Spillmessen i Los Angeles er årets store høydepunkt for spilljournalister, publikum og spillutgivere. Hele bransjen er samlet en uke i juni for vise hvor veien går. Noen viser grafikk du aldri har sett maken til, andre vil endre måten du spiller på, og noen vil fortelle historier på en ny måte. Og så har du de som vil fortelle den nøyaktig samme historien på nytt – bare litt bedre.
Det er noen uker siden dørene til E3 stengte nå, og våre utsendte reportere Audun Rodem, Espen Jansen og Øystein Furevik har fått god tid til å la inntrykkene fra spillsirkuset synke inn. Her er opplevelsene som sitter sterkest, spillene som gav dem hakeslepp, frysninger og hjertebank.
ESPEN JANSEN
Metal Gear Solid V: The Phantom Pain
Utgis på: PS3, PS4, X360, XOne
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
Til tross for at jeg kun har brynt meg på ett spill i serien tidligere, har jeg alltid latt meg fascinere av Metal Gear Solid og alt det Hideo Kojimas merkelige snikeeventyr har å by på: Det kompliserte plottet, den presise snikingen og de latterlige øyeblikkene man bare finner i Metal Gear Solid-spill. Det er dette jeg vil ha mer av, og skal jeg tro det som ble vist av Metal Gear Solid V: The Phantom Pain under E3 er det akkurat dette vi får når det femte slangespillet endelig kommer ut.
På én side ser det ut til å være et ekstremt nøyaktig snikespill, med kløktige mekanikker, spennende omgivelser og en interessant historie – på den andre siden får man sende alt fra sauer til tanks av gårde med fallskjerm. Hva mer trenger man egentlig?
Dragon Age: Inquisition
Utgis på: Windows, PS3, PS4, X360, XOne
Lanseringsdato: 9. oktober 2014
Om det var ett øyeblikk som tok pusten fra meg under årets E3, må det ha vært møtet med en diger, ildsprutende drage på besøk hos Electronic Arts. Jeg visste ikke helt hva jeg kunne forvente av Biowares nyeste fantasy-håp etter det som utvilsomt var to steg tilbake med Dragon Age II, men jeg ble fort overbevist om at de kanadiske utviklerne nok en gang er på rett kjøl.
Drager, fantasy, magi, strategi, konsekvenser og ikke minst drager. Nevnte jeg drager? Dette er hovedbestandelene i Dragon Age: Inquisition, et fargerikt, spennende og ambisiøst rollespill som ser ut til å være en kulminasjon av alt Bioware har drevet med og lært så langt. Og da er det vel ikke stort mer man kan forlange: Jeg gleder meg i hvert fall som en unge til jeg får stå ansikt til ansikt med min første drage.
Tales From The Borderlands
Utgis på: Windows, Mac, mobil
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
Telltale har gjort det svært bra de siste par årene, og både The Walking Dead og The Wolf Among Us har gjort seg godt i de særegne eventyrspillene. Dette er imidlertid veldig alvorlige historier, og det er lett å glemme at Telltale en gang i tiden stod bak spill som Sam & Max og Tales of Monkey Island. Humoren ser det derimot ut som om de har beholdt i alle disse årene, og når Borderlands-universet står for tur kan du banne på at det blir nok å le av.
Av det jeg fikk se av Tales From The Borderlands var det også en hel del nyvinninger hva spillmekanikker angår, og når man ikke kontrollerte selvreflekterne, men dødelige, roboter, måtte man bytte mellom hovedpersoner og bryne seg på interessante «quick time»-sekvenser. Ja, det er fremdeles et eventyrspill fra Telltale, men alt ligger til rette for at det blir det morsomste på lenge.
LittleBigPlanet 3
Utgis på: PS3, PS4
Lanseringsdato: November 2014
Jeg har en helt egen plass i hjertet mitt som er spesielt reservert for små, søte tøydukker som hopper rundt omkring i fargerike omgivelser som om de aldri skulle ha gjort annet. Nå ser det ut til at jeg må utvide den allerede begrensede plassen, fordi LittleBigPlanet 3 er på vei, og ved siden av å se meget bra ut, har det også tre splitter nye figurer å skilte med.
