Petter Lønningen
Året var 2009. Jeg hadde kjøpt en Nintendo Wii uten å helt vite hvorfor. Foruten Super Mario Galaxy, Mortal Kombat Armageddon, Bully og House of The Dead: Overkill, plukket jeg med meg et snodig, tegneserieaktig spill. Det så rimelig teit ut, med en svær brumlebasse med en motorsag på armen. Jeg plukket det med likevel. Hvorfor ikke, liksom?
MadWorld tok meg fullstendig på sengen. Innen de ti første minuttene hadde jeg allerede slått en fiende i svime, trødd en oljetønne ned over hodet på ham, kjørt en jernstang gjennom kroppen hans og spiddet ham på et ødelagt gateskilt gjennom hans eneste tilgjengelige kroppsåpningen. Alt dette på en Nintendo-konsoll. Den beksvarte humoren og i svart-hvitt- grafikken tok riktignok litt av brodden på ultravolden, men MadWorld var likevel ett av de drøyeste voldsspillene jeg noensinne hadde sett.
Når det første sjokket hadde lagt seg, kunne jeg la meg imponere av den stilrene grafikken, det slående fiendedesignet, de underholdende minispillene og ikke minst de fantastiske sjefskampene. MadWorld er et rotete spill, men det har sjel, stil og spillmekanikk av de sjeldne. MadWorld bobler over av personlighet, sjarm og smart design. Der og da bestemte jeg meg for at jeg fra da av alltid skulle prioritere dette snåle, lille, japanske spillstudioet ved navn Platinum Games. Det har jeg ikke angret på.
Andreas Klebo-Espe
Da Bloodborne kom til PlayStation 4 i 2015 hadde jeg null kjennskap til hverken Souls-serien eller From Software. Av de cinematiske trailerne jeg så virket spillet som en ganske alminnelig grøsser, noe jeg overhodet ikke var interessert i. Realiteten var selvfølgelig en helt annen, men i min uvitenhet skjøv jeg Bloodborne raskt ut av tankene.
Til slutt var det svogeren min som overbeviste meg om å spille Dark Souls litt senere på året, og derfra fant jeg naturlig nok veien tilbake til Bloodborne. Dette var jo noe helt annet enn jeg hadde trodd, og etter min første time var jeg fullstendig hektet. I stedet for å snike meg forsiktig rundt i Yharnams gater med hjertet i halsen – slik jeg hadde sett for meg spillet – fikk jeg ta rollen som en monsterjeger, bokstavelig talt med blod på tann. Her hadde FromSoft faktisk skapt et mesterverk jeg nesten gikk glipp av, og Bloodborne er et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene.
Aleksandar Jekic
Metal Gear Rising: Revengeance
Vil påstå jeg er redaksjonens største Metal Gear-fan. Men da PlatinumGames, riktignok en annen favoritt, fikk låne universet var jeg ikke forberedt. Etter få timer la jeg rett og slett spillet bort i lang tid. Jeg tok faktisk den harselerende tilnærmingen til kildematerialet personlig, som parodieringen av de lange radiosamtalene spillene er kjent for, og forstod meg ikke på mange av designvalgene. I Revengeance blokkerer man for eksempel ved å bevege seg brått i retningen angrepet kommer fra istedenfor å trykke en egen knapp.
Med tiden har det imidlertid kanskje blitt min absolutte favoritt i sjangeren. Det finnes ikke noe actionspill jeg vet om som like intenst formidler fart og brutalitet. Som vanlig fra PlatinumGames er også kampsystemet sylskarpt designet med en nesten endeløs dybde som gir høy gjenspillingsverdi. Spillet har i tillegg nok av minneverdige klimaks som får God of War til å føles tilbakeholdent. Men best av alt er at det likevel innerst inne er et personlig kjærlighetsbrev til Metal Gear-serien. På utviklernes egenartede «gi faen»-vis får Revengeance oss også til å reflektere om politikk og føle med skurkene. Som når den evige outsideren og superskurken Mistral over en halsbrekkende duell får synge om sine sorger.
