Jeg er en veldig stor fan av Supergiant og spillene deres. Bastion, Transistor og Pyre er alle tre spill jeg har gode minner fra, på hver sin måte. Bastion var unikt og særegent når det kom, Transistor er undervurdert og har et av de beste lydsporene som er laget, mens Pyre igjen oser av den unike Supergiant-stilen jeg digger.
Derfor har jeg fulgt utviklingen av Hades lenge, og har også være innom spillet under Early Access opptil flere ganger. Men jeg bestemte meg for å vente til det endelige produktet ble sluppet nå i høst.
Pappa er ikke kul
Du spiller som Zagreus, sønn av Hades, som er drittlei av fattern og vil ut av helvete. Målet hans er å komme seg opp til Olympus, der onkel Zeus og alle de andre gudene koser seg gløgg. Han får ikke akkurat noe godvilje fra faren sin, som mer eller mindre ler av forsøkene hans på å komme seg ut.
Veien dit er nemlig fylt av fiender av større eller mindre sort, og det er her roguelike-tendensene i spillet kommer fram. Du har en sjanse til å komme deg helskinnet fra til toppen, en helse som ikke regenererer uten hjelpemidler og en økende vanskelighetsgrad jo nærmere målet du kommer.
Spillet er strukturert i rom, der det kommer en gitt mengder fiender du må ta hånd om før en eller flere dører leder inn til nye rom. Hvert rom gir deg en eller annen oppgradering, helsepoeng eller annet. En stor del av moroa når man lærer seg Hades er å finne ut hva de ulike rommene gir. Du øker styrken underveis ved å ta imot «boons» fra gudene i Olympus. Du øker også skaden våpenet ditt gjør, eller du kan øke stryken på gudegavene. Dermed bygger du litt figuren din underveis i forsøket, og det er innmari gøy å prøve nye kombinasjoner, se hva som fungerer best til hvilke våpen og hvilke gudegaver som fungerer med hvilke våpen.
Det er masse dybde og ulike variasjoner i denne delen av kampsystemet, og alle nye forsøk kjennes ut som en sjanse til å finne ut noe nytt, og enda mer i starten av spillet. Kampsystemet i Hades er nydelig balansert, det er responsivt og velbalansert. Du har et lett og et tungt angrep, du har et avstandsangrep og du har en unnamanøver. Det går fort, fiendene kommer i stort antall og det er periodevis kaotisk, men aldri uten at du har full kontroll på det Zagreus gjør til enhver tid.
Lite har vært mer tilfredsstillende i et spill i 2020 enn å kjenne at våpen og oppgraderinger fungerer sammen i Hades, og man begynner å merke at akkurat denne kombinasjonen fungerer optimalt. Selv etter over 40 timer finner jeg fortsatt nye varianter jeg digger, som jeg enda ikke har prøvd, noe som viser dybden i spillet.
Ikke perfekt
Det eneste lille jeg har å utsette på kampsystemet og strukturen i spillet er at vanskelighetsgraden underveis virker en smule ubalansert. Litt over midtveis i spillet kjennes det ut som om det er et vesentlig større sprang på fiendene og hvor vanskelige de er sammenlignet med alt tidligere i spillet. Jeg tror litt av det kommer av at det andre området i spillet er litt kortere, og noen ganger ikke gir deg den samme utviklingen som foregående nivå. Men utover dette er det så godt som ingenting å utsette på Hades akkurat her, kampsystem, nivådesign og fiendedesign er fantastisk bra.
Og bedre blir det når måten Supergiant har bygd et roguelike på gjør sjangeren så endelig mye mer tilgjengelig for også de som ikke liker denne typen spill. Jeg tror nesten ikke jeg har hatt et eneste forsøk der jeg ikke har kommet tilbake med en eller annen oppgradering, eller at jeg føler at jeg har fått en eller annen form for progresjon. Du samler sammen flere ulike gjenstander og valutaer, som du bytter inn mot å gjøre Zagreus sterkere, du låser opp våpen, du låser opp oppgraderinger i huset ditt eller mulige rom du møter på der ute. Til tross for at jeg dør så er jeg stort sett alltid fornøyd.
Mye av dette skyldes også den enormt kule stilen og stemningen Supergiant har greid å fange i spillet. Figur- og nivådesign, smådetaljer overalt og all dialogen mellom deg og alle andre er så til fingerspissene vellaget og kult. Spesielt figuirdesignet er det kuleste på veldig lenge, med bra stemmeskuespill over hele fjøla. Legg til et lydspor helt i toppklasse så skjønner du sikkert litt hvor vi er på vei.
Og hvis du skulle mislike vanskelighetsgraden, og måten du «straffes» på i et roguelike så finnes det fortsatt håp. Du kan aktivere noe utviklerne har kalt «God Mode», men også her briljerer Supergiant med egen vri. Du blir ikke usårlig eller supersterk her, men for hver gang du dør med dette valget aktivert blir du litt sterkere. Du tar litt mindre skade, og gjør litt mer skade slik at det neste forsøket ditt kanskje går litt bedre. Og slik balanserer spillet seg etter ditt nivå, sånn at du skal få en utfordring og kjenne mestring, samtidig som spillet justeres til ditt nivå.
Konklusjon
Til syvende og sist er det veldig lite å utsette på Hades. Det er nok det beste, eller i hvert fall det mest komplette spillet Supergiant har laget til dags dato. De har lekt med sjangeren, de har funnet egne, unike variasjoner og løsninger på ting og mekanikker som gjør at det nesten er vanskelig å kalle det et «roguelike».
Kampsystemet er velbalansert, det oser av variasjon og dybde og selv etter mange titalls forsøk er jeg ikke i nærheten av å ha testet alle mulige kombinasjoner. Måten du får «boons» fra gudene i Olympus på, hvordan disse påvirker spillestil og våpenet ditt gjør at det alltid er et sug mot å bare prøve en gang til. Legg til all progresjonen du belønnes med etter hvert forsøk, og hvordan du utvikles hele veien så har du en utrolig velfungerende og deilig gameplay-loop.
Og så er det dette med stilen og stemningen i spillet, som oser av Supergiant fra første sekund. Figurdesignet er av aller ypperste klasse, historien som utfolder seg er bra og stemmeskuespillet holder høy klasse. Musikken passer sømløst til alt som skjer på skjermen, og er vel verdt å sjekke ut for seg selv. Hades er rett og slett dritkult på alle mulige måter, og du burde så definitivt gi det en sjanse.