Til tross for at det er en ny utvikler bak rattet har sjarmen overlevd overgangen, og dette vises også i de latterlig søte ansiktene til nykomlingene; hoppingen sitter som støpt, den hjemmelagde stilen er på plass, og ingenting er i veien for å slå seg ned med den nærmeste familie- eller vennekretsen – selvfølgelig med det mål for øyet å slippe de ned i et bunnløst hull eller to mens man ler sin ondeste latter.
Forza Horizon 2
Utgis på: X360, XOne
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
Der Dragon Age: Inquisition tok pusten fra meg, var det Forza Horizon 2 som ga meg gåsehud på messegulvet, og det hele to ganger! Nøyaktig hvorfor dette skjedde er ikke godt å si, men det er naturlig å skylde på den herlige blandingen av grisefet motorduring, høylytt teknomusikk (med damekorist) og de smellvakre bilene og omgivelsene som møtte meg i Playground Games' utgave av Sentral-Europa.
Jeg er egentlig ingen bilfan, men spillets produksjonsverdier skyter formelig gjennom taket, og til tross for min manglende erfaring med Forza-spill var det en oppløftende opplevelse å farte nedover langs en solkledd kyst i regnvær og gjørmeskur. Hvor åpent spillet blir er jeg mer skeptisk til, men holder utviklerne det de har lovet kan dette bli det beste arkadepregede bilspillet vi har sett på mange år.
Opptur: Fokus på spill
E3 er tiden for spill, men med en liten bisetning som også skal prakke på deg ekstrautstyr, mediefunksjoner og litt attåt av det man egentlig ikke vil ha noe med å gjøre. Derfor var det en gledelig overraskelse å se at fokuset stod så knallsterkt på spill under årets messe, ikke bare under pressekonferansene, men også på messegulvet.
Her var det fullstappet med spill i alle former og fasonger, og det å spankulere gjennom Sonys eller Nintendos avdelinger var en fest for både øye og sjel. Microsoft gjorde det også spesielt godt i år, med knapt et eneste pip om Kinect under Xbox-konferansen – når Phil Spencer sier at han skal vise oss 90 minutter med bare spill er det en glede når de faktisk leverer varene.
Nedtur: Square Enix og Atlus
Når jeg først skal hvalfartes til mulighetenes hjemland for å se på dataspill er det synd at to av mine beste venner skiller seg ut med sitt fravær. Både Square Enix og Atlus hadde riktignok en egen bås på messegulvet i Los Angeles, men når de velger å følge opp annonseringene av Kingdom Hearts III, Persona 5 og Final Fantasy XV med radiostillhet, Persona 4 Arena Ultimax og en HD-samling, er det vanskelig å skjule skuffelsen.
Ikke for det, jeg ser stort frem til både Theatrhythm Final Fantasy: Curtain Call og Kingdom Hearts HD 2.5 ReMIX (Atlus’ slåssespill bryr meg egentlig midt på ryggen), men det når lengselen etter nye installasjoner i hovedseriene til knærne. Vi får håpe Square Enix og Atlus har mer å vise senere i år, enten det er under Gamescom eller det mer sannsynlige valget, Tokyo Game Show.
AUDUN RODEM
The Witcher III: Wild Hunt
Utgis på: Windows, PS4, XOne
Lanseringsdato: 24. februar 2015
Større, lengre og mye mer innhold. Strengt tatt er dette kvaliteter som jeg er skeptisk til. Når spill prøver å gape over stadig mer og mer, føles det ofte som om de mister den røde tråden. Når CD Projekt RED derfor proklamerer at avslutningen på Geralt of Rivias eventyr tar sikte på å lempe spilleren inn i en gigantverden der du kan gjøre så og si alt er jeg smått bekymret.
Likevel: The Witcher-spillene har alltid truffet en nerve hos meg. Med sin forankring i den eksotiske polske mytologien, og med en veldig sterk identitet, gjør serien at det meste BioWare foretar seg virker som dvask havregrynsgrøt i forhold – uten kanel, sukker og smørøye. Det er dét jeg gleder meg til å spille – noe som ikke er som alt annet, og det er der jeg håper The Witcher III: Wild Hunt kan levere.
Ori and the Blind Forest
Utgis på: XOne
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
På ett tidspunkt skulle faktisk denne lille perlen fra Moon Studio åpne Microsofts brifekonferanse på E3. Det er ikke vanskelig å se hvorfor.
