I desember kan vi svinge de digitale tryllestavene på nytt: Hogwarts Legacy ser ut til å bli actionrollespillet alle Harry Potter-fans har drømt om, med en spennende, åpen verden, fantastisk grafikk og nydelige detaljer. Det er fremdeles mange detaljer som er uklare, men forventningene er allerede store. Det er imidlertid ett skår i gleden: Forfatteren-Hvis-Navn-Må-Være-Unevnt.
LES OGSÅ: Hogwarts Legacy: Se 14 minutter av det kommende spillet »
Det sies at man aldri bør møte heltene sine i levende live, for de kommer bare til å skuffe dem. Takket være sosiale medier burde man kanskje latt være å koble seg på Internett også, hvis man ønsker å bevare forestillingen om at kreative mennesker alltid er like hyggelige som kreasjonene deres er engasjerende.
Harry Potter-forfatter J.K. Rowling har brukt sin digitale talerstol til å engasjere seg i debatter om kjønn, seksualitet, lovgivning og rettigheter. Og en del av meningene hennes om transpersoner og likestilling falt mange tungt for brystet.
Utviklerne bak Hogwarts Legacy har tatt avstand fra Rowlings uttalelser, men det ser ikke ut til å stoppe en økende gruppe som oppfordrer til boikott av spillet. Det hjelper lite at Rowling ikke har noen direkte kontroll over spillet, for hun vil uansett motta royalties fra salget.
Rasende på Rowling
Debatten rundt Rowling og hennes mange utfall mot transpersoner, oppleves som ekstra sårt for mange. Barnebokforfatteren som i sin tid skapte det mange opplevde som en trygg og inkluderende verden hvor omtrent alle lesere kunne finne noe å identifisere seg med, var tilsynelatende ikke like inkluderende i det virkelige liv. Og mer alvorlig: med sin store følgerskare, økonomiske og symbolske kapital, nådde det mange mener er transfobiske utsagn ut til veldig, veldig mange. Man trenger ikke inngående kunnskap om hvordan Internett og sosiale medier fungerer for å forstå at en slik debatt fort kan få store konsekvenser for menneskene den angår – enten de deltar i debatten eller ikke.
Det er ikke bare Rowlings personlige meninger som kan være problematiske. Både bøkene og filmene har mange kontroversielle sider (for mange til at vi kan gå inn på detaljene her, men måten verkene forholder seg til stereotypier, rasisme og seksualisert vold har skapt mye debatt opp gjennom årene). Dette vil nesten garantert blusse opp igjen på et eller annet vis når Hogwarts Legacy slippes i desember. Det mange spør seg om nå, er om er «greit» å støtte kreative mennesker med penger når det visser seg at disse folkene faktisk kan være noen skikkelige drittsekker?
LES KOMMENTAR: Hvorfor er norske dataspillanmeldelser så overfladiske?
Forfatteren er død … eller?
I 1967 skrev den franske kritikeren Roland Barthes et toneangivende essay med tittelen Forfatterens død. I ekstremt grove trekk handlet det om at et kunstnerisk verk må forstås i kraft av seg selv, og at det er mottakeren som skaper meningen. Det er hen som leser boken, ser filmen eller spiller spillet som avgjør hva det betyr. Altså kan vi se bort fra kunstneren og hvordan sosiale systemer kan ha påvirket verket. Det skaper også en behagelig distanse til kunstneren: Når man selv bestemmer hva en tekst eller lignende betyr, kan man blåse en lang og fæl marsj i om kunstneren er en dust eller ikke.
På den andre siden hevder andre at konteksten faktisk betyr noe. Å erklære forfatteren død, gjør at vi skjærer bort kunstens koblinger til sin samtid og debattene kunstverket ble påvirket av. Det gjør oss blinde for historien og utviklingen. Forklaringer på hvordan og hvorfor et kunstverk ble til, og hvordan det kan oppleves, er plutselig verdiløse.
Et annet spørsmål er hvordan vi skal forholde oss til verk som Hogwarts Legacy: Det utspiller seg i Rowlings univers, er antatt kanon, og Rowling får deler av inntektene. Men på den andre siden kan man argumentere for at det er et frittstående produkt – som en godkjent fanfiksjon – og dermed ikke bør boikottes. Dessuten vil det alltid være noen drittsekker som ender opp med pengene dine, uansett hvordan du vrir og vender på det.
Den eneste måten vi som publikum og forbrukere kan manøvrere i denne suppen på, er å være bevisste og å diskutere spørsmålene når de dukker opp. Å stille spørsmål – og å høre på svarene folk gir deg – er faktisk ikke så farlig som enkelte vil ha det til.
Dataspillindustrien har lenge vært skånet for denne debatten. Det skyldes slettes ikke at dataspillutviklere er snillere enn folk flest, men at industrien og de store selskapene har sett seg tjent med å la utviklerne og spillskaperne være anonyme, mens utgiverne og utviklerselskapene har tatt mesteparten av æren og inntektene. Det er en smart forretningsmodell, og har gitt selskapene en særstilling i bransjen: I dag er det ingen som reagerer hvis noen kaller seg «Nintendo-fans», men vi hadde nok alle stusset litt om noen hadde fylt huset sitt og garderoben sin med Aschehoug-merchandise. Dette handler selvfølgelig om historiske, økonomiske og kulturelle forhold som har påvirket bransjens fremvekst, men i takt med at publikum får stadig mer innsikt i hva som egentlig foregår på innsiden, har også mye grums kommet til syne. Se bare på hva Gamer.no har skrevet om selskap som Sony, Bungie, Ubisoft, Microsoft og Blizzard, for å nevne noe.
