Skal vi dømme etter det siste årets utgivelser har Telltale Games passert formtoppen. Back to the Future-serien ga oss helt okay underholdning, men aldri noe i nærheten av det vi fikk fra Tales of Monkey Island og de beste Sam & Max-episodene. Puzzle Agent 2 var en like stor skuffelse; en slapp videreføring av det første spillet i serien uten noen forsøk på å forbedre eller fornye konseptet. Hector: Badge of Carnage var imidlertid et visst lyspunkt. Et ordentlig pek-og-klikk-eventyr med humor det faktisk gikk an å le av og gåter som ikke var ment for spillere med den mentale alderen til en tiåring.
Nå er episode to her, og – tja. Den er akkurat som episode én, bare litt større. På side 154 i den store boken av anmelderklisjeer står linjen «hvis du likte originalen kommer du til å like oppfølgeren også», og den passer i grunnen ganske bra her.
Apropos originalen. Før du i det hele tatt vurderer å kjøpe Hector: Episode 2 bør du spille og fullføre det første spillet. Episode 2 begynner der forgjengeren slapp, og bryr seg ikke nevneverdig med å introdusere verken figurene, omgivelsene eller handlingen for nye spillere. Jeg skal selvsagt ikke sitte her og si at Episode 2 blir fullstendig meningsløs om du ikke har spilt originalen, men det er vanskelig å se for seg noen gode grunner til å hoppe rett inn i den andre episoden i stedet for å begynne på begynnelsen.
Krigen mot terror fortsetter
Som i den første episoden følger vi politimannen Hector. Han er en overvektig, sarkastisk fyllebøtte som hater jobben sin. Han hater egentlig det aller meste, men med tanke på hva slags by han bor i er ikke det særlig rart. Den engelske byen Clapper's Wreake er et forsøplet, forslummet skitthull, og innbyggerne er ikke stort bedre.
Episoden starter ved at Hector er innesperret i et rom i den kondemnerte bygningen hvor gisselsituasjonen i forrige episode fant sted. Bygningen sprenges i lufta, og alle tror Hector er død – så de drar like godt på puben for å få i seg deres daglige dose med malt. Det vil si, alle unntatt Hectors trofaste og fullstendig inkompetente assistent. Hector er selvsagt fortsatt i live, men ettersom inngangspartiet er ødelagt må han finne en alternativ måte å komme ut av bygningen på.
I den første delen av spillet må Hector og assistenten hans samarbeide, og du kan når som helst hoppe fra den ene til den andre. Selv om Hector er innelåst i bygningen og assistenten befinner seg på utsiden finner de en måte å overlevere ting til hverandre, og selv om samarbeidet aldri når de helt store kreative høydene er introduksjonssekvensen et av spillets høydepunkt. Når Hector endelig slippes ut faller det inn i et mer tradisjonelt spor, hvor du kun kontrollerer Hector.
Åpen struktur
Som sin forgjenger er altså Hector: Episode 2 et rent pek-og-klikk-eventyr, laget i samme stil som nittitallets mange klassikere i sjangeren. Spillets struktur er rimelig åpen, med mange steder som kan besøkes samtidig og en viss frihet i forhold til hvilken rekkefølge du vil takle de mange gåtene og nøttene episoden har å by på.
Den åpne strukturen har, som sist, både positive og negative konsekvenser. Det er fint å slippes løs, og ikke bli geleidet gjennom en fullstendig lineær opplevelse som i mange andre moderne eventyr. Å kunne jobbe på flere oppgaver samtidig er dessuten greit om ting går litt trått i en del av spillet, og du heller vil konsentrere deg om noe annet. Men samtidig er det ofte slik at du må løse enkelte gåter for å få det du trenger til å løse andre igjen. Og det er ikke alltid åpenbart at grunnen til at du sitter fast på en gåte rett og slett er fordi du ikke har løst en tilsynelatende ikke-relatert gåte et annet sted i spillet.
Dette kan lede til frustrasjon til tider, men når det er sagt er vanskelighetsgraden sjeldent skyhøy. De gangene du faktisk setter deg bom fast er det sannsynligvis fordi du har oversett tilsynelatende små detaljer i miljøene som viser seg å holde nøkkelen til en hel serie gåter. Generelt virker selvsagt løsningene på spillets gåter fullstendig ulogiske og idiotiske om de tas ut av sammenhengen, men de følger en slags intern logikk som du raskt lærer deg å kjenne. Og om du skulle støte på en nøtt som er litt for vrien, kan du gå og snakke med din unge partner, som har et hint eller to på lager.
