Ground Zeroes er en såkalt prolog. Det betyr at når hovedutgivelsen Metal Gear Solid V: The Phantom Pain kommer en gang i det som spekuleres å være slutten av 2015, skal denne prologen ha forberedt oss på de nye mekanikkene, slått an den tematiske tonen, og gitt oss noe å fylle dagene med i all ventingen.
Hideo Kojima har opp gjennom årene fått rykte på seg for å være både detalj- og kvalitetsbevisst, og det er ingen tvil om at det han her kommer med er av høy kvalitet. Selve spillmekanikkene flyter som vann, spillet ser også nydelig ut, og hovedoppdraget kommer til å holde deg underholdt så lenge det varer.
Men er det nok?
Nyvinninger
Ground Zeroes er den mest voksne og virkelighetsnære utgivelsen i serien til nå.
De litt keitete kontrollene og kameravinklene i de tidligere spillene har gradvis blitt utvannet opp gjennom årene, og vi sitter nå igjen med en ganske streit tredjepersonsløsning. Disse endringene alle har vært positive.
Mye av det som ble gjort i Guns of The Patriots fortsettes: du styrer Big Boss med den ene stikka, synsfeltet med den andre, sikter med den ene skulderknappen, skyter med den andre – det tar ikke mange minuttene før denne typen kontroller sitter i ryggmargen.
Borte er også minikartet øverst i hjørnet, og du vil nå i stedet selv måtte markere fiendene dine med kikkerten din, som i Far Cry. På denne måten har du rimelig god oversikt over hvor de du har markert er til enhver tid, men spørsmålet om det er noen du har oversett kommer til å gnage i deg likevel. Du vil med andre ord aldri gå rundt helt i blinde, men du har aldri stålkontroll heller.
Kontrollene for nærkamp, eller CQC som det heter, er også forenklet i stor grad. I stedet for Tekken-tendensen Snake Eater hadde, er nå nærkampen ytterligere kontekstbasert og utført mer eller mindre utelukkende med skulderknappen.
Du kan nå også kjøre blant annet biler, lastebiler, og panservogner. I et tredjepersonsspill som aldri har hatt noe fokus på kjøring eller kjøretøy før, er det lett å se for seg at resultatet kunne blitt et litt keitete og tvungent venstrehåndsarbeid, men igjen setter den gjennomgående kvalitetsfølelsen inn – kontrollene er gode og naturlige, og animasjonene er fløtemyke og troverdige.
Big Boss
I Ground Zeroes følger vi Naked snake, eller Big Boss som han også kalles, den opprinnelige Snakens genetiske blåkopi, i det han infiltrerer en amerikansk Guantanamo Bay-aktig fengselsleir kalt Camp Omega. Ut av denne leiren skal det hentes to gamle kjenninger som begge fikk sine debuter i Peace Walker, den kronologiske forløperen til Ground Zeroes.
Disse to personene må hentes ut om Big Boss skal ha mulighet til å spore opp den tidligere snille, nå slemme Major Zero, eller Cipher som han kaller både seg selv og organisasjonen sin, eller The la-li-lu-le-lo som de ofte ble kalt i Sons of Liberty, eller The Patriots som de egentlig heter. Her er det bare å henge med.
For som med de andre spillene i serien legger Ground Zeroes sin egne lille puslespillbrikke i den store historien, en historie så stor at Hideo Kojima selv innrømmer å ikke ha den hundre prosent i hodet.
Likevel, Ground Zeroes' puslespillbrikke legges i kun to omganger: i videosekvensen før, og i videosekvensen etter spillet. Historien i Ground Zeroes er med andre ord liten, og den er heller ikke noe man ikke kan få med seg ved å se disse to sekvensene på YouTube. Selve spillingen røper nemlig ingenting.
Overtydelig
Det er ikke til å komme unna at Ground Zeroes prøver å håndtere vanskelige problemstillinger. En amerikansk fangeleir på Cuba dit folk blir kidnappet og holdt på ubestemt tid uten rettergang? Ja, jeg tror jeg har hørt om den, men den heter ikke Camp Omega, og den er sannsynligvis ikke like dampende kjedelig å snike seg rundt på.
