Da Gravity Rush først kom ut til PlayStation Vita i 2012 stod jeg klar med kortet i hånda på GameStop for å kjøpe. Jeg hadde ventet lenge både på maskinen og dette spillet, som begge hjalp meg gjennom lange dager som vernepliktig på Madla.
Spillet skuffet ikke den gang, og ble fort en klassiker i Vita-biblioteket mitt. Det gledet meg derfor stort da det ble annonsert en oppfølger, selv om det braste litt for Vita-hjertet mitt å høre at det kun skulle komme til PlayStation 4. Samtidig som oppfølgeren ble avslørt, kom kunngjøringen om en oppusset versjon av originalspillet, også til PlayStation 4.
Min tid med Gravity Rush Remastered har fått meg til å endre mening: Nå er jeg svært glad for at Gravity Rush 2 kommer til stuekonsollen, for spillet gjør seg enda bedre på TV-skjermen enn på den lille håndholdte.
Hekseville og deg
Kokt ned til essensen er Gravity Rush et superhelt-spill. Du tar kontroll over Kat, en jente som våkner opp med hukommelsestap i byen Hekseville. Byen befinner seg rundt en enorm verdenssøyle som strekker seg så langt øyet kan se opp til værs og ned i avgrunnen av verdenen.
Kat blir funnet av Dusty – en magisk stjernestøvskapning som har tatt form som en katt. Dusty gir Kat evner som lar henne manipulere tyngdekraften rundt seg. Sammen forsøker Kat og Dusty å hjelpe innbyggerne i Hekseville med deres utallige problemer, samtidig som de prøver å finne ut hvem Kat egentlig er.
Mysteriene i byen er fordelt på flere bydeler, som alle har blitt separerte fra hverandre og er truet av en fienderase kalt Nevi.
Historien fortelles hovedsakelig i et stilig tegneserieformat, og kan til tider være litt forvirrende og lite komplett når det hele går mot slutten. Spennende figurer introduseres, men man blir som regel sittende igjen med flere spørsmål enn svar. Nå som det er kjent at en oppfølger er på vei, er dette aspektet mer spennende enn utilfredsstillende, slik det føltes ved første gjennomspilling på Vita.
Skarpt og strømlinjeformet
Porteringsstudioet Bluepoint Games begynner å få noen perler på beltet. Jeg må si jeg stadig lar meg imponere over for flotte deres oppussingsprosjekter er. Deres forrige prestasjon, Uncharted: The Nathan Drake Collection var en drøm å spille gjennom, og det samme skal sies om den tekniske jobben de har gjort med Gravity Rush Remastered.
Bluepoint har klart å omskape de relativt lavt oppløselige teksturene fra Vita-motoren til sylskarpe omgivelser i full oppløsning. Samtidig er det en herlig følelse å fly rundt i Hekseville i glatte 60 bilder i sekundet. Her er det ingenting å utsette på verken oppløsning eller bildefrekvens, som begge er der de burde være.
Det som skuffer visuelt ligger mer på den kunstneriske siden. En så stor og åpen verden har hatt sine begrensninger på Vita, og dette merkes spesielt godt på den merkbart kraftigere stuekonsollen. Menneskene i Hekseville ser livløse ut, og hver bydel har sin egen farge, som hver for seg oppfattes som ganske ensfarget. Det er sterke farger der det trengs, men svært lite variasjon i ett og samme område.
Menyene i spillet har også fått en aldri så liten overhaling. Der de før var tilpasset den trykkfølsomme skjermen på Vita, har de nå blitt en god del forenklet og optimalisert for håndkontroller. Navigeringen er enklere, og tiden det tar å trykke seg gjennom pauseskjermer og kart for å oppgradere Kats evner går mye raskere i Remastered. Som i The Nathan Drake Collection har det her vært i fokus å gjøre menyene så lite kronglete som mulig.
Vertikal og opp-ned action
Som Heksevilles selvutvalgte vokter er det din oppgave å beskytte innbyggerne mot Nevi-trusselen. Slåsskampene mot disse fiendene er litt ensformige, og kan som regel bekjempes med samme strategi, hele gjengen: Slå på det glødende, røde svakpunktet til de dør.
Når det er sagt, er det en god følelse å klare og endre X-aksen i din favør og beherske det vertikale kaoset i kampens hete, selv om det av og til blir litt repetitivt. Sjefsfiendene er jevnt over ganske gode, og ender alltid med et tilfredsstillende «Finish him!»-øyeblikk som avslutning.
Da Vitaen kom ut var det en del mekanikker som utnyttet gyro-sensoren i maskinen. Gravity Rush var blant de spillene som gjorde det best, men en direkte overføring til DualShock 4 ville aldri fungert. Derfor er det fint at det her har blitt gjort noen tilpasninger.
Gyrosensoren i håndkontrolleren kan brukes i de fleste tilfeller, men jeg fant ut at det beste var å enten slå den helt av, eller bruke en blanding mellom høyrespaken og bevegelseskontroll for å navigere meg enkelt gjennom de vertikale omgivelsene. Jeg brukte teknikken «Gravity Slide» mye oftere i Remastered, fordi den har blitt flyttet til venstrespaken, i motsetning til bilratt-styringen man var tvunget til å gjøre på Vita.
Hushjelp eller diamantsamler?
Som et hvert sandkassespill med respekt for seg selv, er det nok å styre med utenfor hovedhistorien. Du kan fly rundt som du vil til den flotte orkestermusikken og gjøre ekstraoppdrag for innbyggerne, eller større bonusutfordringer for å samle poeng og edelstener – en valuta som brukes for å oppgradere kamp- og tyngdekraftevnene til Kat.
I tillegg er alle utvidelsespakkene til originalspillet inkludert i Remastered. Hver pakke inneholder en ny historie, flere ekstraoppdrag og utfordringer. Et nytt kostyme er også tilgjengelig i hver utvidelse, som hushjelpkostyme, militæruniform og kattespion-klær.
Konklusjon
Da jeg spilte Gravity Rush på Vita tok det ikke lang tid før Platinum-troféet tikket inn. Ikke fordi spillet er kort, men fordi jeg dedikerte meg til det og koste meg stort. Dette har ikke endret seg i PlayStation 4-utgaven, som med sine tekniske forbedringer og inkluderte utvidelsespakker er enda bedre. Platinum-trofé for samme spill to ganger er heller ikke å forakte for en gammel «achievement whore» som meg.
Tross skavanker og tidvis repetitive kamper, er dette et fornøyelig og godt eventyrspill jeg vil anbefale alle som liker denne typen spill. Jeg var som sagt skeptisk til nyheten om at Gravity Rush ville bli overført til PlayStation 4, som ihugga Vita-støtter, men all tvil ble vasket bort da jeg fikk spilt det på konsollen selv. Her er det nok moro til å tilfredsstille både gamle og nye Gravity Rush-spillere, og om du liker originale superhelt-spill som ikke er basert på film eller tegneserie, er dette definitivt verdt å sjekke ut.
