som er Persona 4 fortsetter stadig å vokse, og da er det jo endelig godt at spillskaper Atlus ikke ser ut til å gi seg med Inaba-baserte spillopplevelser med det første. På tampen av fjoråret fikk vi leke oss med det herlig dystre labyrintspillet Persona Q, mens det i år er duket for musikk- og danseglede.

Persona 4: Dancing All Night heter stasen, og spillet tar seriens fabelaktige lydspor, slenger på en overnaturlig fortelling om skyggeverdener og drapsgåter, før det hele blandes om til en fenomenal dansesmørje. Musikken er knallgod som alltid, og dansingen er utspjåket og full av egenart – figurene fra originalspillet kommer liksom helt til sin rett her, og det er flott å se.

Det å faktisk spille Dancing All Night føles også som en mestringsøvelse, hvor jeg som spiller blir stadig mer komfortabel med rollen som danseinstruktør og taktmester – det tar litt tid, men når alt først klaffer, da løper opplevelsen en hårfin balansegang mellom utfordrende fingerballett og en spennende rytmisk lek.

Mad Max

2015 skulle vise seg å være Mad Max’ år, for ikke bare fikk den smågale ørkenråneren en splitter ny film i år, men også et fabelaktig spill knyttet til sitt navn. Spillutgaven av Mad Max kaster deg prompte ut i fremtidens postapokalyptiske ødemark – et særdeles vakkert, men også meget farlig sted å befinne seg.

Opplevelsen preges deretter av like deler fabelaktig bilaction og psykologisk kamp mot omgivelsene, og jeg forelsket meg tidlig i spillets generelle stemning og følelsen av fandenivoldsk desperasjon. Etter et par timer bak det virtuelle rattet var det plutselig ingen vei tilbake. Jeg ble en del av Max' univers, og det er noe herlig utløsende ved hvordan man kan takle den motgangen spillet sender din vei: være seg det er psykotiske fiender, storslagne sandstormer eller bare et leit tilfelle av motorstopp.

Batman: Arkham Knight

At Rocksteadys Batman-spill skulle ta verden med storm, slik de gjorde ved begynnelsen av forrige konsollgenerasjon, var det nok ingen som hadde forutsett. Likevel endte både Arkham Asylum og Arkham City opp med å være noen av tidenes mest polerte og fornøyelige spillopplevelser, i hvert fall i min bok. Med utviklerstudioets tredje og angivelig siste spill i serien, Arkham Knight, fortsetter flaggermusmannen sin seiersgang i dataspillform, og det er stor stas å endelig få fly og kjøre omkring i hele Gotham.

Introduksjonen av Batmobilen er en viktig del av spillet, og fungerer godt, men det er likevel i de tradisjonelle Batman-mekanikkene jeg finner mest glede. Her er nemlig både kamp- og snikesystemet finjustert til det fulle, og det rene og skjære vellet av muligheter er nok til å gi hvem som helst bakoversveis.

Arkham Knight er nok ikke det beste spillet i serien, men likevel er det stor underholdning å hente her. Og alt flyter liksom så godt sammen, i en herlig, levende symbiose: Spennende sideoppdrag, ubarmhjertige utfordringer og kløktige gåter sys sammen i spillets store, levende univers – her er alt lov, og opplevelsen preges (på en særdeles god måte) av at dette antagelig er sistereis i Gotham.

Ori and the Blind Forest

At spill kan være vakre har vi for lengst slått oss til ro med, men sjelden har jeg sett et spill som både makter å være like vakkert, men også like mekanisk stramt som Ori and the Blind Forest. Allerede fra første sekund merker man at det er noe unikt på gang under spillets overflate, og mens man reiser gjennom denne utrolig vakre og levende verdenen, går det opp for deg nøyaktig hva.

Spillet aper etter fortidens plattformstorheter, og ved å kombinere lærdommene fra forløpere som Metroid og Castlevania, og sin egen stil, lykkes Ori and the Blind Forest med å være et engasjerende og utfordrende actioneventyr. Spillets mekanikker er lettfattelige, presise i aksjon, og stort sett utrolig morsomme å leke seg med.

