Bloodstained: Ritual of the Night, den etterlengtede åndelige oppfølgeren til Castlevania-serien, og da spesielt spillet som symboliserer seriens glansdager – Symphony of the Night – er endelig her. Symphony of the Night er et av de beste spillene jeg noen gang har spilt, og står for meg som et av nittitallets mesterverk, sammen med tilsvarende glimrende plattformspill som Super Metroid, Super Mario World, Mega Man X og Donkey Kong Country-spillene.
Koji Igarashi produserte Castlevania-titler for Konami mellom 2001 og 2010, men ønsket å ta serien i en annen retning enn resten av selskapet. Derfor hoppet han av for å lage en moderne tolkning av Symphony of the Night. Inspirert av Keiji Inafunes Kickstarter-kampanje for å finansiere Mighty No. 9, tok Igarashi sitt eget prosjekt til Kickstarter. Det endte i det som nå er den nest mest innbringende spillfinaniseringen i Kickstarters historie, og nå er det etterlengtede spillet endelig her i form av Bloodstained: Ritual of the Night.
Monsterkabaret i full HD
I Bloodstained spiller du som Miriam, som 10 år før hendelsene i spillet overlevde en katastrofal hendelse hvor demoner invaderer vår verden. Som et resultat av magiske eksperimenter, er Miriam en slags supersoldat som kan absorbere magiske krystaller fra falne demoner og bruke de som våpen mot ondskapen. Sammen med Johannes, en magistudent, setter hun ut for å finne sin venn Gebel, som i likhet med Miriam ble utsatt for eksperimenter mot sin vilje.
Heldigvis kaster ikke spillet bort veldig mye tid på prat før det kaster deg inn i det aller første brettet, som i kjent Castlevania-still benytter både horisontale og vertikale plan for å lage en labyrint som oppfordrer deg til å utforske alle rom på søken etter gjenstander og hemmeligheter før du til slutt går videre i spillet. Det er ikke noe tvil om hvilke spill Bloodstained henter inspirasjon fra, men det har heller ingenting å si! Plattformbrett i «Metroidvania»-stil er en sann fryd å spille når utviklerne forstår hvordan de skal gjøre det, og det gjør Igarashi og teamet i aller høyeste grad.
Det er naturlig nok en overvekt av gotiske slott og ødelagte ruiner, men spillet gjør en glimrende jobb med å variere miljøene med nye fargepaletter og fiender. Fiendene er rett og slett kjempekule. Det er herlig å se den klassiske Castlevania-monsterkabareten i full HD, med hele fargespekteret til stede. Spillet legger også til rette for å samle på monstrenes «data» i god, gammel japansk rollespill-stil. Dette er på ingen måte en essensiell del av opplevelsen, men tilhengere av gamle japanske rollespill som meg selv vil nok syns dette er et hyggelig tilskudd.
Det blir litt mye JRPG-prating. Jeg vil jo bare drepe monstre!
Etter en sterk start velger spillet likevel å sakke ting ned med en hel masse dialog. Det viser seg at Bloodstained bruker dialog mellom rollefigurene for å fortelle en ganske omfattende historie. Eller rettere sagt – Bloodstained bruker et omfattende manus med mange ord for å fortelle en forholdsvis enkel og uinteressant historie. Praten glir litt for ofte over i klisjeer hentet rett fra regelboka for japanske rollespill. Det hjelper da heller ikke at stemmeskuespillet på sitt beste er halvhjertet (som vanlig, velg japansk for en litt bedre opplevelse).
Derfor får jeg ikke noe forhold til Miriam, Johannes, Gebel og resten av gjengen. Dette hadde ikke vært en klage fra min side dersom spillet hadde rendyrket spillingen og ikke forsøkt å presse inn en omfattende historie på toppen av det hele. Spill bør fokusere på det de gjør bra, og Bloodstained er klart bedre når du får drepe demoner og slipper å høre på all pratingen.
Utforsk alt. Alltid
Til min store glede fant jeg flere tilsynelatende hemmelige områder jeg kunne gå gjennom for å ta andre veier til det endelige målet. Jeg satte også veldig pris på at fiendene her var mye sterkere og hadde mer helse – som er en tydelig beskjed om at dette er et område du kan prøve deg på nå hvis du vil, men du kan også komme tilbake senere når du har blitt sterkere.
