Noe av det som var så fortryllende med forrige spill med Harry Potter var de store banene og romfølelsen som ble formidlet i spillet. Harry Potter og Ildbegeret er en dystrere film enn forrige kapittel i historien, og spillet er tilsvarende dystrere i tonen. Dette, kombinert med et kamera som virker som det er styrt av ondskapen selv, gir banene et betraktelig mer klaustrofobisk preg. Noe av det som gir filmene om Harry Potter særpreg er hvor storslått alt er. Bygningene som utgjør Galtvort, monstrene og eksplosjonene er større enn noe annet man har sett før, og derfor er det så trist at så mye av spillet Harry Potter og Ildbegeret foregår i små rom. Til og med de brettene som foregår ute på Galtvort virker trange og ensformige.
Noe som også byr på problemer med brettene, er at flere av disse må spilles om og om igjen. For å låse opp nye områder må man samle opp noen skjold som ligger spredt rundt omkring på banen. I det man finner et slik skjold, må man begynne på begynnelsen av brettet igjen for å finne neste skjold. Utrolig tåpelig, særlig når banene er lagt opp helt likt hver gang.
Actionfylt sopelimejakt
Heldigvis finnes det hederlige unntak fra regelen, og det er brettene i forbindelse med Tretrollmannsturneringen. I turneringen skal Harry overvinne tre utfordringer, noe som tar han med på blant annet sopelimetur med en svær, flammespyttende drake i hælene. Banen er veldig lineær, men hele opplevelsen blir løftet av fartsfølelsen og actionnivået brettet byr på. Dette er et nydelig avbrekk fra de ellers så trauste brettene spillet byr på.
Grafikkmessig byr Harry Potter og Ildbegeret på mye fyrverkeri. Røyk- og lyseffektene sitter løst i trollmennenes kjortel-ermer, og eksplosjoner og flammer konkurrerer om spillerens gunst og oppmerksomhet. Spillet er riktignok litt i mørkeste laget av og til, noe som gjør at det blir vanskelig å orientere seg og finne monstre som skal utraderes.
Mange konsoller, best på PSP
Som den storsatsingen Harry Potter og Ildbegeret er, blir spillet sluppet til de aller fleste tenkelige konsoller. I praksis er det nesten det samme spillet som slippes til PC, PlayStation 2, GameCube, Xbox og PSP, mens det er et ganske annet spill som blir sluppet på Nintedos håndholdte konsoller. Selv om det slippes på mange maskinvaretunge konsoller, er det på Sonys nye håndholdte konsoll at spillet fungerer best.
En tåpelig ting ved PC-versjonen av spillet er at det ikke er mulig å spille flere spillere på samme tastatur. Siden kameraet er styrt av maskinen er det ikke behov for å bruke musen i spillet, og det burde være uproblematisk for to spillere å dele ett tastatur. Desverre krever Harry Potter og Ildbegeret faktisk at man kobler til ekstra gamepad hvis man vil spille mer enn en person om gangen.
Bortsett fra litt dårligere grafikk er spillet på PSP minst like bra som på de andre konsollene. Brettene er de samme, kontrollene fungerer likt og kameraet oppfører seg like tåpelig. Grafisk sett er også forskjellene ganske små, den eneste merkbare forskjellen er litt dårlige lys-effekter ved eksplosjoner og flammer, ellers ser det meste ganske likt ut. I tillegg får man tilgang til en liten samling småspill etter hvert som spillet skrider frem som ikke er inkludert i de andre versjonene av spillet. Disse spillene er ikke spesielt interessante, men gir tross alt spillet mer verdi for pengene. I tilegg er det mulig å bruke PSPens trådløse funksjon til å spille småspillene sammen med en venn som også har en PSP.
Konklusjon
Harry Potter og Ildbegeret er et klønete spill. Klønete kontroller, klønete kunstig intelligens og klønete kameraføring ødelegger en spennende historie og gjør opplevelsen mer frustrerende enn magisk. EA burde seriøst vurdere å leie inn Professor Humlesnurr for å drysse litt tryllepulver over denne utgivelsen. Harry Potter og Ildbegeret fremstår som en ond plan fra Voldemorts side for å tømme intetanende foreldres lommebøker i denne søte førjulstid, uten at de får noen som helst valuta for pengene.
