Oppdragene er stort sett ganske enkle, og for en gjennomsnittlig spiller bør det være ganske enkelt å komme igjennom spillet rimelig kjapt. Allikevel blir det feil å si at spillet er "kort", eller har kort levetid, da en på den tiden en bruker på å spille igjennom det, får oppleve vanvittig mye forskjellig. Samtidig er det flere elementer ved spillet, blant annet målet om å få alle samlekortene, som gjør at spillet har en viss gjenspillingsverdi.
Dårlig Hippogriff-kontroll
Det eneste målet for å fullføre tredje klasse som undertegnede strevde med, var Hippogriff-flyvningen. Her skal Harry fly igjennom fem baner på et bevinget monster, og på veien klare å treffe en del ringer som er spredd utover banen. Dette er nok det eneste stedet i spillet der kontrollene føles vanskelige. Kravet om nøyaktighet gjør at å styre med tastaturet blir tungvint, og de krappe svingene som kreves for å klare de vanskeligste banene er bortimot umulige ved hjelp av musen. Kontrollene i resten av spillet er ellers enkle, og overraskende intuitive. Et spill som er myntet på barn bør ikke ha for vanskelige kontroller, og i så måte har folkene bak Harry Potter og Fangen fra Azkaban lykkes. Det meste kan gjøres med en hånd på tastaturet og en på musen, og en klarer seg med å bruke fire taster på tastaturet.
En annen ting som er en smule tungvint er lagringssystemet. I utgangspunktet er dette basert på et checkpoint-system, hvor en får lagre når en finner noen bøker. Disse er heldigvis plassert hyppig rundt omkring på banene, så frustrasjonen med å spille samme stykket om igjen blir minimalt. Det som riktignok er litt merkelig, er at det bare er mulig å lagre et spill om gangen. Med andre ord må den forrige lagringen skrives over for å få lagret spillet, selv om det tydeligvis er flere lagringsplasser som er ledige. Besynderlig.
Harry Potter og Fangen fra Azkaban er et av de få dataspillene som finnes på norsk. For mange kan språkbarrieren bli vel stor ved engelske spill, særlig når handlingen er såpass sentral. Dialogene som er spilt inn på norsk er godt spilt og av høy kvalitet, samtidig som menyer og andre tekster har blitt oversatt korrekt både med hensyn til oversettelsen av boken og godt, norsk språk.
Grafikken og lyden er også på linje med vanlige voksenspill. Utviklerne har lagt seg på en pseudorealistisk linje, hvor miljøene er en blanding av tegnseriestil og såkalt fotorealistisk grafikk. Ansiktene på figurene har en viss likhet med skuespillerne fra filmene, men enkelte (som for eksempel Prof. Lupus) ikke ligner noe særlig. Som nevnt er særlig Galtvort overveldende stor, og de mange rommene og gangene har sitt særpreg slik at man unngår følelsen av å løpe opp og ned de samme gangene mange ganger, når det egentlig er forskjellige steder en har vært.
Konklusjon
Det er alltid vanskelig å skrive en omtale av noe man føler ikke er beregnet på en selv. Heldigvis passer Harry Potter og Fangen fra Azkaban også for voksne og ungdommer med barnet i behold. Et dataspill som ved første øyekast er beregnet på trollmannfans i barneskolealder viser seg faktisk å ha apell også til hardbarkede gamere, noe som er ganske uvanlig. Utviklerne har pøst på med morsomme funksjoner og mange ting som skal oppdages for å heve et spill med litt lav vanskelighetsgrad, til et slikt nivå at også voksne og ungdom kan syns det er et spennende spill. Med en uslåelig historie hentet fra J.K Rowlings penn har spilldesignerne kunnet konsentrere seg om å lage en fargerik og troverdig verden som fungerer fint som dataspill. Dette har de klart, og ved å trekke inn elementer som musikk og handling fra filmene har en klart å lage et selvstendig produkt som allikevel passer fint inn i sammenhengen med filmene. Med slitesterk grafikk og moderne spillelementer skinner det klart igjennom at Harry Potter og Fangen fra Azkaban har vært en prioritert utgivelse fra EA Games' side.