Spillets sterkeste element er humoren og de mange absurde situasjonene du kommer borti i løpet av etterforskningen. Hector får utforske alt fra lugubre sexklubber til enda mer lugubre restauranter, og han får også tid til å dra på date med tidenes kjipeste kvinnfolk i løpet av spillet. Naturligvis har han massevis av sarkastiske kommentarer på lager, og selv om verken han eller bifigurene treffer blink med alle vitsene sine gjør de det ofte nok til at spillet blir en lattermild opplevelse. Og om du er typen som elsker å la deg fornærme har dette spillet nok stoff til mange harmdirrende leserinnlegg om hvordan dataspill korrumperer både unge og gamle, hvor fæl «den nye humoren» er og hvor mye bedre ting var før fargefjernsynet kom til landet.
Hva? Har vi fått mus med mer enn én knapp nå?
Hector-serien stammer fra mobilformatene, hvor det spilles med trykksensitiv skjerm. PC-versjonen er ikke veldig preget av dette, men det er én ting jeg ikke skjønner at utviklerne fortsatt ikke har klart å fikse. Tingen med pek-og-klikk-eventyr på PC er nemlig at man bruker mus når man spiller dem. Og tingen med alle ordentlige PC-mus er at de har to eller flere knapper. Det har de hatt siden midten av åttitallet. Så godt som alle pek-og-klikk-spill på PC erkjenner det faktum, og benytter begge museknappene.
Hector gjør det imidlertid ikke. Høyreklikk gjør ingen ting i dette spillet. I stedet må du enten klikke én gang på ting for å se på dem, eller dobbeltklikke for å manipulere dem. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger Hector har begynt å beskrive noe som jeg egentlig dobbeltklikket på, fordi jeg var litt for langsom med klikk nummer to. Dette er ikke noen kjempesak, selvsagt, men ... hvorfor?
Ellers er brukergrensesnittet omtrent identisk med det vi finner i andre pek-og-klikk-spill, og det funker stort sett helt greit. Det samme gjør både grafikk og lyd; joda, det er enkle saker vi får servert her, men den tegneserieaktige stilen er det ingen ting i veien med og denne gangen har utviklerne til og med fått med seg kvinnelige skuespillere til å lage damestemmene i spillet.
Konklusjon
Den andre episoden av Hectors jakt på Clapper's Wreake-terroristen byr rett og slett på mer av det samme som den første episoden – og det er slett ikke så ille. Vi får en ny håndfull timer med tradisjonell pek-og-klikk-moro, takket være solid (om ikke direkte minneverdig) gåtedesign og massevis av svart humor. Spillet prøver litt for hardt til tider, for noen av bifigurene er mer slitsomme enn morsomme, men gullkorn er det nok av.
Episoden er litt større enn den første, og utenom Hector og partneren hans er den nesten utelukket befolket av nye fjes. Omgivelsene er også nye; her er det svært lite av den resirkuleringen vi ofte forbinder med episodebaserte eventyr. Men selv om både omgivelsene og bifigurene er friske, synes jeg det hele ble litt monotont etter hvert. Med unntak av samarbeidsseksjonen i starten er det gjort lite for å sprite opp opplevelsen. Dessuten beveger ikke handlingen seg særlig mye fremover i løpet av spillets lange midtparti; fremskrittene virker små og ubetydelige og det er ikke før episodens avslutning at det faktisk skjer noe nevneverdig.
Jeg hadde noen hyggelige timer sammen med politimannen Hector, og jeg setter definitivt pris på at Telltale fortsatt kan gi ut eventyrspill som våger å utfordre de små grå litt. Samtidig har jeg nådd et visst metningspunkt nå. Hvis den tredje episoden skal fenge meg i like stor grad som de to første må den by på mer spenning og mer variasjon, for hvis vi bare får mer av det samme frykter jeg at jeg faller av lasset.
Hector: Episode 2 er i salg gjennom Telltale-butikken.
