Imponerende PlayStation 2-grafikk
Vi ble vist seneste versjon av Headhunter: Redemption på PlayStation 2, noe jeg faktisk ikke oppfattet før jeg ble fortalt det. Spillet kommer nemlig også ut på Xbox, og jeg var skråsikker at det var denne versjonen vi ble vist – ganske enkelt fordi grafikken var veldig pen, klar og skinnende som om det skulle være på Microsofts konsoll. Spillet gjør uten tvil en fenomenal jobb med PlayStation 2-maskinvaren, og eiere av denne konsollen bør kunne se frem til et spill som virkelig kommer til å stå ut fra mengden. Ikke bare virker modellene full av polygoner og har rikelig med utmerkede animasjoner, banene har også et sterkt preg av visuelle effekter slik som gjenskinn og lysstråler som skyter ned mellom sprekkene i taket. Patroner flyr når du skyter, fiender blir slengt alle veier takket være fysikk-systemet, og mellomsekvensene har et høyt ”skuespill-nivå” takket være mangfoldet blant animasjonene.
Når du vandrer rundt på banene i Headhunter: Redemption har du tilgang til et slags ”scanner”-syn, noe slik som i Metroid Prime. Du kan zoome inn og ut og ser alt fra førstepersonsperspektiv, og når du beveger blikket over forskjellige gjenstander får du informasjon om dem. Eksempelvis tok Leeza X en tur nedover en mørk gang og fikk øye på noen merkelige ting som lå midt på gulvet. Hun vippet frem ”scanner”-duppeditten og tok en nærmere titt på dem. Det viste seg at det var miner, og disse utløste hun ved å skyte dem slik at hun kunne komme seg forbi. Denne funksjonen vil sikkert komme litt bedre til nytte andre steder i spillet.
Spillet ses først og fremst fra tredjepersonsperspektiv, noe som ser ut til å fungere bra. Mannlige spillere vil sikkert se dette som en stor fordel når de kontrollerer Leeza X – en tøff dame med tatoveringer og stilfullt tøy – som stiller med gode sjanser for å bli den neste Lara Croft. Noe som ikke alltid fungerer like godt fra tredjepersonsperspektiv er sikting og skyting. I dette spillet stiller kameraet seg straks bak skulderen til skyteren når du sikter mot noe. Siktet beveger seg etter armen, noe som gjør det mer realistisk, og du kan se armen bevege seg rundt etter hvert som du beveger siktet. Skyting er det mye av i dette spillet, men akkurat nå virker den kunstige intelligensen litt ”arkade”. Det vi var vitne til var fiender som stod rett opp og ned og skjøt mot oss, uten å bruke miljøet til sin fordel. En kunne stå og skyte på dem i evigheter før de falt, men dette kan godt endres før lansering.
Fanfarer, prakt og litt humor
Musikken stiller sterkt i Headhunter: Redemption. Vi fikk høre mye bakgrunnsmusikk som var av den helt klart filmatiske typen, med fanfarer, strykere og tunge trommer. Det hørtes ut som et helt orkester, men på spørsmål om det faktisk var et orkester kunne Kroknes meddele at det kun var snakk om en fyr på synth og en hel mengde kreativitet. Flott – uansett høres det riktig godt ut. Stemmearbeidet i spillet var av den helt typiske typen – Jack Wade hørtes sleip ut, med røyke- og kaffestemme og en evne til å snakke i et virkelig lavt tonefall. Leeza X er av den litt yppete typen som alltid har en rask kommentar på lager. Skuespillerne virket tilsynelatende gode, og dialogene får en positiv opptur pågrunn av all humoren. Psycho Star, spillets selvskrevne superslemming var arrogant og sirkus-aktig, og omtrent hver eneste av hans linjer oset av ”tungen i kinnet”-humor og snerpete kommentarer.
Når du går gjennom de forskjellige banene hender det ofte at det er såkalte ”voicecom”-anlegg installert, altså høytalere som brukes for kunngjøringer. Dette minner sterkt om No One Lives Forever 2, med morsomme kommentarer og idiotiske kunngjøringer som dukker opp titt og ofte. Headhunter: Redemption kan kanskje se litt seriøst og mørkt ut med engang, men her er det potensiale for mange latterkuler etter hvert som du kommer inn i det. Og forresten, jeg glemte nesten det viktigste av alt. Når jeg satt og snakket med John Kroknes og Philip Lawrence sammen med en dansk journalist-kollega kom vedkommende med det banale, men likevel sjarmerende spørsmålet: ”Kan vi hoppe i spillet?”, hvorpå Kroknes nikket alvorlig og bekreftende. Så nå vet du det også, i tilfelle du lurte.
Har vi en vinner?
Det er godt mulig. Headhunter: Redemption har utvilsomt et stort potensiale, og ser ut til å heve seg litt over de helt typiske actionspillene hvor du kjemper deg fra A til B uten stopp. Det byr på en betraktelig stor mengde historie og bakgrunnstoff, og Philip Lawrence som står bak historien og dialogene ser ut til å ha gjort en svært god jobb. Det er en absolutt visuell nytelse på PlayStation 2-konsollen, og blir nok like pent om ikke penere på Xbox-en. Om Headhunter: Redemption blir det neste innen actionspill gjenstår naturligvis å se, men alle ingrediensene som trengs for å gjøre et slikt spill er tilstede. En god historie, mengder av den faktisk, spennende mellomsekvenser, et gameplay som balanserer mellom sniking og skyting – og mye, mye humor.
