Krigens frukter
Sjøslag og luftkamp er som oftest aktuelt i sammenheng med krigføringen på bakken. Det er hensiktsmessig å sette disse enhetene til å gjøre oppdrag av seg selv, om på en tidsbegrenset basis. Du kan blant annet sende dine ubåter på konvoiraidning, og fly kan bombe fiendtlige stillinger og infrastruktur. Hva du setter dine luft- og sjøbaserte styrker til å gjøre avhenger igjen på den politikk du fører og hvor du står rent militært.
Når du til syvende og sist har nedkjempet et land har tiden kommet for fredsforhandlinger. Disse har selvsagt ett formål, nemlig å øke din egen og alliansens makt og territoriale utbredelse. Dess mer knusende seier, dess mer får du ut av disse forhandlingene. Har du nedkjempet en relativt mektig fiende, vil du sitte igjen med store landområder og dertil stor innflytelse over den tapende stridsmakt.
Det samme gamle
Grafikken i Hearts of Iron 2 er bygd på motoren til Europa Universalis 2, med andre ord ikke siste nytt på den grafiske fronten. Nå legger Paradox med rette mye større vekt på funksjonalitet, fremfor visuell storslagenhet. Selvfølgelig hadde det vært utrolig pent med kartgrafikk i samme gate som Rome: Total War, men slik er det altså ikke. At grafikken nærmer seg et utdatert stadium spiller uansett ingen rolle, det ser fortsatt helt greit ut og foringer på ingen måte spillopplevelsen.
Grensesnittet er veldig godt, men også her snakker vi omfattende med stor o. Det tar tid før du blir komfortabel med hvor du finner hva. Dette er ikke et designproblem men kommer igjen av spillets mange valgmuligheter. Tiden i Hearts of Iron 2 kan du styre som du selv vil. Husk at det finnes stilleperioder selv for den mest aggressive stridsmakt, og da er det godt å kunne spole litt. Et lite minus utdeles herved for slurvete skriving i historieruten, der man får nyheter om hendelser fra hele verden. Enkelte ganger viste setninger seg som var totalt blottet for logikk. For eksempel denne: "Turkey had our head of state has died". Merkverdig!
Lyden gjør heller ikke mye ut av seg, men er godt integrert i spillet. Musikken er i det store og hele god, og forandrer seg i takt med hendelsesforløpet i spillet. Det er tider der musikken kan bli litt i overkant påtrengende og storslagen, men dette hører til unntakene. Lydeffektene passer som hånd i hanske, uten å være spesielt imponerende. Lyden er der, og det er det som spiller en rolle.
Flerspiller er selvsagt tilgjengelig når vi snakker om strategispill av denne typen. Det finnes en mengde oppdrag du kan spille mot andre over nett eller LAN. Ikke bare de store kampanjene, men også mindre oppdrag der små deler av verden er representert. Er du så heldig at du har en god venn som har nøyaktig samme smak i spill som deg, hvorfor ikke prøve og samarbeide som èn nasjon på en av de store kampanjene? Prisløs underholdning som øyensynlig aldri tar slutt. Det eneste problemet med flerspillerdelen kan bli liten opplutning rundt tittelen, men tiden vil vise om dette stemmer.
Konklusjon
Vi er i uke 2 av år 2005 etter at en meget populær mann ble født under trange kår i Betlehem. Sannelig har vi ikke allerede fått et spill som kan nomineres i kategorien "Årets strategispill". Hearts of Iron 2 er utrolig stort, komplekst og til tider meget vanskelig å mestre. Nettopp dette at du aldri føler deg som "herre" over spillet, gjør det til en tidløs klassiker. Paradox favner kanskje ikke de store masser med denne tittelen, men de som treffes vil føle den søte svie av Amors pil.
- If we desire to secure peace, one of the most powerful instruments of our rising prosperity, it must be known that we are at all times ready for war. -- George Washington