Det at opplevelsen preges av et strålende lydspor, den tidligere nevnte grafiske stilen, og en rørende fortelling, er da bare en rekke, fantastiske bonuser til et ellers herlig spill.

Bjarte W. HELGESENS favoritter:

The Witcher 3: Wild Hunt

I ei tid der nye open verd-spel dukkar opp som perlar på ei snor, skal det stadig meir til for å skapa ei verd som utmerkar seg. Desto meir imponerande er det då at polske CD Projekt RED så til dei gradar treffer blink på første forsøk. Frå det vesle introduksjonsområdet White Orchard, via det gigantiske landområdet Velen, storbyane Oxenfurt og Novigrad, til det nordisk-inspirerte øyriket Skellige: Her er ikkje berre enormt store område å utforska, spelet viser nemleg òg ein usedvanleg stor geografisk og faktisk kulturell variasjon.

Å laga spel er å skapa illusjonar, og spesielt denne kulturelle variasjonen gir meg ein illusjon av at denne spelverda er levande. Folk oppfører seg heilt annleis på Skellige enn dei gjer på landsbygda i Velen, eller i Novigrad. Imponerande mange av figurane i denne verda har innhald og livshistorier, noko oppdraga ber preg av. På ferda si får Geralt møta splitta familiar og folk som er frosne ut frå lokalsamfunnet, han får oppleva plotting mot styresmakter, kjærleikstrøbbel og hasardspel. Og berre så det er sagt: Gwent er det beste spel-i-spelet nokosinne.

Life is Strange

Eg visste lite om kva eg skulle forventa av Life is Strange då eg byrja på første episode heilt tilbake i januar. Det eg visste, var at spelet innebar dialogval og ein tidsreisemekanisme. Dessutan visste eg at eg hadde byrja gå lei av Telltale-oppskrifta, med knapp tid til å tolka dei ulike alternativa – stadig følte eg at eg misforstod og gjekk feil. Som ein person som slit med kraftig beslutningsvegring, er det ein viss appell i høvet til å kunna prøva ut ulike val før eg endeleg bestemmer meg.

Men Life is Strange er langt større enn tidsreisinga. Det er noko litt Twin Peaks-aktig med stemninga i den vesle collegebyen i nordvest-USA. Det er eit snev av Freaks and Geeks i dei snodige, uperfekte figurane. Spelet innbyr til eksperimentering og utforsking, og det veit å belønna sine nysgjerrige spelarar. Men aller mest er det kanskje historia som imponerer i Life is Strange: Det å klara å halda styringa på alle dei ulike tidstrådane me er innom undervegs, samt til slutt å dra det heile i land på, eigentleg, den einaste måten dei kunne gjera det på, det er eit strålande stykke arbeid av franske Dontnod.

Sunless Sea

Utviklaren av Sunless Sea heiter Failbetter Games. Og i denne virtuelle verdsomseglinga under jorda er det å feila (og gjerne det å feila stadig betre) ein sentral del av spelet. Beskjeden dukkar opp på skjermen med det same du startar: «Your first captain will probably die. Later captains may succeed.» Du kjem kanskje til å runda dette spelet ein gong. Kanskje. Men det er ikkje nødvendigvis så viktig (sjølv har eg ikkje runda det enno), for så klisjéfullt som det enn kan høyrast ut: Her er det reisa som er målet.

Sunless Sea er eit heilt særeige eventyrspel som drar hardt og brutalt i dei utforskarglade strengane. Det består av eit utal små historietrådar som til saman utgjer eit spelunivers som er nær sagt uuttømmeleg. Det du gjer i spelet er å finna desse trådane, ved å utforska hav og øyer, ved å snakka med innbyggjarane på dei ulike øyene, ved å ta sjansar og følgjeleg ha flaks eller uflaks, ved å jakta på udyr og piratar som vil deg uvel, og ved å knyta saman alle desse trådane til di heilt eiga, unike historie som ingen andre i verda kjem til å oppleva heilt på same måte som deg.

Undertale

Undertale vann nettopp GameFAQs’ nyaste kåring av tidenes beste spel, og tilhengjarane av spelet blei såleis skulda for juks, fordi … vel, fordi det er så mange av dei, ser det ut til. Eg tykkjer ikkje det er tidenes beste spel, men det kjenst veldig i Undertale sin ånd at det vinn ei slik kåring eit par-tre månadar etter at det kom ut. Det er rett og slett, som ein seier nå til dags, Undertale sin humor.

