Det har gått en måneds tid siden vi sist besøkte den engelske møkkabyen Clapper's Wreake, og fikk ta plass i de sannsynligvis svært illeluktende skoene til politimannen, fylliken og drittsekken Hector. I forrige episode ble han fanget og slått ut av terroristen som tidligere hadde massakrert en hel haug politifolk og tilfeldig forbipasserende fra ei forlatt boligblokk. Nå våkner Hector og den ubrukelige partneren hans opp i en septiktank som langsomt, men sikkert, er i ferd med å fylles med et slags illeluktende brunt stoff.
Etter at det udugelige tospannet med din hjelp unnslipper deres særdeles uhygieniske grav finner de etter hvert ut at terroristens planer for den kjære byen deres er langt mer alvorlige enn tidligere antatt. Ved hjelp av et kjemisk stoff vil han forvandle byens innbyggere til blodtørstige monstre, slik at byen kan jevnes med jorden og gjenoppbygges – skikkelig, denne gangen. Og siden resten av politistyrken har drukket seg sanseløse er det nok en gang opp til Hector å redde Clapper's Wreake.
Dermed ligger alt til rette for en ny episode med peking og klikking. Hector er en eventyrspill(anti)helt av den gamle skolen, som løser problemene han står overfor med stadig mer absurde kombinasjoner av tilfeldige objekter samt slu utnyttelse av de mange tomskallene han møter i byen. Hvis noen har noe han trenger, tar han ikke nei for et svar.
Mer av det samme
Den tredje episoden av Hector: Badge of Carnage leverer akkurat det samme som de to forrige. Det betyr mengder av skitten humor, absurde situasjoner og rimelig vanskelige gåter. Episoden er litt mer historiedrevet enn de to forrige; det skjer rett og slett mer denne gangen enn før. Men ellers har ikke utviklerne gjort noen alvorlige forsøk på å forfriske spillopplevelsen med nye elementer eller uventede vendinger.
Det er litt leit. Etter å ha spilt gjennom de to første episodene følte jeg meg egentlig mettet. Jeg hadde definitivt en hyggelig tid sammen med Hector, men jeg opplevde at jeg hadde fått nok. I konklusjonen av anmeldelsen til Episode to skrev jeg dette: «Hvis den tredje episoden skal fenge meg i like stor grad som de to første må den by på mer spenning og mer variasjon, for hvis vi bare får mer av det samme frykter jeg at jeg faller av lasset».
Og det er nettopp det som har skjedd. Skal jeg sette det veldig på spissen opplevde jeg det å spille gjennom den tredje episoden av Hector: Badge of Carnage som å spille de siste fem timene av et godt spill som varer ganske nøyaktig fem timer for lenge enn det har godt av. Det er ikke noe galt med den tredje episoden, og kvalitetsmessig ligger den på samme nivå som resten av serien, men den har veldig lite ved seg som vekker interessen og gjør det fristende å bruke en ny håndfull timer i og rundt Clapper's Wreake.
Den sorte humoren som var så forfriskende i starten begynner å bli velbrukt og forutsigbar. Det samme gjelder gåtedesignen, og nøttene oppleves i større og større grad som rene hindringer på veien mot konklusjonen. For all del, episoden har sine høydepunkt både på den ene og den andre arenaen, men det er ikke det samme lenger. Det føles gammelt.
Heldigvis finner handlingen sted i friske, nye miljøer og vi får flere nye bekjentskaper. Dessuten er handlingsforløpet mye mer interessant denne gangen, selv om det dras ut litt for lenge. Så Strandlooper byr til en viss grad på mer spenning denne gangen, men det er ikke nok.
Dette er naturligvis ikke noe nytt for episodebaserte eventyrspill. Det var for eksempel tider da jeg hadde fått Sam og Max langt opp i vrangstrupen, men de klarte seg likevel ganske godt gjennom tre store sesonger. Etter en litt famlende begynnelse skjønte nemlig Telltale at hver episode måtte ha noe nytt og spennende å by på. Noe som gjorde at den ikke minnet for mye om episoden som kom før. Dette klarer ikke Strandlooper å gjøre i samme grad.
Fornøyd med serien
Helhetlig sett er jeg uansett fornøyd de tre Hector-spillene vi har fått servert i år. De er gode, solide pek-og-klikk-eventyr med utfordringer så det holder og massevis av fantasifulle (og stort sett ekle) situasjoner og bifigurer. Der Telltale later til å gjøre sine nye spill enklere og enklere, og dermed mindre og mindre interessante for de som ønsker å oppleve gleden over å overkomme mentale utfordringer, er ikke Strandlooper redd for å gi spilleren noen tøffe problemer å bryne seg på.
Det er heller ikke til å komme unna at figurgalleriet og omgivelsene Strandlooper har kommet opp med fungerer glimrende, og den satiriske stilen er med på å gjøre serien unik i spillsammenheng. Bak all absurditeten maler det et ukomfortabelt og ikke helt virkelighetsfjernt bilde av et klassesamfunn som tilsynelatende bare er på fremmarsj i den virkelige verden. Det er en viss ironi over at terroristen er den eneste av bifigurene i spillet som faktisk bryr seg om forholdene i byen han bor i, og ønsker å forandre den til det bedre. Han er selvsagt riv, ruskende gal – men med tanke på miljøet han lever i er ikke det så veldig rart.
Jeg har heller ikke noe å utsette på presentasjonen. Skuespillerne gjør en grei jobb på tross av at de sannsynligvis består av spillskapernes slektninger og en og annen tilfeldig uteligger, og bakgrunnsmusikken er heller ikke dårlig. De håndtegnede miljøene er ulekre og ofte direkte stygge, men på en god og stemningsskapende måte. Det samme kan sies om figurgalleriet; spillets figurer er ikke pene å se på, men som karikaturer av ulike mennesketyper fungerer de utmerket. Strandlooper startet virksomheten sin i animasjonsbransjen, og det synes at de vet hva de driver med.
Konklusjon
Finaleepisoen til Hector: Badge of Carnage leverer massevis av sort humor, absurde situasjoner og utfordrende nøtter, akkurat som sine to forgjengere. Mens tidligere spill i serien har hatt en litt åpen struktur hvor du kunne jobbe med flere situasjoner samtidig, har utviklerne denne gangen tatt kraftigere grep om handlingen. Dette resulterer i et litt mer lineært og styrt spill, men også mer spenning underveis.
Likevel føles oppskriften litt for velbrukt nå, for den tredje episoden av Hectors eventyr gjør lite vi ikke har sett før i serien, og oppleves i stor grad som «mer av det samme». Episoden byr aldri på noe nytt og spennende som kunne frisket opp konseptet, og etter to rimelig store episoder med solid, men uspektakulær eventyrspilling blir det hele litt for ensformig til at det er mulig å virkelig fryde seg med denne episoden.
Den markerer uansett en solid slutt for Hector-trilogien. Den ufordragelige politimannen har levert varene, og Hector-spillene byr samlet på mye pek-og-klikk-moro i tradisjonell stil. Om du er en tilhenger av sjangeren eller bare setter pris på god (om enn litt skitten) humor bør du definitivt ta en titt. Men husk i så fall å starte på det første spillet i serien, for det gir lite mening å hoppe rett inn i episode to eller tre.
Du kan kjøpe hele Hector-sesongen fra Telltale Games. Spillene er ute for PC, Mac og iOS.
