Som lidenskapelig opptatt av spill blir man gjerne vant med svake fortellinger, enda svakere rollefigurer og mangel på nyanser og følelser. Gjengen bak Heavy Rain har igjen satt seg som mål å gjøre noe med dette fenomenet, og botemiddelet er en svært filmatisk opplevelse ikke så veldig ulik den i forløperen Fahrenheit.
Mord og mysterier
Heavy Rain er et kriminaldrama som handler om jakten på en seriemorder kjent som origamimorderen. Denne personen med en forkjærlighet for papirbretting har i løpet av få år opparbeidet seg en rekke ofre som har blitt ekspedert med samme oppskrift og med klinisk presisjon.
Spillet følger fire hovedpersoner som på ulikt vis blir en del av jakten på morderen. Vi blir tatt med inn i regntunge, dystre, men svært gjenkjennelige omgivelser. Her er det ingenting overnaturlig, ingen fantastiske skapninger, bare en parallell til vår virkelige verden. Alvoret ligger i luften, og omgivelsene er både troverdige og interessante.
Fortellingsmessig har spillet et godt grunnlag i seriemordertemaet som mang en god krimfortelling er basert på. Spillet er bygget opp som en thriller og beveger seg sakte, men sikkert mot klimakset mens man underveis avdekker stadig nye detaljer om morderen og motivet – fra flere forskjellige vinkler.
Heavy Rain kan på en måte sies å være en slags moderne videreføring av de gamle pek-og-klikk-spillene, der man ved hjelp av kronglete styring beveger seg rundt og utforsker omgivelsene og aktiverer forhåndsbestemte dialoger. Spillet har ikke egne spillmekanikker for dialoger, skyting, slåssing, hopping eller klatring, men isteden styres alt med kontekstavhengige knappetrykk. Til en hver tid viser ikoner på skjermen hvilke Sixaxis-bevegelser man må gjøre eller hvilke knapper man må trykke inn for å utføre en viss handling eller interagere med spillverdenen.
Skreddersydd til fortelling
En ting man kan si om Heavy Rain er at det først og fremst handler om fortellingen. De franske utviklerne hos Quantic Dream har ønsket å regissere hvert mulig utfall med filmens virkemidler, og gir ingen direkte kontroll til spilleren i for eksempel en slåsskamp. Det er nesten umulig å komme unna moteuttrykket "interaktiv film", på tross av at historien ikke er fullstendig lineær, men forandres avhengig av valg man tar eller om man trykker riktige knapper til rett tid.
Den utstrakte bruken av kontekstavhengige knappefunksjoner (blant annet i det som på «fagspråket» kalles quick time events) er ofte kritisert for å gi liten frihet til spilleren. I Heavy Rains actionsekvenser overlates veldig lite til tilfeldigheter – i hvert fall om man skal sammenligne dette med spill og ikke filmer. At man ikke får velge selv i slike situasjoner oppfattes ikke som et problem i seg selv, men det er helt på det rene at slike spill må duge også som ren fortelling om de skal bli noen suksess med en slik løsning.
Tross stram regi er det på bestemte steder i handlingen mulig å påvirke selve historien i ganske stor grad. Dreper du den forsvarsløse, men skruppelløse psykopaten? Klarer du å stikke av fra klypene til en eller annen overfallsmann? Samtlige av hovedpersonene kan dø på enkelte tidspunkt, men så lenge du har en av dem fortsatt i live fortsetter historien. Tilsvarende kan også mindre handlinger du utførte eller glemte få betydning senere. Om FBI-agenten ikke får med seg alle sporene fra åstedet blir det vanskeligere å sirkle inn morderen.
Uten personlighet
Rollefigurene varierer fra de relativt trygge, velprøvde stereotypiene man finner blant hovedpersonene, til de tilnærmet karikerte, overdrevne mistenkte man kommer over i løpet av etterforskningen.
Noen flere interessante personligheter hadde ikke vært å forakte, og da kunne det kanskje også vært mer bruk for mulighetene til å skildre ansiktsmimikk og kroppsspråk. Disse er en naturlig del av spillet, og holder stort sett et mye høyere nivå enn i de aller fleste andre spill. Viktig er også stemmeleggingen, men her er det slett ikke gjort en like god jobb som på det rent tekniske. Mesteparten av tiden er skuespillerarbeidet helt pregløst og middelmådig, og tidvis glir det over i å være direkte dårlig og uten troverdighet.
