Final Fantasy er en av de eldste og mest tradisjonsrike japanske rollespillseriene. Det første spillet ble lansert til Family Computer i 1987 i Japan og til Nintendo Entertainment System i 1990 i Nord-Amerika. Nå, med totalt femten spill i hovedserien, og en rekke sidespill, står Final Fantasy som en av de mest innholdsrike og generasjonsdekkende seriene som fremdeles får nye innslag.
Det finnes kanskje ikke noen spillserie som vekker grandiose tanker om magi, fantastiske verdener og rare og spektakulære monstre i den grad Final Fantasy gjør. Siden Final Fantasy VI, og kanskje spesielt Final Fantasy VII, har serien gjort seg bemerket for å blande østlig fantasy-estetikk med cyberpunk og postmoderne estetikk inspirert av for eksempel Blade Runner. Denne sammensmelting er like synlig nå som den gang, og er fullt synlig i det nye Final Fantasy XV.
Siden Final Fantasy XV endelig er lansert, tenkte vi å se tilbake på de spillene som vi mener er de beste i serien. Hvis du er ny til serien og lurer på hvilke spill du bør prøve ut, er det disse du definitivt bør vurdere.
Det er for ordens skyld ikke viktig at spillene spilles i rekkefølge, da hvert spill i hovedserien foregår i en ny verden med en ny historie. De eneste unntakene er de direkte oppfølgerne som noen av spillene får, som for eksempel Final Fantasy X, som fikk de direkte oppfølgeren X-2.
Final Fantasy VI (1994)
Fåes på: PlayStation Network (PS One Classic), Android, iOS og Windows
Det sjette innslaget I serien har ved flere anledninger blitt kåret til tidenes beste rollespill, og det med god grunn. I dette gigantiske eventyret til Super Nintendo utforsker spilleren en mystisk verden med det noe kryptiske navnet World of Balance.
Ironisk nok er denne verdenen under et tyrannisk herredømme ledet av keiser Gestahlt og hans general Kefka. Våre helter er en del av motstandsbevegelsen som ønsker å vinne magiske skapninger, såkalte «espere», over på sin side for å styrte despotene. Gestahlt og Kefka har også en plan for å benytte esperne og deres magi for å dominere verden, så det er altså et snakk om et kappløp for å oppnå kontroll over kreftene som holder verden i live.
Final Fantasy VI har kanskje seriens mest minneverdige skurk i form av den nihilistiske klovnen Kefka Palazzo. Det er i det hele tatt noe veldig urovekkende med en gal klovn som har en genial plan for å gjøre seg selv til Gud. Kefkas utseende, replikker, og måten han går fra å være en enkel støttespiller til Gestahlt, til en livsfarlig gudedom, er i det hele tatt ganske skremmende. Seriekomponist Nobuo Uematsus kjenningsmelodi for Kefka, som passende nok er titulert «Dancing Mad», er en perfekt lydmessig beskrivelse av Kefka og hans uberegnelige personlighet.
I Final Fantasy VI spiller du ikke som en Prins Noctis eller Lightning, som er skjebnesbestemt til å redde verden eller noe annet som spilleren selv ikke har bestemt seg for, og som spillerne derfor kanskje føler at de må like og knytte seg til. Her er det derimot opp til spilleren hvilken eller hvilke av de fjorten spillbare figurene du knytter sterkest bånd til.
Alt i alt er Final Fantasy VI et inspirert og utrolig godt gjennomført spill. Hvis du kun skal gå tilbake og spille ett tidligere spill i serien, anbefaler vi at du velger dette.
Final Fantasy IX (2001)
Fåes på:PlayStation Network (PS One Classic), iOS, Android og Windows
Her kommer den virkelige sjarmbomben i serien. Det niende innslaget i Final Fantasy legger til side cyberpunk-estetikken som de siste par spillene flørtet med, og tar oss isteden med til den pastellfargede verdenen Gaia. Humor, sjarm og moro er nøkkelordene her, men til bunns ligger det likevel en tematisk dyp historie om personlig vekst, inkludering og toleranse.
Spillets sentrale helt er en røver ved det noe merkelig navnet Zidane Tribal. Til røver å være er Zidane en temmelig ålreit fyr, og hans åpenhet og avslappede holdning er gjerne det som skal til for at de andre i hans reisefølge ser lysere på livet. Rollefigurene har voldsomt med sjarm og herlige personlighetstrekk til overs. Spesielt den beskjedne magikeren Vivi Ornitier, som er på sin personlige odyssé for å finne meningen med livet, har en tendens til å finne veien til spilleres hjerter.
Spillverdenen Gaia er rett og slett fascinerende, og glimrende lagt opp. Man starter i de relativt trygge og siviliserte landene kjent som Mist Continent, før man omtrent halvveis ut i eventyret drar ut og utforsker de tre ukjente kontinentene Outer, Lost og Forgotten. Verdenen er enorm, men den blir faktisk aldri kjedelig. Sjelden kommer man over et såpass stort og ambisiøst rollespill som har en så rik og fengende verden som hva Final Fantasy IX har.
