Britiske Free Radical Design er kanskje mest kjent som utvikleren av Timesplitters-spillene. Jeg kunne løpe rundt i timesvis i det første i serien uten noe overordnet mål eller mening, og skyte til de datastyrte motstanderne lå i hauger. Jeg var virkelig på fornavn med dem. Jeg lærte meg bevegelsesmønstrene deres, og visste nøyaktig hva som kom til å skje. Likevel trappet jeg opp trofast foran konsollen flere ganger i uka. Nøkkelen var en av datidens beste våpenmodeller og et svært underholdende brettdesign.

Åtte år er lenge. Kanskje ikke for reinlav, men definitivt for en spillsjanger. Førstepersonsskyteren har gått gjennom mange ansiktsløftninger og bli-ny-programmer siden år 2000, og med utvidede nettmuligheter og høyoppløselig grafikk, har konsollskytere nylig gjennomgått en rennesanse. Det som en gang var banebrytende og friskt, har i løpet av kort tid blitt til konvensjoner, og akkurat dét tror jeg ikke utviklerne i Free Radical har fått med seg – de satser hardt på det trauste, og det i verdens verst tenkelige sjanger.

Privatisering av hæren

Haze foregår rundt 40 år frem i tid, og du spiller den unge Mantel-soldaten Shane Carpenter. Kapitalismen har eskalert ytteligere, og Mantel er en stor organisasjon som disponerer sin egen private hær. Mantel utvinner en slags nektar som gjør soldatene sterkere, raskere og mer robuste. Som alt annet narkotikum har også nektaren sine bivirkninger, og disse gjør at Shane begynner å tvile på sin rolle i den pågående krigen.

Det er vanskelig å fortelle noe spesielt mer av hva som skjer i Haze uten å legge ut ledetråder som kan ødelegge for de som ikke har spilt det. Historien er i sin grunnutforming ikke så ille, med et interessant tema og klassiske vendepunkter. Måten denne formidles på kunne derimot vært bedre. Det er for det første veldig mange interaktive mellomsekvenser hvor utvikler «tar fra deg» geværet, og du blir pasifisert til å se på de tingene som utspiller seg rundt deg. Det er mange av dem, de er kjedelige, og jeg synes de bryter ned for mye av tempoet i spillet.

I og med at spillet ikke har noen klassiske mellomsekvenser, men bruker spillmotoren som en forteller, blir det det mye dialog mellom de ulike figurene. Denne feiler totalt, og fratar deg det lille fnugget med innlevelse du kanskje hadde opparbeidet deg. Stemmeskuespillet er teatralsk, overspilt og lite troverdig. I tillegg har medsoldater også en lei tendens til å rope de samme tingene om og om igjen mens oppdragene pågår.

Vi har sett det før

Når man får vite at spillet sliter litt med historien og er en fremtidsrettet førstepersonsskyter med kjøretøyelement, samarbeidsmodus og flerspiller, går assosiasjonene fort til fjorårets Halo 3, rent bortsett fra at Haze inneholder en menneskelig konflikt. Likevel, til tross for at historien i Halo 3 på ingen måte var noe romanmateriale, fungerte den fordi den ble fortalt med god regi og bravur, ikke som en forestilling på et bygdeteater i Indre Troms.

Det første jeg lurte på når jeg begynte å spille Haze, var hvorfor i all verden de har lagt standardskyteknappen til R1, når det i mine øyne er liten tvil om at R2 er «avtrekkerknappen». Er det for å oppnå en annen opplevelse? Er det for at fingrene til Free Radical sklir av R2? Er det kanskje for å gjøre opprør mot systemet, slik som at jeg stiller vekkeklokken min på 08:06 og kun tar busser som går fra holdeplassen min på oddetallsminutter? Heldigvis kan man endre på dette, slik at en ikke behøver å venne seg til spillet hver gang man skal spille det.

Haze har ingen grunnleggende mekanikker som skiller spillet fra andre i sjangeren. Som soldat kan du bære på to ulike våpen, som varierer mellom snikskyttergevær, hagler, automatgevær og så videre. Du plukker opp ammunisjon fra døde fiender, og har mulighet for å bruke geværkolben som nærkampsvåpen. Våpenfysikken er ikke noe mer enn helt grei, og jeg skulle gjerne sett mer variasjon mellom vanlige kulebaserte våpen.

Litt nektar kan da ikke skade

Det som gjør Haze litt unikt, er en Mantel-soldats mulighet for å injisere kroppen med nektar. Som en moderne soldat bærer du med deg flere doser nektar på oppdrag. Et kjapt trykk på venstre avtrekkerknapp sender nektar inn i blodårene dine, noe som gjør at du ser fiender klarere, tåler mer og løper fortere. Hvis du derimot injiserer for mye, får du en overdose. Denne gjør at du mister kontroll over hvor og når du skyter i en liten periode, og begrepet «løs kanon» har vel neppe vært mer dekkende i militær sammenheng.