At denne debatten nå når dataspillverdenen, er en konsekvens av at bransjen er blitt mer åpen og moden. Slik sett er det et sunnhetstegn.
Rasistiske trollmenn og tusser i trøbbel
Hva så med selve spillet, er det noe å hisse seg opp over der? Vel, vi vet ikke så mye ennå, men Hogwarts Legacy ser ut til å ta løpefart for å hoppe rett ut i et av de mest omdiskuterte temaene i Harry Potter-bøkene og -filmene, nemlig rasisme. Spillet finner sted på 1800-tallet, midt i det som blir de store goblin-opprørene, hvor undertrykte tusser og troll tar til våpen for å styrte rasistiske trollmenn og -kvinner som profitterer på sine slavers arbeidskraft. Harry Potter-universet har alltid forholdt seg til virkelige samfunnsproblemer, men dette er første gang publikum plasseres midt i en slik konflikt og tilsynelatende kan ta viktige veivalg som vil påvirke spillets gang. Fallhøyden er stor. Og hverken Harry Potter-universet eller Rowling selv er kjent for å være særlig nyanserte. Noen ganger spiller det liksom ingen rolle hvor mye hensyn elefanten tar når den først skal ut og handle porselen.
Det gjør vondt når du oppdager problematiske sider ved noe eller noen som betyr mye for deg. Selv har jeg en stor forkjærlighet for norsk svartmetall, og har derfor mye trening i det å måtte forholde meg til idioter: I denne sjangeren skorter det ikke på fantastiske musikere og kunstnere som også forfekter motbydelige menneskesyn og ditto holdninger, langt grovere enn det J.K. Rowling har ytret. Og i dette landskapet må man hele tiden gjøre etiske vurderinger av hvordan man bør handle – bokstavelig talt. Noen ganger er det ikke nok å vippse noen kroner til Antirasistisk senter etter at man har kjøpt et Burzum-album. I noen tilfeller må man kanskje ta et aktivt standpunkt i debatten.
LES KOMMENTAR: Politikk i spill er ikke farlig »
Hurra for boikott!
Noe av det vakreste som har kommet ut av personlig forbruk er boikott. Boikott er når en eller flere forbrukere bestemmer seg for å ikke bruke pengene sine på noe de mener er skadelig, og samtidig vil sende en beskjed til dem som lager og selger et produkt. Det er ikke alltid like treffsikkert, men det får frem poenget. I en tid hvor mye makt er flyttet ut av antatt demokratiske institusjoner, er også dette tross alt det mest håndgripelige verktøyet folk flest står igjen med. Når folk oppfører seg som drittsekker, kan vi svare med å bruke pengene våre hos konkurrentene deres.
Å kjøpe noe – eller å la være – er en politisk handling, uansett hva vi forteller oss selv. At én person boikotter noe, har sjelden særlig stor effekt. Men om mange nok gjør det, kan man skape endring og løfte debatter. Se bare på spanske appelsiner, fransk vin, israelske brusmaskiner og sveitsisk babymat – produkter som på ulike tidspunkt har vært gjenstand for boikott.
Hver gang boikott blir vurdert som politisk pressmiddel for å skape endring, blir det møtt av motargumenter som at det rammer andre enn dem det er ment for, eller at det er en politisering av personlig forbruk. Klart det kan være uforutsette og uheldige konsekvenser hvordan folk velger å (ikke) bruke pengene sine, men til syvende og sist er det et personlig spørsmål der hver enkelt av oss må vurdere hvor det er rett at pengene våre ender opp.
Dine penger, ditt valg
Glem små, idealistiske utviklere for en liten stund: Spillbransjen sett under ett er drevet av profitt. De store selskapene styres langt på vei av investorer som ønsker utbytte og fortjeneste. Toppsjefene sitter så langt unna de kreative prosessene at de bryr seg mer om kroner og øre enn kampsystemer, figurdesign og verdensbygging. Derfor er det helt avgjørende at vi som spillere er bevisste på hvordan vi bruker pengene våre. Det er slik vi skaper endring.
Jeg heier på alle som vil boikotte Hogwarts Legacy, og alle andre som tar bevisste valg når de skal bruke penger de selv har tjent. Jeg er ikke alltid enig med dem, men jeg elsker også at gamere behandler lidenskapen sin på samme måte som når andre boikotter produkter og personer de mener bryter med deres oppfatning om rett og galt.
Jeg heier også på dem som gleder seg til å spille Hogwarts Legacy, men som også vil forholde seg til de komplekse spørsmålene rundt det. Det er dine penger, og du bestemmer hva du vil bruke dem på. Men takk for at du likevel har lyst til å være med i diskusjonen.
Har du noe på hjertet? Du kan sende inn kommentarer og debattinnlegg til Gamer.no på e-post.