Metroidvania-spillet Ori and the Blind Forest trekker i de samme estetiske trådene som spill som thatgamecompany og Team Ico er mest kjent for. Jaggu er det pent! Musikken vitner også om inspirasjon fra østen – et lite steinkast vekk fra det Ghibli-veteran Joe Hisaishi har komponert de siste 20 årene. Eneste bekymringsmoment er at kontrollene ikke sitter helt som et skudd, og at spillet skal bli for overfladisk i lengden.
Halo: The Master Chief Collection
Utgis på: XOne
Lanseringsdato: 11. november 2014
At jeg får gjøre dette på fulltid i det hele tatt er et under. Visste du for eksempel at jeg kun har pløyd meg gjennom Halo: Combat Evolved og spilt minimalt med flerspiller fra den velkjente serien? Litt skammelig, egentlig. Derfor er Halo: The Master Chief Collection midt i blinken. Nå kan jeg endelig sette meg inn i denne serien skikkelig, selv om jeg ikke får den autentiske «Halo 2 er crap»-opplevelsen som de fleste postulerer. Dét spillet får nemlig en durabelig overhaling.
Selv om du ikke er en Halo-plebeier som meg blir denne pakken utvilsomt et glimrende kjøp. Har du endevendt alle spillene fra før av er det kanskje lovnaden om fire forskjellige flerspillermodi – en for hvert spill – som frister mest.
No Man's Sky
Utgis på: PS4
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
No Man's Sky er helt klart listens mest ustø håp. Så langt vet vi forsvinnende lite om spillet i seg selv, men konturene som utvikler Hello Games skisserer er spennende nok til at det krabber seg opp og ut av røkla. Lovnaden om at alle spillerne får sin egen helt unike planet, generert automatisk ut i fra et svært sett av potensielle muligheter, er spennende nok i seg selv. Det er dog traileren, som vitner om en sømløs overgang fra undervannsvømming, planetspankulering (med dinosaurer!) og romkrig som gjør at det begynner å dirre i spilltomlene. Spørsmålet nå er om spillet er like engasjerende som det er interessant.
Super Smash Bros. for Wii U
Utgis på: Wii U
Lanseringsdato: Fjerde kvartal 2014
Helt ærlig er Nintendo-kavalkaden Super Smash Bros. for Wii U en favoritt som spiller på rosenrød nostalgi mer enn noe annet. Fra ungdomskolealder og langt inn i videregående brukte vennegjengen utallige timer på GameCube-varianten Super Smash Bros. Melee, og det er de gode minnene fra denne tiden som henger igjen.
Årets Wii U-variant bykser elegant over feilstegene fra forgjenger Brawl – bokstavelig talt, ettersom snublemekanikken er nappet ut av spillet – og det er dermed automatisk mye lettere å like. Håpet er at et robust nettsystem kan emulere ungdomsårenes sofakos med Tom, Stian, Jermund, Marius og alle de andre – nå må jeg bare overtale gjengen til å kjøpe Wii U, så blir det akkurat som i gamle dager. Ikke sant? Nei, sikkert ikke.
Opptur: Åpenhet
Dette var tredje år i Staples Center under E3-messen for min del. Spillsirkuset har alltid vært myteomspunnet og en slags hellig gral, men det virker som om de mystiske skansene er i ferd med å rives ned – bit for bit. Nintendo gav fansen et unikt, om enn kontrollert, innblikk i Treehouse-utviklingshuset, og viser at de begynner å forstå hva de bør satse på. Ved å stadig fokusere mer og mer på kommunikasjonen og interaksjnoen med spillerne, vinner de flere og flere hjerter igjen.
EA prøvde seg på noe lignende, og viste videosnutter fra spill som var svært tidlig i utviklingsfasen, men fikk mye pepper. Antageligvis fordi selskapets budskap impliserte at de ikke hadde noe å vise i år, noe som for all del godt kan være sant. At de likevel begynte å dele ut testnøkler til Battlefield: Hardline under messen viser at også de begynner å fomle seg mot en mer åpen kultur. Også Bungie delte ut det de omtaler som alfanøkler til Destiny, samtidig som vi i pressen fikk gripe om spakene og prøve spillet på messen.