Førsteinntrykket av Undertale er at det er eit eventyrspel med innslag av Earthbound, eit hint av Monkey Island, samt ei rekkje andre spel som eg truleg manglar inngåande kjennskap til. Den smått absurde humoren og dei fascinerande figurane ein møter på er sentrale verkemiddel her. Men spelets verkelege sjel ligg i det originale kampsystemet, der du kan velja om du vil slåss mot monstera eller om du vil prøva å snakka dei ut av kampviljen. Vala du tar i kamp er heller ikkje berre kosmetiske, dei har tvert imot enorme konsekvensar for korleis spelet utfaldar seg. Det er mykje eg skulle ha fått sagt om dette spelet, men eg vel å parafrasera den mordariske gameshow-roboten Mettaton: Undertale flipped my switch.

Fallout 4

Det meste er sagt om Bethesda sine spel, både i positiv og negativ forstand. Aller mest er kanskje sagt om kor stappa dei er av bugs og glitchar. Sjølv har eg knapt opplevd tekniske problem som er verdt å nemna, verken i Elder Scrolls- eller Fallout-spela. Truleg har eg vore heldig. Resultatet er i alle fall at Bethesda-spela, med Fallout 4 som sistemann ut i rekkja, har gitt meg store spelopplevingar, som lar meg gjera aller mest av det eg likar aller best i ei virtuell verd, nemleg akkurat kva eg vil.

Alle veit at den store styrken til desse spela, anten settinga er high fantasy eller postapokalypse, er fridomen du har til å utfalda deg som du vil. Det same er naturlegvis tilfellet i Fallout 4. Verda er breiddfull av innhald. Ikkje alt ein kjem over er like spennande, for all del. Men ein har alltid tanken på at det over den haugen, eller rundt den svingen, kan venta eit fleire timar langt altoppslukande sideoppdrag, eller at ein kva tid som helst kan hamna midt i skotlinja i ein vill kamp for livet mellom eit par super mutants, ein gjeng med raiders og eit eller annan livsfarleg radioaktivt uhyre. Av og til er den tanken nok.

Håvard H. RUUDS favoritter:

Game of Thrones

For meg er stort sett hvordan et spill spilles det viktigste for meg, altså mekanikkene. Det må være gøy, responsivt og smidig å kontrollere figurene når de skal manøvreres gjennom omgivelser og forbi hindringer. En litt svak historie kan tilgis for sterke mekanikker.

Dette standpunktet blir gjort til skamme av Telltale. Selv om spillmekanikker er viktig for meg, er jeg svak for sterke og godt skrevne historier. At Game of Thrones er mekanikkmessig likt de andre spillene til Telltale bryr jeg meg fint lite om. Spilladapsjonen av George R. R. Martins univers er gjort på en mesterlig måte, og som med The Walking Dead har Telltale klart å skape en verden jeg virkelig lever meg inn i. Hvert kapittel i spillet føles som en episode av tv-serien, med mye politikk, høyt drama og tidvis tvilsom moral. Valgene føles tøffere enn noen gang, og jeg måtte flere ganger bruke opptil flere minutter på å velge mellom to onder som jeg følte ville smerte omtrent like mye.

Selv om det på slutten ble sagt nærmest rett ut at jeg tapte spillet, gleder meg veldig til neste sesong.

Tearaway Unfolded

Media Molecule har aldri vært redd for å leke med sjangerkonvensjoner, og gi oss svært så kreative spill. Det beviste de med deres første spill, LittleBigPlanet, og igjen da de lagde Tearaway til PlayStation Vita for to år siden.

Spillet serverte kreativ bruk av Vitaens funksjoner og viste for alvor at Media Molecule er noen av de beste i klassen når det kommer til produksjon av plattformspill. Overgangen til Sonys stuekonsoll ser ut til å ha gått smertefritt, og viser igjen kreativ bruk av PlayStation-kontrollens funksjoner. Her får man full kontroll over omgivelsene med berøringsplaten, man blir bedt om å skrike inn i mikrofonen og man snur plattformer med gyroskopet i kontrollen. Spillet plasserer spilleren i hovedrollen, og understreker hvor viktig ditt bidrag er for å redde den sterkt stilistiske verdenen man manøvrerer seg rundt i.