Dette spillet ser ut til å på perfekt vis spikre inn formelen som har ligget til grunne i serien siden spill nummer én. Historien er dyp og kompleks uten å bli pompøs og uforståelig. Kampsystemet er enkelt å forstå, med en naturlig progresjon og vanskelighetskurve, slik at man sjelden blir lei, selv om dette spillet er meget langt.
Final Fantasy VII (1997)
Fåes på: PlayStation Network (PSOne Classic), Windows, iOS, PlayStation 4, Android
Vi kommer ikke unna det kanskje mest kjente innslaget i serien. Cloud Strifes ikoniske sverd, Sephiroths ikoniske hårmanke, og en høyst dramatisk dødsscene er noen av bildene som er blitt fastbrent i den spillkulturelle bevisstheten grunnet dette spillet. Grunnet meget gode kritiker, og en ekstra aggressiv markedsføringskampanje i forkant av lansering, ble dette spillet en stor kommersiell suksess. Derfor ble Final Fantasy VII for mange spillere inngangen til hele serien.
Final Fantasy VII var banebrytende på mange måter. Det var det første spillet i serien som benyttet polygonal 3D-grafikk, forhåndsprogramerte filmsekvenser, og som alt i alt la langt større vekt på å direkte fortelle en historie. Sånn sett var dette det første av en lang rekke filmatiske og mer alvorspregede Final Fantasy-spill.
Denne gangen styrer man Cloud Strife, en tidligere leiesoldat som bestemmer seg for å bli en del av opprørsgruppen Avalanche, hvis mål er å styrte den korrumperte organisasjonen Shinra. Det baller raskt på seg herfra, med den ene plott-tvisten etter den andre, og det kan av og til bli litt vanskelig å følge med i svingene. Samtidig har nok ikke den visuelle stilen eldes med ynde, og det er nok en god del av grunnen til at Square Enix nå planlegger å slippe dette spillet i oppusset form.
Det er likevel liten tvil om at den syvende fantasien er en av de aller beste. Vi må nesten trekke frem spillets hovedskurk Sephiroth som et av spillets store høydepunkter. Kefka fra Final Fantasy VI er kanskje mer urovekkenede, men Sephiroth er nok blant de mest nyanserte og interessante skurkene i serien. Den moralske tvetydigheten i hans historie gjør kampene mot han ekstra vanskelige fra et rent moralsk ståsted. Samtidig sitter Nobuo Uematsus majestetiske musikk som risset inn i hukommelsen. Det er i det hele tatt en mektig opplevelse som venter i Final Fantasy VII.
Final Fantasy V (1992 i Japan, 2002 i Europa)
Fåes på: PlayStation Network (PSOne Classics), iOS, Android og Windows
Det eldste spillet blant våre anbefalinger er nok også det mest undervurderte av dem, men ikke la det lure deg. Det femte innslaget i serien bærer i stor grad preg av dens enkle og uskyldige røtter, men med en fengende historie og et meget minneverdig magi- og jobbsystem, i tillegg til en mer polert utgave av det såkalte ATB-kampsystemet fra Final Fantasy IV. Jobbsystemet i femmeren er så detaljert at det tillater stor frihet i hvordan du vil utruste rollefigurene og deres egenskaper, og dette gjør gjentatte gjennomspillinger til en spennende mulighet.
Final Fantasy V huskes veldig godt for sin spillverden, som er delt i to av en avgrunn, og hvis kilde til liv er de fire elementkrystallene for ild, jord, vann og vind. Det overordnede målet med spillet er å opprettholde fred og balanse, men i likhet med i Final Fantasy VI tar historien her baksetet til fordel for å simpelthen utforske en herlig spillverden.
Det er noe søtt og nesten komisk over mye av der som rører seg i Final Fantasy V. Et godt eksempel er hovedskurken med det hysterisk morsomme navnet – Exdeath! Spillet er gjennomført sjarmerende, i tillegg til å være estetisk appellerende, så dette er et veldig gledelig spill å komme tilbake til – spesielt hvis man blir litt lei av den voldsomt alvorlige tonen de mer moderne Final Fantasy-spill har en tendens til å ha.
Mer å hente
Final Fantasy har mange flere majestetiske opplevelser fordelt på hovedseriens elleve andre spill og en bråte med sidespill, så det er bare å begynne å gjøre videre hjemmelekser hvis serien interesser utover disse spillene. Vi kunne lett ha anbefalt for eksempel Final Fantasy X og Final Fantasy VIII i denne gjennomgangen, da disse også er glimrende spill det er vel verdt å prøve.
Det er mulig utvalget av klassiske Final Fantasy-spill har fått et nytt tilskudd. Det etterlengtede Final Fantasy XV ble nemlig lansert nylig, og vår anmelder var særdeles godt fornøyd. Det kan virke som om en den tradisjonsrike serien endelig har fått den revitalisering den sårt har trengt. I så fall er det veldig godt nytt for oss som er glad i japanske rollespill, fordi Final Fantasy er en bauta og foregangsfigur som denne sjangeren fremdeles trenger.
Les også: Fikk du med deg vårt tilbakeblikk på Final Fantasy VII?
Har du noen personlige favoritter som ikke ble nevnt av oss? Fortell oss hva som er din favoritt i kommentarfeltet nedenfor.
