I Harvest Moon-spillene får man tre inn i hverdagen til en bonde. En helt vanlig, ordinær bonde som har en arbeidsdag som består av spennende aktiviteter som melking av kyr, vanning og luking av planter og å slippe dyra ut for å beite.
Videospill har alltid handlet om å gjøre ting man aldri ville ha opplevd i virkeligheten. Skytespill lar oss trå inn i sålene til en soldater i krig, bilspill gir opplevelsen av å sitte bak rattet på uoppnåelige fartsmonster, og eventyrspill lar oss leve inn i roller som helter og mektige magikere.
En barndomsdrøm
I Harvest Moon … Vel, i Harvest Moon opplever man også ting mange ikke vil oppleve i det virkelige liv, men det er fordi de forskjellige gjøremålene er temmelig kjedelige. Det er nok svært få som drømmer om å luke ugress eller samle ved, for eksempel.
Jeg har ingen peiling eller erfaring fra gårdsdrift, og har heller ingen interesse i det. Faktisk skoggerlo jeg nærmest når jeg for mange herrens år siden først ble introdusert for konseptet. Et spill om bønder? Hah!
Det smerter meg ikke å innrømme at jeg tok feil. Bondeliv – såfremt av en virtuell karakter som ikke krever at jeg letter på ræva – fungerer fint i spillform. Men er Wii-versjonen en verdig kandidat til å bære høygaffelen videre?
Gammeldags grafikk
For en utenforstående er det nok vanskelig å ikke avfeie Harvest Moon: Tree of Tranquility umiddelbart, enkelt og greit fordi spillet ikke ser noe videre imponerende ut.
Jo da, karakterene er sjarmerende nok, det er umulig å ikke smile litt av den koselige borgermesteren og den blide bondeversjonen av meg selv som energisk vinker farvel til hver eneste person.
Men det dominerende inntrykket er av kvalmende lavoppløste teksturer og direkte stygge modeller. Det later til at det visuelle har nærmest blitt ignorert av utviklerne, noe som har vært den tragiske skjebnen til så alt for mange Wii-spill.
Spillet i seg selv er hakket mer velpolert og gjennomført, selv om det ikke er noe nyskapende. Likevel er ikke spillet helt uten forbedringer fra den eksisterende formelen, og til forskjell fra mange av sine forgjengere forsøker Tree of Tranquility å bygge opp en tradisjonell spillhistorie som går utover de daglige rutinene.
Lite engasjerende historie
Denne historien begynner med en båttur i stormende uvær. Etter hvert roer stormen seg og bonden introduseres for den sjarmerende øya han skal tilbringe resten av sitt liv på. I drømme introduseres bondespjælingen for en eller annen fruktbarhetsgudinne som er fanget etsteds.
Gudinnen må berges ved å få et tre til å vokse igjen, og så var det noe greier med en regnbue. Småkjedelig, plottet ble aldri så engasjerende at jeg aktivt gikk inn for å gjøre den ferdig. Det ruller mer av seg selv etterhvert som gården blir større. Historien ender ikke opp med å være utslagsgivende for helhetsopplevelsen i noen retning, positiv eller negativ. Den bare er der.
De første dagene på øya går med til et par lynkurs i gårdsdrift hos naboen. Etter et par dager står mitt eget hus og min egen lille gård klar til innflytning. Foruten å instruere byggerne om at gården selvsagt skal ligge i karamelldistriktet var det ikke noe jeg trengte å bidra med selv. Ikke betalte jeg noe for arbeidet heller. Dæsken, det er det jeg kaller real innvandrerpolitikk!
Med ikke annet enn et par potetfrø og en rive bærer det ut i hverdagen som bondeknøl. Som bonde er det opp til meg å få gårdsdriften i gang, og selv om man innledningsvis sysler med å vanne og luke fem-seks kvadratruter med jord tar det ikke lange tiden før et ordentlig jorde med et utall forskjellige vekster spirer og gror utenfor huset mitt.
Når madrassen innen kort tid begynner å fylles med grunker bærer det fort i gang med dyrestell, som er den suverent mest innbringende inntektskilden i spillet.
På fritiden liker jeg å gå lange turer langs stranden, leke med nabokatten og tørrprate med nabobonden.
Hvis dine tanker nå ledes hen til TV2s serie om bønder og kjærlighet er du rimelig langt ute å kjøre, men samtidig inne på noe. Harvest Moon-serien handler nemlig ikke bare om drift av gården. Både fisking, gruvearbeid, skattejakt, skoging og deltidsjobber er kurante tidsvakuum, for å nevne noe.
Harvest Moon-spillene føles egentlig ofte som en heltidsjobb, hvor man blir løpende mellom potensielle ektemaker og planter som må vannes og kyr som må fores. Men det har også alltid vært litt av sjarmen.
Gårdsdrift er repetitivt arbeid, og Tree of Tranquility trykker dette til brystet helt fra starten av. Dagene går ofte over i hverandre, og før man vet ordet av det har flere år gått i spillets verden.
Ingen av aktivitene eller de små gård-minispillene er noe underholdende hver for seg. Tvert imot er de forskjellige oppgavene direkte kjedelige hvis man ikke blir kjapt ferdig, og det er ingen av de som krever noe særlig med ferdigheter av spilleren.
Se, en gulrot!
Nei, det som holder deg gående i Tree of Tranquility, og som på bemerkelsesverdig vis klarer å gjøre spillet både morsomt og vanedannende er belønningene. Den neste hus-oppgraderingen, en ny og fin stekeovn, et flott bord til stua eller en større låve til buskapen.
Ikke ulikt de beryktede MMO-spillene blir spillet et slags evig jag etter en viss målsetting, og det man gjør underveis blir bare middel for å nå målet.
Innbyggerne på øya kunne kanskje ha gjort at spillet ble mer meningsfylt fra dag til dag, men det sosiale aspektet er ganske begredelig i dette innskuddet i serien.
Misforstå meg rett; innbyggerne på øya er mer enn villige til å dele sine sorger og gleder med mitt bondske alter-ego. Problemet er at de svært sjelden har noe interessant å si.
For det meste er det høflighetsfraser og kommentarer til årstiden eller været som slenges i min retning – til min tomprat-hatende hjernes store forargelse.
Det ble raskt til at min mutte bonde fikk svært lite å gjøre med de andre innbyggerne på øya, og han ble mer og mer asosial for hver dag som gikk.
Nå er det ikke et krav at man har regelmessig kontakt med noen som helst i spillet, men er man ute etter en ektemake å dele sorgene over dårlige avlinger med, må man belage seg på ikke så rent få høflige, men desperat kjedelige samtaler.
Konklusjon
Harvest Moon: Tree of Tranquility er bedre enn mange skulle tro, men også kanskje litt skueffende for spillere som allerede liker serien.
Spillet er nesten akkurat det samme som før, ny historie til tross, og tilhengere av serien vil absolutt kunne få glede av dette spillet. Men samtidig føler jeg at serien har stagnert litt for mye, hvorfor ikke ha online flerspiller hvor vi kan besøke andres gårder og utveksle gaver oss imellom?
I tillegg er det en anelse for få meningsfylte ting å finne på mellom alle arbeidsoppgavene i Tree of Tranquility, spesielt når innbyggerne fremstår som ganske sjelløse.
Men er du en av de som blir hekta kan du enten prise deg selv lykkelig eller banne høyt, fordi dette er et spill som varer en god stund, og deretter minst tre gode stunder til. Du er herved advart.
