Folkets vrede
Den andre grunnpilaren er diplomati/politikk. Både utenriks og innenriks er den politiske fremferd du fremviser av ytterste viktighet med tanke på din nasjons utvikling. Igjen er mulighetene og friheten stor. Er du dyktig kan du gjøre USA om til et fascistisk regime, og hva med lille Norge som kommuniststat? Det å takle utenlandske diplomater kan også forme nasjonens skjebne. Her er valgene som er tilgjengelige for deg begrenset av dine politiske parametere. Som et isolasjonistisk demokrati (USA), kan du for eksempel ikke lage eller bli med i allianser og føre en militært aggressiv utenrikspolitikk. Da må du først endre ditt lands syn i retning av intervensjonisme.
Du må også holde et øye med hvordan din befolkning stiller deg til din politiske fremferd, og passe på at de ikke blir misfornøyde. Dette gjøres for det første ved å ta de ”riktige” avgjørelsene når du får valgmuligheter ved historiske hendelser. For det andre må du sørge for fri flyt av forbruksvarer til dine trofaste landsmenn. Ved okkupasjon av fremmede land øker selvsagt misnøyen, siden disse innbyggere er lojale til andre nasjoner.
Din handelspolitikk er også av ytterste viktighet, og er viktig for å kunne holde produksjonen ved like. Handelsavtaler kan du ha med nesten alle nasjoner i verden, og sørger for at du selv kan styre tilstrømmingen av viktige ressurser. Konvoier sørger for frakten, og det er best å la disse styres av den kunstige intelligensen. Husk at konvoier trenger eskorter i krigstid, hvis ikke vil din handelspolitikk ta turen rett ned i toalettet.
Vær til slutt klar over at nesten alle diplomatiske valg koster penger, og du må derfor ha oppspart en del for å kunne foreta de valg du ønsker. Vil du for eksempel at Haiti skal like din nasjon bedre? Send dem noen harde kontanter, og forholdet vil straks bli mer rosenrødt.
Tredje grunnpilar er produksjon. Nøkkelordet her er industriell kapasitet; hvor mye produksjon du tåler å ha gående på en gang. Hvor mye industriell kapasitet du har avhenger av mange faktorer, hovedsakelig råvarer og infrastruktur. I takt med forskning vil enheter tilgjengelig for produksjon nå utrolige høyder. Her gjelder det å velge riktig i forhold til antall enheter og den politikken du fører. Økt produksjon fører til at andre områder får mindre oppmerksomhet, så husk igjen balanseringen av ressursbruken. Absolutt alt i Hearts of Iron 2 henger sammen på en eller annen måte, så her er det meget lett å gape over for mye. Vis måtehold og kløkt!
Strid
Som nevnt tidligere munner alle dine handlinger som regel ut i strid i en eller annen form. Du ”vinner” tross alt spillet ved å ha flest seierspoeng når kampanjen er over. Hele verden er delt opp i tusenvis av provinser, og for alle disse er det poeng å hente hvis du erobrer dem.
Til forskjell fra det første Hearts of Iron starter nå kampene ved grensen til den provinsen du angriper. På denne måten unngår du, i hvert fall i flerspiller, at fienden bokstavelig talt kan se dine planer og bare stikker av. Dessuten slipper du å blottlegge din egen provins eller frontlinje i like stor grad som før. Det er også mulig for allierte tropper i naboprovinser å yte passiv assistanse, angrep uten bevegelse. Nok en militær mulighet som holder din frontlinje inntakt.
Utfallet av kampene avhenger av mange faktorer. Vil du være noenlunde sikker på seier må dine styrker være moderne med det beste tilgjengelige utstyret og inneha gode øverstkommanderende. Skal du angripe store konsentrasjoner av fiendtlige tropper lønner det seg å ”myke” dem opp litt først. Bombardering med fly eller skip vil gjøre jobben lettere for gutta på bakken. Videre er en god kombinasjon av styrker alfa omega. Det nytter ikke å angripe med enorme troppekonsentrasjoner fra èn enkelt provins. Da risikerer du å tape på grunn av dårlig organisering. Spre dine styrker utover, prøv å omringe fienden og på den måten ødelegge hans forsyningslinjer. Tropper uten forsyninger holder ikke sin moral (i spillet: organisasjon) oppe veldig lenge, og blir dermed et lett bytte.
Etter endt slag trenger dine tropper tid til å organisere seg og omgruppere, før de igjen kan gjøre det de betales for. Igjen er dette realistisk, og kan til og med kortes ned hvis dine militære spesialister settes på saken (slik tyskerne gjorde ved bruk av Blitzkrieg-taktikken i andre verdenskrigs tidlige fase).