Denne fangeleiren er muligens bare litt større enn militærbasen Groznyj Grad fra Snake Eater for de som husker den, og hovedoppdraget er muligens bare litt lenger enn tankskip-prologen fra Sons of Liberty for de som husker den. Camp Omega er heller ikke et spesielt interessant sted, og du kjenner deg igjen mer eller mindre overalt etter å ha gjort ferdig de to første timene med hovedoppdrag.
Og når Master Miller i tydelige vendinger forklarer for deg hva som er i veien med leiren, hvorfor den strider mot folkeretten, og hvor jævlig fangene har det der, blir det som egentlig skulle være skarpsindig kritikk i stedet overtydelig og platt.
I tillegg finnes det forskjellige i varierende grad vellykkede ekstraoppdrag som alle også foregår i denne samme ganske så trauste leiren, pluss ett oppdrag som er eksklusivt til hver konsoll.
Jack Bauer
Når det gjelder konsollforskjeller kommer den rent grafiske forskjellen mellom PlayStation 3- og PlayStation 4-versjonen forholdsvis tydelig til uttrykk først når man spiller de respektive versjonene rett etter hverandre. Det er hovedsakelig på bildefrekvensen man merker generasjonsgapet, og dette gjelder også Ground Zeroes, der PlayStation 4-versjonen virker myk og flytende til forskjell fra sin mer upolerte lillebror.
Det er også verdt å nevne at Kiefer Sutherland gjør sin stemmeskuespillerdebut som Snake på bekostning av fanfavoritten David Hayter som har hatt denne jobben i alle spillene til nå, og resultatet er relativt vellykket.
Det hjelper voldsomt å faktisk se fjeset til Snake mens Sutherland prater, for hvis stemmen hans legges over bilder av andre ting, slik den innledningsvis gjør, er det umulig å ikke dra på smilebåndet over at Jack Bauer har ramlet inn i feil medium. Det er uansett lite prating fra Snakes side i Ground Zeroes, så den nye stemmen er langt fra noe som ødelegger.
Kort
Vi kommer heller ikke utenom at det ble et visst rabalder da det viste seg at hovedkampanjen i Ground Zeroes var omtrent to timer lang.
Når man deretter hører at den kan gjennomføres på sju minutter uten engang å drepe noen soldater, er det lett å begynne å lure på hva slags merkelig produkt dette egentlig er. Og hadde det ikke vært for den solide kvalitetsfølelsen som gjennomsyrer selve gameplayet ville muligens svaret nærmet seg «humbug» eller «svindel».
Disse første to timene eller sju minuttene er derimot en solid opplevelse du garantert kommer til å like. At hovedoppdraget leverer god underholdning skal det dermed ikke være mye tvil om.
Men så er også det å spille dette hovedoppdraget på nytt ikke spesielt forlokkende, mye takket være denne leiren som ikke er særlig stor og heller ikke særlig interessant. Det samme gjelder også tilleggsoppdragene, som alle foregår i den samme basen, og som ikke alltid er like interessante. For eksempel finnes det et litt malplassert «sett deg i helikopteret og beskytt han fyren der og du har forresten også uendelig med ammo faktisk»-oppdrag som rett og slett virker som fyllstoff.
Hvorfor
Problemet til Ground Zeroes er imidlertid ikke at det er kort. Et kort spill som er mer enn verdt tre hundre kroner er langt fra en umulighet.
Nei, Ground Zeroes føles, til tross for den rent tekniske kvaliteten, som en helt unødvendig utgivelse. Hvorfor gi ut dette merkelige avkuttet nå? Hvorfor ikke bare vente og gi ut hele spillet i én forseggjort omgang? Hva er det med denne prologen som gjør at den ikke kan vente?
Ground Zeroes klarer i det hele tatt ikke å rettferdiggjøre seg selv. Det er helt unødvendig å gi ut en slik kjapp og ufullstendig avskaling nå, i stedet for å vente, gi ut hele spillet i en omgang, og la oss nyte dette oppdraget i kontekst. Det er en utrolig pussig avgjørelse å velge å haste frem et spillfragment som hadde blitt en mye bedre opplevelse der den hører hjemme – nemlig som en ordentlig prolog til Phantom Pain, og ikke som en ufullstendig slags halv-demo-ting som ingen helt egentlig vet hva er.