Å se selskap etter selskap kaste seg etter spillerne er flott, samtidig som det antageligvis betyr at spillmedienes rolle som mellomledd mellom forbruker og selskap svekkes. Udelt positivt er det neppe, men det vitner om at de nærmer seg noe vi og dere har bedt om i alle år – snakk med og til oss!
Nedtur: Betydningen
Ok, dette høres sikkert litt merkelig ut, men årets skuffelse under E3 var E3. Messen vi fikk i år vitnet om en bransje som ikke helt visste hva de skulle ta seg til utenfor de vante konferanserammene. Joda, vi fikk se spill i fleng – veldig mange som brukte titler med formelen «Spillnavn +1» – men hva mer?
Det var mer skralt enn tidligere, rett og slett. Sammenlignet med tidligere år vitnet messen om at E3 kanskje begynner å miste den massive betydningen det en gang hadde. Ikke misforstå: dette var fremdeles årets største spillbegivenhet, bare i litt mindre omfang enn tidligere. Og nei, E3 kommer ikke til å dø med det første, men årets fremvisning kan være en indikator på hva som skjer videre i bransjen. Neste år blir spennende – det er først da vi får se om årets oppvisning var et tidlig tegn, eller bare en hump for den nesten 20 år gamle spillmessen.
ØYSTEIN FUREVIK
Halo: The Master Chief Collection
Utgis på: XOne
Lanseringsdato: 11. november 2014
At det kjem ei Halo-samling til hausten kom strengt tatt ikkje som noko sjokk. Rykta om ei slik pakke har herja over lengre tid, men det gjer ikkje den store avsløringa mindre imponerande. Ikkje berre får vi fire flotte Halo-spel, vi får dei originale fleirspelarmodusane òg. Eg veit ikkje med deg, men minna eg har frå tider der ein gjeng tok med seg Xbox og TV under armen for å herje til langt på natt i Halo 2-fleirspelaren er blant dei beste minna eg har. Sjansen til å hente fram igjen dei aleine gjer meg fleire år yngre.
Dette er derimot ikkje alt vi får. 343 Industries pussar opp Halo 2-kampanjen og vil gi spelet den same overhalinga Halo: Combat Evolved fekk for nokre år sidan. Det betyr langt betre grafikk, forbetra lyd, samt vanvittig lekre filmsekvensar produsert av dyktige Blur Studios. Eg gler meg stort.
Evolve
Utgis på: Windows, PS4, XOne
Lanseringsdato: 21. oktober 2014
Evolve er noko for seg sjølv. I dette spelet frå skaparane av Left 4 Dead står to svært ulike lag mot kvarandre. På det eine finn du ein gjeng jegarar, og på det andre finn du eit einsleg monster. Å ta på seg rolla som dette beistet var blant dei verkeleg store høgdepunkta på E3 i år. Det er som ein brutal leik mellom katt og mus der du først er ein noko spinkel skapning, før du etter kvart som jakta går sin gong veks deg stor, sterk og i stand til å grisebanke jaktlaget som trur dei har noko å stille opp med.
Opplevinga mi med Evolve var intens og spanande. Eg følte meg aldri trygg på nokon måte, men ved å brødfø meg på diverse kryp som sprang rundt på kartet blei eg sterkare og sterkare. Det heile blei enda betre av glimrande nivådesign som bydde på eit mylder av gøymeplassar, men aldri så store avstandar at det blei for lett for verken jegarar eller monster.
Mordheim: City of the Damned
Utgis på: Windows
Lanseringsdato: I løpet av 2014
Eg veit å setje pris på eit stykke god, turbasert strategi, og det er akkurat dette Mordheim ser ut til å by på. Spelet er basert på Warhammer Fantasy Battles, og let deg spele med ein gjeng skitne krigarar anten aleine gjennom kampanjen, eller mot andre spelarar på nettet. Noko av det som gjer Mordheim så spanande er kor brutalt det ser ut til å bli. Her er det ingen nåde, og om nokon døyr er dei borte for alltid. Det stoppar derimot ikkje der. Mistar ein krigar ein fot, er den òg borte for alltid, og hardt skada krigarar kan ende opp med å bli sette ut av spel i fleire dagar.