God og leken historie? Kreative og godt gjennomførte kontroller? Og atpåtil et plattformspill, som er min favorittsjanger? Tearaway Unfolded satt som ei kule for meg i hvertfall.

Trine 3

Finske Frozenbyte har i noen år laget de utrolig vakre Trine-spillene. Spill jeg har storkost meg med, særlig i samarbeid med gode og dårlige venner. Frozenbyte har alltid vært flinke til å leke med perspektiver, ikke bare i Trine-serien, men også i de andre spillene deres.

Trine-serien har alltid vært sideskrollende plattfomrspill, men i Trine 3 tok serien skrittet inn i den tredje dimensjonen. En frykt jeg hadde før lanseringen av spillet var at dette skulle ende opp som en gimmick, men det synes jeg Frozenbyte klarte å unngå. Balansegangen mellom 2D- og 3D-manøvrering er meget god, og det er rett og slett moro å slenge seg innover i bildet som Zoya. Til tross for noen hull fra forrige spill, er mekanikkene er fremdeles kjente og kjære. Spillets sterkeste kort er imidlertid den fortryllende vakre grafikken og musikken. Dette er lett det peneste spillet jeg har spilt i år.

Spillets lengde er kanskje noe kritikkverdig, og ikke minst at det ender med en gigantisk «cliffhanger». Men kort kan være godt, og det er det i aller høyeste grad i Trine 3.

Fallout 4

Selv om jeg vanligvis ikke har veldig brennende følelser for rollespill generelt, gjorde Fallout 4 umiddelbart inntrykk. Jeg kom sent til festen og har nok bare såvidt rundet tosifret antall timer, men her er det åpenbart mer enn nok innhold til å holde meg opptatt i hele romjulen og vel så det.

Allerede synes jeg det er mer ─ og ikke minst mer interessant ─ innhold i verdenen enn det var i forgjengeren. Flere morsomme og engasjerende sideoppdrag gjør at jeg føler jeg har større incentiv for å la meg distrahere om jeg snubler over noe ute i omverdenen. Jeg finner fortellermetoden her langt mer tiltalende enn i forgjengeren, og spillet legger bedre til rette for at man kan gjøre ting i sin egen rekkefølge enn det Fallout 3 gjorde.

Til tross for at basebyggingen er en solid bæsj, og PlayStation 4-versjonen fortsatt ikke er fri for barnesykdommer er Fallout 4 et av de beste rollespillene fra Bethesda noen sinne i mine øyne. Foreløpig synes jeg ikke det bedre enn Oblivion, men det er helt der oppe.

Her Story

Med jevne mellomrom kommer det spill man husker virkelig godt. Spill som er annerledes enn alt annet, og som setter spor du ikke hadde forutsett da du startet. I år var Her Story et slikt spill for meg.

I Her Story ser du på oppstykkede avhørsklipp av en kvinne siktet for drap på mannen sin. Jobben som etterforsker er langt mer interessant enn det høres ut som, og jeg har veldig lyst til å komme til bunns i hennes historie. Det er lenge siden sist jeg fylte opp et A4-ark med notater fra et spill, men skulle jeg komme til bunns i dette mysteriet følte jeg meg pokka nødt til notere underveis for å huske på alle stikkordene jeg ville lete etter i databasen.

Det er vanskelig å snakke om og beskrive Her Story uten å avsløre detaljer, men selv etter flere timer i spillet og linje opp og linje ned med notater, er jeg fortsatt ikke sikker på hva som har skjedd. En stor del av premisset til spillet er at man skal lage sin egen konklusjon, men jeg er fremdeles ganske forvirret. Jeg har fortsatt til gode å finne og se noen av klippene, så mer research må til før jeg kan konkludere med noe og gi en dom jeg føler meg sikker på er riktig.

På neste side kan du lese hvilke spill Øyvind, Jonas og Jens-Erik likte best i 2015 »