Det du gjør gjør du fullt og helt, ikke stykkevis og delt opp i slike rare og poengløse utgivelser som faller mellom alle stolene samtidig.
Tynne unnskyldninger
Forklaringen Konami hoster opp på hva denne byttingen av et spill gjør i butikkene allerede nå, er at Ground Zeroes bare skal «demonstrere funksjonene» i Phantom Pain, eller «venne spilleren til kontrollene». Om ikke denne unnskyldningen hørtes syltynn nok ut i utgangspunktet, skal man ikke spille lenge før den bare fremstår som rådvill post hoc-PR.
Kontrollene er ikke nye nok, og de sitter i henda etter ikke mange minutter. Dessuten er det ikke et åpen-verden-spill det er snakk om her, slik Phantom Pain kommer til å bli. Ground Zeroes har ett område du kan løpe rundt på, men er verken en særlig åpen verden eller en sandkasse. Hvordan skal dette lære oss noe om Phantom Pain?
«Selvfølgelig ville det vært mer ideelt å gi ut både Ground Zeroes og hoveddelen av spillet samtidig», har Kojima selv uttalt i et intervju, og etter å ha spilt dette merkelige halvspillet er det vanskelig å si seg uenig. «Men» fortsetter han, «siden den nye konsollgenerasjonen kommer ut allerede nå, ville mange av fansen spille spillet tidligere. Og siden hovedspillet er et stort spill og fortsatt under utvikling, vil det ta enda litt lenger tid å gi det ut.»
For å parafrasere: Vi skal selge konsoller, og vi skal børste den lange utviklingstiden under teppet.
Konklusjon
Ground Zeroes, Phantom Pains aperitiff, er en liten og melete, men godt laget lykkekake som inneholder meningsløse små ordtak om hvor god hovedretten kommer til å bli. Og denne hovedretten det er verdt å nevne at ingen helt fortsatt vet når kommer.
Gameplayet som sådan er av solid kvalitet, og hovedkampanjen kommer garantert til å underholde ved første gjennomspilling. Kampanjens korte varighet kan derimot ikke reddes av verken de uinteressante ekstraoppdragene, eller den traurige fangeleiren, som er det eneste stedet spillet foregår. Camp Omega tåler rett og slett ikke gjenspilling nummer to, tre eller fire, noe den er pent nødt til om det korte hovedoppdraget skal ha noe for seg, uansett om du bruker sju minutter eller to timer.
Ground Zeroes' hovedproblem er derimot at spillet virker som en helt og holdent meningsløs utgivelse. Alle parter hadde tjent på om Kojima hadde hatt litt mer is i magen og gjort et ferdig stykke arbeid i stedet for å skyve ut smakebiter som dette. Det er likevel overhode ingen grunn til å begynne å tvile på Phantom Pain av den grunn, tvert imot. Om noe så blir man bare enda mer gira på hvordan en sandkasse som inkarnert av Kojima vil komme til å fungere med et slikt solid gameplay. Ground Zeroes spiller i det hele tatt apetittvekker-rollen godt. Derfor er det kanskje så lettvint å sammenlikne det med en demo.
Rent personlig hadde jeg heller latt være å kjøpe Ground Zeroes, smurt meg med tålmodighet, og ventet til Phantom Pain kommer, da det står vannfast tusjet i stjernene at disse to spillene kommer til å samles i én pakke. Helt til det skjer er det ikke verdt å ikke gå glipp av noe for tre hundre kroner når du kan gjøre akkurat det samme helt gratis.
Trenger du en dose Metal Gear Solid før Phantom Pain kommer er Metal Gear Solid: Legacy Collection et bedre alternativ.
Metal Gear Solid V: Ground Zeroes er i salg for Xbox 360 (testet), Xbox One, PlayStation 3 (testet), PlayStation 4 (testet).