Audun Rodem
Hold deg fast, kjære leser. Her kommer det en innrømmelse som kan få de mest hardbarkede PC-rollespillerne til å sette tyverterningen i halsen (hvorfor sitter du og sutter på den, egentlig?).
Jeg brukte 5 år på å like Baldur's Gate.
Som elleveåring, nyfrelst Final Fantasy-fan, og prepubertal fjott var Faerûn, Dungeons & Dragons, teksttunge fortellinger og THAC0 for mye å ta innover seg i 1998. Og etter å ha rulla en kjip fighter, uten å egentlig skjønne hva jeg skulle med andre attributter enn styrke, kjørte jeg på til jeg nådde Friendly Arms Inn – altså en knapp time – og kom meg ikke forbi trollmannen som ville ta rotta på meg i trappeoppgangen der.
Baldur's Gate virket tregt, tungt, brunt og grønt, og inneholdt antageligvis litt for mange fremmedord for en elleve år gammel pjokk. Jeg la det fra meg, fortsatte å grave meg ned i Final Fantasy-hullet, og kom meg nok aldri helt ut av det. Men, med litt mer modningstid, litt mer D&D-spilling i kjelleren til en kompis og litt mer engelskkunnskaper kunne jeg i 2003 endelig ta del i det som har blitt stående som et klassisk rollespill jeg også.
Bjarte Wathne Helgesen
2015 var i mine auge eit solid spelår. Blant mine personlege favorittar var spel som The Witcher 3: Wild Hunt, Life is Strange, Sunless Sea og Rocket League. Eit anna spel som kom ut i 2015, iallfall på PC, var Klei Entertainments turbaserte, taktiske snikespel Invisible Inc. Den gongen pirra det nysgjerrigheita mi akkurat nok til at det ga det ein sjanse på Steam under ei gratishelg. Meir blei det ikkje av det, iallfa i første omgang.
Året etter blei det gitt ut på PlayStation 4. Som den ihuga konsollgameren eg er, nytta eg sjansen til å gi det eit nytt forsøk. Og det klikka. Så innmari. Det einaste eg gjorde i sikkert godt over ein månad, var å eksperimentera meg fram til rett team, rett oppsett av ferdigheiter, rett innfallsvinkel på dei prosessuelt genererte bretta, til å klara å snika meg gjennom den forbaska Expert-modusen i Invisible Inc. Og då eg endeleg klarte det, etter det som må ha vore eit aldeles vulgært antall forsøk, kjendest det som om eg hadde oppnådd noko spesielt, og eg hadde verkeleg jobba for det. Eg har framleis ikkje bryna meg på Expert Plus-modusen, men ein dag, Invisible Inc., ein dag skal det bli det oss to igjen.
Gøran Solbakken
Det er sikkert tusenvis av spill som har gått meg hus forbi fordi det ikke er min sjanger, jeg ikke har fått meg at det i det hele tatt kommer, eller trailer og gameplay i et førsteinntrykk ikke helt treffer meg.
Gone Home var et spill jeg ikke var uten forventninger til, på ingen som helst måte, men jeg hadde aldri i verden sett for meg at det skulle bli noe i nærheten av den opplevelsen spillet gav meg. Det var noe med stemningen i spillet, måten historien fortelles på, og hvor tett på hovedpersonen og hennes familie man kommer som virkelig satte igjen spor hos meg.
Gjennom et langt liv med mange spill er det nesten umulig å plukke ut hva som er best og nest best, men fakta er at Gone Home er et av de spillene jeg alltid nevner i en slik sammenheng, og som jeg overhodet ikke trodde skulle være der når det var nytt.
Diskuter gjerne hvilket spill du har undervurdert i kommentarfeltet. Om du liker denne spalten må dere gjerne komme med forslag til fremtidige spørsmål vi kan besvare.
