Rotete puslespill Spillet går i hovedsak ut på å løse enkle oppgaver for å åpne nye veier som tar deg videre i spillet. Dette gjøres gjennom å løse diverse nøtter, som blant annet å lete frem id-kort, knekke tallkoder, hacke datasystemer og lure seg forbi blindveier. Ofte tar man i bruk den spesialutviklede IRIS-scanneren som kan være til stor hjelp når man står fast. Denne kan rettes mot det meste av dører, tønner, vegger, feller etc., og fortelle spilleren hva en bør og ikke bør gjøre med denne gjenstanden. Det er verdt å merke seg viktigheten av denne scanneren, for ofte forklarer den saker og ting som kan være vanskelig å plukke opp for det blotte øyet. Eksempelvis sier den akkurat hvor på en maskin man skal skyte, og hva slags våpen en trenger, for at den skal falle sammen, slik at spilleren kommer forbi. Her kommer også autosiktet til stor hjelp.
På de første oppdragene virker siktemiddelet utrolig klønete, et førsteinntrykk som varer ganske lenge. Spillet opererer med et autosikte som tilsynelatende gjør det lettere for spilleren å treffe sine mål, men sikteformen har sine bakdeler. Gå ikke bakover i en skudduell, for da snur personen seg og skyter i ørska, mens fienden bruker deg som målskive. Det er ganske irriterende at det heller ikke er mulig å sikte manuelt. Det er først etter hvert som oppdragene går og spilleren aksepterer det faktum at autosiktet må behandles med forsiktighet, at en faktisk forstår siktets enkle genialitet. Mens en holder sikteknappen inne og siktet kalibrerer seg inn på målet, kan spilleren bevege treffpunktet opp og ned fra autosiktets egentlige mål. Etter at man har valgt sin blink, låser siktet seg til dette punktet, som gjør at hodeskudd blir en helt ny virkelighet. Heldigvis er ett velrettet hodeskudd alt som trengs iblant. Siktingen har vist seg verdig.
Det er mange faktorer som påvirker spillerens inntrykk av dette spillet. De høye forventningene som skapes i innledningssekvensen senkes ganske raskt så fort en blir satt til å spille det første oppdraget, med det nevnte autosiktet og knapper som rett og slett virker ganske dårlig. Det er tydelig at utviklerne bak spillet har prøvd å skape et helt eget oppsett som ikke bygger på noen standard. Personen man kontrollerer beveger seg raskt og hakkete og styringen virker ukontrollerbar og panisk. Headhunter Redemption spilles i tredjeperson, som så mange lignende PS2-spill. Denne styreformen er veldig typisk og gjør at spillet plutselig ser veldig gjennomsnittlig ut. Om spilleren velger opp-ned-styring, gjelder dette tilsynelatende kun for noen av spillets funksjoner. Dette leder til mye knoting, blant annet er oversiktskartet nesten umulig å kontrollere. Dette er unødvendig, irriterende og ikke minst litt av et mysterie.
Se i større perspektiv Spill som Headhunter Redemption lærer deg at du aldri bør dømme etter førsteinntrykk og småfeil. Helheten gjør opp for merkelige og uforståelige sider. Kanskje er det akkurat denne sjarmerende ufullstendigheten som gjør at man mildner i sin kritikk. Det ligger jo ingen logikk i at pistolen ikke kan være fulladet for at geværet skal fungere, eller at man må reise seg fra sammenkrøpet stilling for å kunne sette seg ned for å plukke opp ting på bakken. Videre kan en undres over hvorfor lange meldinger blir borte iløpet av få sekunder og at personen man styrer sikter rett i taket hvis ikke andre mål er i sikte. Midlertidig lagring skjer automatisk ved kontrollsteder og det er lett å glemme permanent lagring, noe som selvfølgelig kan få frustrerende utfall. Dette er da også det som er å nevne av negative sider ved spillet. Heldigvis finnes det nok av positive detaljer som veier opp for det negative.
