Hard to be a God høres i utgangspunktet ut som et litt merkelig navn på et rollespill. Saken er at spillet er basert på en bok ved samme navn. Denne ble skrevet av Strugatsky-brødrene (kjent for boken S.T.A.L.K.E.R. er basert på) en gang på sekstitallet, og beskriver en alternativ fremtid der menneskeheten har funnet en slags søsterplanet. Den store forskjellen på vår planet og den nye planeten er imidlertid at menneskene der har satt seg fast i et middelaldersk føydalsamfunn, og aldri klart å utvikle seg videre.
Selve tittelen henspiller på det faktum at jordboerne, med sin overlegne teknologi, nesten får en slags guderolle på planeten, i forhold til hva teknologien deres tillater dem å gjøre. Spillet foregår en tid etter hendelsene i romanen, og gir deg rollen som en spion som etter hvert vikles inn i et politisk spill om fremtiden til kongeriket Arkanar.
Dårlig utnyttelse av materialet
Historien og verdensbildet vi får servert i Hard to be a God er i utgangspunktet veldig interessant. Uheldigvis lider spillet av en noe svak oversettelse fra russisk, og i tillegg er verden, slik den fungerer i spillet, rimelig lite spennende. Omgivelsene virker sjeldent levende, og er generelt fulle av folk og dyr som ikke gjør noe som helst annet enn å gå frem og tilbake eller stå helt stille. Spillet klarer aldri helt å skape en illusjon av at omgivelsene dine er virkelige.
Det hjelper heller ikke at sultne monstre ligger rolige og ser på at høns, kyr og små, saftige barn passerer tett opptil dem, men med en gang du kommer i nærheten klikker de totalt. Og selvfølgelig vil villdyr, monstre og banditter alle samarbeide om å ta knekken på deg, uten at de noensinne vurderer hverandre som fiender. Ting føles generelt veldig unaturlig, og det er synd, fordi den unike middelalderverdenen fra romanen burde ha blitt implementert på en slik måte at den fungerte som en av grunnpilarene for spillopplevelsen.
Helt standard gameplay
Gameplaymessig er Hard to be a God et veldig standard actionrollespill. Du løper rundt i store omgivelser og løser ulike oppdrag mens du dreper de mange fiendene som kommer mellom deg og målene dine. Oppdragene er stort sett rimelig enkle, men inneholder ofte muligheter for flere løsninger. Dette er er en god ting, men det hadde vært bedre om spillet hadde fått deg til å faktisk bry deg om konsekvensene av valgene dine. Det blir egentlig veldig likegyldig hva du gjør, og da er det ikke så lett å sette pris på valgmulighetene.
Spillet har en lineær struktur, men gir deg samtidig mulighet til å gjøre en del ting i den rekkefølgen du selv ønsker. I tillegg er det flere sideoppdrag du kan løse om du ønsker det, og selv om ingen av dem er spesielt avanserte er noen av dem interessante nok til at de er verd tiden din. Andre igjen føles som rene postmann-oppdrag, og er ren og unødvendig fyllmasse. Verden åpnes gradvis opp, og du står flere ganger fritt til å utforske ulike miljøer i den rekkefølgen du selv ønsker.
Kamp er også enkelt – du angriper en fiende ved å klikke på den. Angrep kan blokkeres (noe fiendene er flinke til), og hvert angrep gjør deg sliten slik at du til slutt må ta en pause. Du har også låse opp spesialangrep som du kan bruke underveis, og i tillegg får du etter hvert muligheten til å bruke litt moderne mennesketeknologi som på en måte tar plassen til magi i dette spillet (utenom det faktum at handlingen foregår på en annen klode, med merkelige monstre og slikt, er ikke Hard to be a God et typisk «fantasy»-spill, og du vil ikke se mystiske besvergelser og den type ting her).
Kamp er imidlertid aldri veldig moro. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det engasjerer liksom ikke helt. Kanskje er det fordi fiender aldri bruker noen interessante taktikker, og alltid satser på rå styrke i kampsituasjonene, eller kanskje er det noe annet som gjør det. Poenget er at jeg aldri gleder meg til å sloss i dette spillet, og tenker heller «åh nei» hver gang jeg hører kampmusikken presse seg frem og signalisere at nå er det en eller annen som vil smake på blodet mitt.
Det er forresten mulig å kjempe fra hesteryggen, uten at dette er spesielt mye bedre. Ridning føles klumsete, og selv om det gir visse fordeler er det i min erfaring mer frustrerende enn moro å forsøke å angripe fiender effektivt med hest. Det hjelper ikke at jeg aldri helt får zoomet kameraet så langt ut som jeg vil.
Middelmådig og langsomt
Det er ikke slik at Hard to be a God er et spesielt dårlig spill. Problemet er at det ikke er et spesielt godt spill, heller. Det leverer rimelig grei underholdning med god varighet, men det engasjerer aldri i samme grad som bedre rollespill har en tendens til å gjøre. Da jeg for eksempel spilte The Witcher ble jeg sugd inn i Geralts univers, og gledet meg hver dag til å fortsette eventyret mitt.
Slik er det aldri med Hard to be a God. Selv om jeg i utgangspunktet ikke kjedet meg under spillingen, kunne jeg når som helst ha lagt det bort, uten noensinne å føle meg fristet til å komme tilbake. I begynnelsen tenkte jeg at det kanskje var fordi spillet brukte lang tid på å komme i gang, men etter lengre tids spilling innså jeg at det rett og slett ikke hadde tenkt å komme i gang i det hele tatt.
Hard to be a God har heller ingen minneverdig presentasjon. Grafikken er helt grei, og miljøene er ofte både pene og detaljrike, samtidig som de ofte har en realistisk stil. Musikken holder seg fint i bakgrunnen, og det samme gjør lydeffektene. Skuespillerne gjør også en grei jobb, med tanke på at materialet de har å jobbe med ikke er spesielt imponerende.
Konklusjon
Noen spill kan sammenlignes med et tent stjernerab. De brenner mye krutt, og er gnistende spektakulære. Hard to be a God er mer som et stearinlys i forhold. Det glir gradvis fremover i langsom hastighet, og gjør for så vidt en helt grei jobb, men byr aldri på de helt store høydepunktene. De aspektene spillet gjør godt, som å tilby en dyp historie med mange intriger og gi spilleren mange oppdrag med reelle valgmuligheter, overskygges litt av de elementene det ikke takler like greit. Kamp er aldri veldig moro, oversettelsen er middelmådig og verden føles mest som tomme kulisser.
Hard to be a God hadde utgangspunktet for å levere et spennende og unikt eventyr basert på en interessant verden. I stedet vil det raskt gå inn i glemmeboken, hvor det egentlig fortjener å være. Er du en rollespillfanatiker som må ha alt som kommer ut, kan du regne med å få noen timers underholdning av dette spillet, men om rollespill er en av flere sjangere i livet ditt, bør du heller bruke pengene og tiden på The Witcher, Mass Effect eller til og med Two Worlds.
