Hearts of Iron er bygget opp på en annen måte enn de fleste spill i sjangeren, noe som gjør at det kan bli litt for innviklet og sært for mange. For de som er igjen er det et utrolig lærerikt spill med stor underholdningsverdi.
Komplisert, men veldig spillbart
Hearts of Iron er et utrolig komplisert spill. Hele spillet foregår på et kart som kan ligne på Risk eller Medieval: Total War, men det er utrolig mye mer komplisert enn de sistnevnte. Det tar en stund å lære seg spillet å kjenne og uten turtorial-en og manualen er en fortapt. Dette er ikke et spill du bare hopper rett inn i og spiller i en halv time. Det er så mye informasjon i spillet at du vil du bli utsatt for en overflod av informasjon når du starter. For hver minste ting som skjer i spillet dukker det opp en pop-up. Heldigvis kan du selv bestemme på hvilken måte du ønsker å få presentert forskjellig informasjon. Blir du konstant bombet av fienden er det smart å velge at du ikke ønsker denne typer informasjon verken i spill-loggen nederst på skjermen eller som pop-ups.
Hvis du derimot ikke har gått i krig med noen enda kan det være smart å få både en pop-up og sette en pause i spillet, slik at du ikke må gjøre dette manuelt og taper verdifull tid. Hvis du senere ønsker å endre på innstillingene du har satt kan dette raskt justeres igjen. Manualen til spillet er på hele 85 sider, hvorav 20 av dem omhandler historie fra 1919-1945. Spillet omhandler som nevnt årene 1936-1948 hvor du har tre startmuligheter. Noe av det morsomste er å starte i 1936. Da kan verden forandre seg mye mer enn i 1939, og spillet har en mye mer åpen slutt. Sovjet kan for eksempel bli med i Tyskland sin allianse, noe som vil endre utfallet av krigen drastisk. Du kan også starte i 1939 når Tyskland begynner sin blitz krig, eller i 1941 når USA også har blitt involvert i krigen.
Selv om spillet er komplisert og det finnes utrolig mye du kan gjøre, er det utrolig spillbart og oversiktlig når du først har satt deg inn i det. Øverst på skjermen får du se en oversikt over hvilken dag det er, hvor mye du har av råvarene olje, gummi, kull og stål, hvor mye forsyninger du har til militære, antall kjernefysiske våpen, antall diplomatiske poeng, arbeidskraft tilgjengelig, hvor stor missnøye det er i folket og sist kapasiteten og forbruket til fabrikkene dine. På høyere side kan du velge mellom fire menyer, den første brukes til å bestemme hvor mye penger og ressurser du bruker på forskjellige ting; Forsyninger til de militære styrkene, mat til både militære og sivilbefolkningen (hvis du ikke prioriterer dette vokser misnøyen i folket), forskning og nytt militære enheter.
De andre menyene brukes til å kontrollere diplomati, bygge nye militære enheter og bestemme hva som skal forskes på. Under er det et lite verdenskart hvor du kan se hvor i verden du befinner deg og kanskje viktigere: Du kan se hvor i verden det er lyst og mørkt. Å vite det er veldig viktig når du skal planlegge angrepene dine, det er nemmelig store forskjeller på om du sloss på natten eller dagen. Det kunne antageligvis vært lettere å se rett på kartet hvor det er mørkt eller lyst, men løsningen Paradox Entertainment har valgt fungerer bra den også. Helt til venstre på samme kart er det 5 knapper under hverandre, med disse knappene velger du hvilken informasjon kartet viser: Råvarer i forskjellige regioner, noe som kan ha en stor betydning for hvor du angriper neste gang, været, som er viktig å vite for å planlegge luftangrep (fly fungerer dårlig i regn), grenser mellom landene, landskapet, og et kart du kan se hvor du får forsyninger fra. Alle disse kartene er veldig viktige for forskjellige deler av spillet som gjør spillet veldig mye dypere og mer oversiktig på en veldig enkel måte.
Bruk pauseknappen
Spillet er bygd opp på en måte at de fleste på forhånd antar at dette er et turbasert strategispill, men det er det altså ikke. Dette fører til at spillet flyter bedre, men ofte blir det til at det kommer overveldende mye informasjon på en gang, særlig hvis du styrer et av de store landene. Heldigvis er tiden helt fleksibel og du kan hele tiden lett velge mellom forskjellige hastigheter ved å trykke Ctrl samtidig med +/-. Du kan også lett pause spillet, som er nødvendig hvis du skal ha tid til alt du må holde rede på. Det høres kanskje ut som om det hadde vært bedre og lage spillet som et turbasert spill, men det hadde nok ikke vært noen god idé. Det fungerer overraskende bra og det var aldri et problem at spillet ikke var turbasert, bortsett fra med en gang spillet startet.
Med en gang du starter blir du utsatt for en overdose informasjon. Det dukker opp pop-up vinduer hver gang den minste ting skjer i spillet. Heldigvis finner en fort ut at en kan velge hvordan forskjellig type informasjon skal presenteres: Som pop-up vinduer, pop-up vinduer i tillegg til at spillet settes på pause, i loggen, eller at du ikke ønsker informasjon om det i det hele tatt. Hvis du spiller som Tyskland vil Storbritannia bombe deg så å si konstant, da er det ganske unødvendig å få beskjed om dette hver gang. Da kan du enkelt og greit høyere-klikke på vinduet og klikke på at du ikke ønsker å få beskjed om det. Systemet er veldig lett og hvis du senere i spillet ønsker å få beskjed om noe kan du lett velge det igjen.