Spillet gir oss for ordens skyld mulighet til å reise tilbake til tidligere besøkte områder, slik at du gradvis låser opp mer og mer av kartet i takt med at du finner nye egenskaper. Du får mye igjen for å utforske alle deler av kartet, og det er faktisk veldig gøy, så husk å utforske alle områdene nøye.
Apropos rollespillelementer så har Bloodstained en god del flere enn for eksempel Symphony of the Night. Du kan forsterke Miram sine våpen og gjøre de magiske, du finner nye klær og rustninger, og du kan oppgradere magiske angrep basert på krystallene du finner når du er ute og dreper demoner. Du kan også kombinere ingredienser for å lage mat som gir deg tilbake helse og magi.
I tillegg får du sideoppdrag fra landsbyboere, men de er for det meste overfladiske samle- eller kverneoppdrag hvor belønningen som regel er tilfeldige ressurser som du enkelt kan finne ved å bare utforske på egen hånd. Rollespillelementene gir muligens spillet mer dybde enn det ellers ville hatt, men det virker ikke som om valgene du gjør med tanke på Mirams egenskaper og krefter har veldig stor innvirkning på hvordan du spiller spillet. Det er nok til syvende og sist din egen evne til å slå beistene oftere enn de slår deg som er avgjørende.
Normal vanskelighetsgrad er for det meste temmelig enkelt, så erfarne plattformspillene bør kanskje vurdere å ta vanskelighetsgraden opp til neste trinn. Dette fordi de fleste fiendene er temmelig enkle å nedkjempe – også fiendene som tydelig er laget for å gi spilleren en ekstra utfordring. Magi er nesten for kraftig; selv uten å oppgradere Miriams magi går selv de skumleste beistene ned etter to eller tre angrep. Magi er riktignok en begrenset ressurs, men den regenerer rimelig raskt, og du finner dessuten alltid påfyll gjemt i lanterner, lysestaker og andre ting som du kan ødelegge.
Derfor får jeg inntrykk av at rollespillelementene er interessante ideer som burde ha vært langt mer utviklet og bedre balansert. Slik de er nå, fungerer de egentlig kun som unødig støy.
Nintendo 64-musikk
Etter min mening er musikk en av de viktigste ingrediensene i plattformspill, spesielt i Metroidvania-sjangeren, hvor du bruker lang tid på å utforske store brett. De beste ikke-lineære plattformspillene har som regel også den beste musikken. Jeg tenker på fengende, energiske og heroiske slagere som hamrer i vei mens jeg stilfullt tar livet av best og hopper smidig over avgrunner og lavabad. Castlevania-serien har vært en sterk bidragsyter med uslåelige klassikere som «Bloody Tears», «Vampire Killer» og «Young Nobleman of Sadness».
I et noe merkelig valg har Igarashi og teamet hans her valgt et lydspor som høres ut som det kommer fra et spill laget for Nintendo 64. Det gir jo for så vidt spillet mer enn nok retropreg, og det var nok tanken bak også. Det hjelper likevel lite når musikken er såpass slapp og utdatert, med overraskende lite energi og minneverdige metoder.
Igarashi hadde vært tjent med å investere langt mer i musikken. Hva med et eksplosivt synthrock-lydspor med innslag av «chiptune» og Super Nintendo-lyder i stedet? Da hadde vi fått det vi trengte av nostalgi og assosiasjoner til glansdagene, men i en herlig moderne innpakning. Med tanke på spillets generøse Kickstarter-budsjett, er det noe merkelig at teamet ikke brukte mer av midlene på noe annet enn det skuffende akkompagnementet vi får her.
Konklusjon
Bloodstained: Ritual of the Night er ikke helt den essensielle videreføringen av Castlevania-formelen som vi håpet på. Det er for all del et solid spill som er veldig gøy mens det varer, men konkurransen i plattformsjangeren har blitt knallhard, og det er mange spill som har hevet standarden siden Castlevania var kongen for 15 år siden.
Selve slåssingen er herlig, med masse ulike våpen å finne og oppgradere, men spillets egen forsøk på å fortelle en interessant historie mellom slagene oppleves som unødvendig. Andre plattformspill har i de siste årene maktet å fortelle langt mer spennende historier med færre ord, og her henger Bloodstained dessverre etter. Dette kombinert med en del balanseproblemer gjør at Bloodstained: Ritual of the Night ikke har maktet å imponere meg like mye som jeg hadde ønsket.
For glimrende spill i samme sjanger kan vi varmt anbefale Ori & the Blind Forest, Iconoclasts, Hollow Knight og Owlboy.