Nektar-funksjonaliteten har av Free Radical blitt frontet som noe av det store med dette spillet, men jeg synes ikke den bringer noe spesielt til spillbarheten. Det er naturligvis morsomt å kunne løpe fortere og skyte bedre, men jeg følte aldri noe behov for å kontinuerlig pøse på med denne moderne bompisaften.

På samme måte som i Halo-spillene har også Haze et kjøretøyelement hvor man kan bemanne ulike deler av et kjøretøy. Hvis du for eksempel spiller samarbeidsmodus, kan den ene kjøre mens den andre skyter. Dessverre når ikke denne delen av spillet opp til Halo 3 sine ankler engang. Ikke bare er kjøretøyene ganske kjedelige i utforming og bruk, måten de fysisk reagerer med omgivelsene på gjør meg flau. Dette er virkelig ikke kjøretøyfysikk anno 2008.

Trasig brettdesign

Dårlig historieformidling og flau kjøretøymodellering er to ganske skjemmende ankepunkt, men Haze sitt desidert største problem er et forferdelig uinspirerende brettdesign. Du blir presset gjennom en rekke mer eller mindre vanlige miljøer, som jungel, lagerbygninger og containerskip. Lineæriteten i brettdesignet er veldig åpenbar, og du føler at spillet klemmer deg inn i en trakt. Brettene er gjennomgående designet slik at du alltid må ta den lengste veien, siden døren som kunne spart tjue hjernedøde fiender for livet og deg for fem minutter, er blokkert av en sammenknekt fluktstol – i Rainbow Six: Lockdown-stil.

Detaljgraden i miljøene er også på et absolutt minimum. Man kan lure på hvor fattige folk egentlig er når de ikke engang har råd til møbler i rommet sitt. En sekvens på en strand får deg til å lure på hva i all verden små, tomme trehytter gjør der nede. Svaret er selvsagt at en eller annen talentløs brettdesigner måtte fylle inn noe før han dro hjem en fredags ettermiddag. Det finnes ikke et eneste brett verdt å minnes i Haze.

Grafisk sett er ikke Haze det verste jeg har opplevd, dog det er milevis unna å være så pent som for eksempel Heavenly Sword og Uncharted: Drake’s Fortune. Spillet kjører bare i 576p, men dette er angivelig gjort for å holde en stabil bildeoppdateringsfrekvens, noe det mestrer ganske bra.

Kurant flerspiller

Det som fungerer best i Haze er flerspillerdelen. Det er mulighet for å spille opptil fire personer i samarbeidsmodus, og disse kan enkelt hoppe ut og inn når de måtte ønske. Som vi har erfart i spill som Army of Two og Halo 3, har spillet en tendens til å heve seg noen hakk når du spiller sammen med noen. Det som i utgangspunktet er en småkjip enspilleropplevelse får liv gjennom at man må samarbeide for å komme seg gjennom oppdragene, og dette har en tendens til å skjule mye av irritasjonsmomentene som oppstår når man spiller alene.

Når det gjelder standard kompetitiv flerspiller, er det svært hyggelig å se at det tar kort tid å komme seg inn på servere, ettersom kampene lastes overraskende kjapt. Dette er et problem enkelte spill er plaget med, og i for eksempel Tom Clancy´s Rainbow Six: Vegas 2, bruker du tidvis mer tid i menyene enn inne i selve spillet.

Per i dag er det bare et knippe standardmoduser å spille i Haze. Likevel skal det sies at dette ofte er de mest populære modusene i førstepersonsskytere, og det er vel mulig at Free Radical legger til flere etter hvert. Man har muligheten til å spille som to ulike fraksjoner. Disse har sine små forskjeller, men ingenting stort som skjemmer balansen mellom dem. Den lille svakheten jeg kunne spore, var at Mantel-uniformene, med sine signalgule skulderplater og hjelmer, skiller seg svært markant ut i miljøene, og det gjør dem svært lette å få øye på.

Konklusjon

Etter mange utsettelser og lang ventetid er det bare å konstatere at Haze aldri klarte å utnytte sitt potensiale. Tro det eller ei, det er slurvarbeid og løsninger i spillet som sier meg at de som har laget dette har liten evne til å se hva som skaper et godt skytespill i 2008. Haze sliter med ting som en usjarmerende og påklistret kjøretøydel, en kjedelig hovedperson og en tidvis skrekkelig historieformidling. Videre er brettdesignet usedvanlig tilbakestående og fortjener strykkarakter.

Der hvor enspillerdelen på mange måter kan karakteriseres som ødelagt, henter en kjapp og velfungerende flerspillerdel spillet noe inn. Modusene er kanskje vel tradisjonelle og Mantel-soldatene har en underlig kamuflasje, men flerspillerdelen er fullt spillbar. Enkelte hårreisende elementer til tross, Haze er ikke et utpreget dårlig spill. Det er en bare en veldig grå mus.