Det er i skytedueller spillets mange små finesser og effekter kommer frem til fulle. Spillet byr ikke på noe kjempeutvalg av våpen, men kvalitet før kvantitet gjør seg gjeldende i dette tilfellet. Våpen avfyres med realistisk rekyll, kruttrøyk og knallskarp skuddlyd. Til og med ladingen av våpnene har realistisk lyd. Selv om fienden har relativt uintelligent handlingsmønster, har spillet tålelig bra kunstig intelligens. MIG-soldatene har mange alternative reaksjoner i skuddueller, og siden spillet bruker realistisk skjelett er det en glede å se fienden segne om på forskjellig vis. Det er alltid gledelig med spill som tar vare på hodeskudds-prinsippet (et velrettet hodeskudd er alt som trengs). Skulle geværet komme til kort kan en alltid dra frem eksplosiver og granater, som for øvrig har suveren virkning, både i utfall og på grafikk/lyd fronten. Røyk og splinter blåser avgårde og skaper en knallsterk eksplosjonseffekt. Blodeffektene er for øvrig jevnt over diskré.
Headhunter Redemption er laget for enspiller og gir ingen mulighet for verken flerspiller eller nettspill. Dette gir faktisk ikke trekkgrunnlag, da spillet helt klart passer best for enspiller og at varigheten i denne modusen er tilstrekkelig i seg selv. Spillet bruker, som tidligere nevnt, en del småoppgaver og tallkoder som spilleren må knekke, og disse kunne godt vært hakket hardere å løse. En mulighet ville vært å gjøre de tøffere å knekke i takt med hvilken vanskelighetsgrad spilleren selv ønsker. Spillet handler mye om kodeknekking og oppgaveløsing, og da blir det litt kjedelig at disse holder seg på et jevnt lavt intelligens-nivå. Totalt sett er spillet som helhet vanskelig nok, og selv om mange småting kunne vært gjort bedre er det en artig spillopplevelse. Det gjelder å komme over den kronglete startfasen der spillet langt i fra imponerer, for først da begynner spillet å blomstre.
Konklusjon Headhunter Redemption har bydd på mange blandede inntrykk, og alternativene for karaktergivning har vært mange. Det foregår fortsatt en inntens innvendig diskusjon om hvorvidt spillet fortjener skryt og ære eller om det bør slaktes for diverse småfeil og ufullstendigheter. På en side skal svenskene ha stor skryt for at de vektlegger viktigheten av å fortelle en gjennomført og omfattende historie, på den annen side kan det være at de burde gått nærmere inn på spillets mange uforståelige haker. Når alt kommer til alt får en stole på magefølelsen og den insisterer hardnakket på å sympatisere med de tapre svenskene. De har tross alt har levert en tøff og actionpakket oppfølger som holder spillgleden gående i mange timer. Jeg er villig til å legge de små skavankene i glemmeboka, mot at Knugen totalforbyr Christer Sjögren fra denne dag av.