Sånt likar eg. Eg likar spel som ikkje er redde for å fortelje spelarane at «hei, eg har trua på deg, difor skal eg gjere dette enda litt vanskelegare». For tida er det etter mitt syn for mykje nedtoning og fjerning av dei utfordrande eller krevjande elementa eg verkeleg veit å setje pris på i spel, og Mordheim er difor eit svært lovande lys i det fjerne.
Project Spark
Utgis på: XOne
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
Eg fekk kosa meg ei god stund med Project Spark under årets messe, og eg måtte rive meg sjølv bort. Som ein over gjennomsnittet kreativ type er dette spelet midt i blinken for meg. Eg har knapt rørt ved den kunstige intelligensen, og korleis du kan skru saman eigne spel. Berre det å byggje opp eit landskap var nok for meg. Det enorme utvalet av verkty du har til din disposisjon for å skape nøyaktig dei landskapa og områda du vil er ekstremt imponerande.
Eg kan lett sjå føre meg å bruke lange kveldar og netter berre på å skru saman eit lite område til minste detalj før eg finn på eit eller anna eventyr eg kan byggje inn i verda mi.
Bloodborne
Utgis på: PS4
Lanseringsdato: Ikke fastsatt
Eg blei aldri heilt bitt av Dark Souls-basillen. Eg likar ei god utfordring, men spela i denne serien har ikkje heilt hatt det vesle ekstra som skal til for akkurat meg. Bloodborne ser derimot ut til å kunne lokke meg i retning av skambank og pryl på dagleg basis. Spelet er laga av den same gjengen som står bak Souls-serien, men med ei heilt ny setting. I staden for den noko oppbrukte middelaldersettinga byr Bloodborne på eit gotisk og mørkt univers sterkt inspirert av til dømes London på 1800-talet.
Dette byr på nye dynamikkar. Borte er store skjold og trege rørsler, og inn kjem ein hakket meir spenstig protagonist. Spelet lovar å bli minst like utfordrande som sine søsken, men med nok ny innmat til å gjere det heile friskt og spanande.
Opptur: Nintendo
Nintendo hadde eit strålande E3 i år. Dei var strengt tatt det einaste selskapet som gav meg stor tru på framtida. Det er noko eg nektar å tru eg er aleine om. Å vandre forbi området deira på messegolvet demonstrerte tydeleg kor populært dette selskapet framleis er. Det er ingen som kan skilte med like langer køer som Nintendo, og du skal ha ein del tid til overs for å få prøvd noko som helst.
Tragisk nok fekk eg ikkje prøvd mykje, men eg fekk observert ein variasjon ingen av dei andre konsollmakarane kan skryte på seg. Du finn noko for ein kvar smak hos Nintendo, men felles for alt er at det er gleda ved å spele spel som først og fremst står i sentrum, ikkje den sprekaste grafikken. Når det er sagt er ikkje Nintendo nokre sinker på den visuell fronten. Eg er mektig imponert over kva Nintendo maktar å presse ut av Wii U, noko traileren til det nye Zelda-spelet er eit demonstrativt døme på.
Nedtur: Større er mindre
Eg har oppfatta at konsensus blant folk som ikkje var på E3 er at dette var den beste messa på mange år. Mi erfaring er derimot at dette var den kjipaste messa på mange år. Ein gong i tida kunne eg vandre rundt på messegolvet og berre kika på ting, plukke opp ein kontrollar og få med meg noko som ikkje nødvendigvis var på programmet. Til ei viss grad kan du gjere dette no òg, men generelt må du ha ei avtale før du slepp inn bak låste dører. Denne trenden har ført til at båsane til dei verkeleg store utgjevarane veks seg større og større, medan alle andre blir mindre og endar opp i møteromma rundt sjølve messegolvet.
Samtidig var det skuffande dårleg oppmøte frå fleire hald i år. Dei japanske studioa var omtrent ikkje-eksisterande. Capcom viste nesten berre ting som allereie er ute, Square Enix hadde ingenting å by på, og dette gjaldt fleire andre selskap òg. Godt mogleg er vi inni ein overgangsfase der det er for tidleg å vise kva dei jobbar med, men det er likevel eit dårleg teikn. Dei vestlege utviklarane er fullt i stand til å produsere lovande storspel på løpande band. Kvifor er dette så vanskeleg i Japan?