Kalkun
I introduksjonen får du tre inn i hverdagslivet til Ethan Mars og familien, og gjøre hverdagslige hendelser i hans perfekte liv. I løpet av få minutter har man forstått at denne idyllen ikke kan vare lenge, men spillet er ikke helt ferdig med å vise den. Når du omsider har dusjet, pusset tenner, dekket på middagsbordet og lekt med ungene i hagen vel og lenge begynner det endelig å hende ting.
Jeg avslører ikke mer enn trailerne gjør ved å fortelle at sønn nummer en dør, og livet straks blir et ganske annet. Så er det over til den nye rutinen – hente den nå fullstendig depressive sønn nummer to på skolen, hjelpe ham med leksene, lage mat til ham og få ham i seng om kvelden.
Kontrasten blir nærmest banket inn i skallen på deg mens du blir bedt om å utføre kjedelige gjøremål. Jeg er vant til å tilgi mye i spill, men når det er så til de grader fundamentert på fortelling som Heavy Rain er er det vanskelig å slå seg til ro med scener som på film fort ville kvalifisert til kalkunstatus.
Når scenene skifter fokus fra det rent melodramatiske til å handle mer om det som kjennetegner thrillere blir opplevelsen en annen. Intens frykt, spenning og pressede situasjoner formidles godt, ikke minst takket være virkningsfull musikk. Actionsekvenser er ofte velregisserte, spennende og involverende, og før du vet ordet av det veiver du Sixaxis-kontrollen i alle retninger og trykker frenetisk på knappene for å unnslippe farer.
Når tiden er i ferd med å løpe ut og man virkelig fortsatt lurer på hvem morderen er, skjer det noe med spillet. På samme tid blir man tvunget til å gjøre moralske valg med reelle konsekvenser, mens man må kjempe bare for å overleve. På dette tidspunktet er det en fryd å spille Heavy Rain, og de kjedsommelige scenene man har vært gjennom går delvis i glemmeboken.
Kan du rekke meg ketsjupen?
Den sammenhengende historien som til slutt veves sammen har mer enn én overraskende vending og mange spenningsmomenter. At ikke alt knyttes sammen like godt eller gir like god mening kommer litt i andre rekke i forhold til spillets andre problemer.
For på tross av at opplevelsen bedres når scenene med Ethan og familien er over, fortsetter tendensene til å gi spilleren hverdagslige ærender å utføre. Disse blir litt for ofte en sentral utfordring, og opptar dermed en betydelig del av de ti timene en gjennomspilling varer. Tidvis føles det som en teknologidemo der man har funnet ulike handlinger som kan passe i kontrollsystemet, heller enn å bruke kontrollsystemet til å drive fortellingen videre.
Kontrollsystemet gjør det riktig nok mulig å gjøre velregisserte scener interaktive, og når det potensialet utnyttes lykkes Heavy Rain. På sitt beste har spillet et snev av de beste seriemorderthrillere, med både rystende og gripende scener, der man attpåtil får gjøre genuint interessante valg. På sitt verste er det derimot som de svakeste såpeseriene du har vært borti.
Konklusjon
Heavy Rain har ikke den grunnleggende, underholdende spillmekanikken som spill vanligvis er avhengige av. Dette er også fullstendig tiltenkt fra utviklernes side for å fokusere på å formidle en virkningsfull fortelling. Problemet er at det kan virke som om de på forhånd ikke har vært klare over hvor velskrevet det da må være for å gi en god opplevelse.
Noen av scenene overbeviser i den grad at jeg virkelig skulle ønske at flere utviklere prøvde seg på noe slikt, og mot slutten fortoner også spillet seg virkelig som den konsise thrilleren det hele tiden burde ha vært. Problemet er bare alt som kommer mellom hver vellykkede scene. Mangel på troverdighet, svak iscenesettelse og hverdagslige gjøremål blir et problem i mange deler av spillet, noe som både ødelegger for innlevelsen og legger en demper på underholdningsverdien.
Vi trenger definitivt flere spill med fokus på å skape godt drama, men Heavy Rain er dessverre ikke det endelige svaret på den utfordringen. Det er ikke mer enn noen uker siden et mer tradisjonelt spill gjorde det mye bedre som involverende fortelling.
