På det politiske planet har spillindustrien omsider også fått en røst i Washington. Lobbyist-organisasjonen Electronic Software Association skal være en stemme for spillbransjen i den amerikanske hovedstaden, og slik den amerikanske politikken fungerer, kan dette være et steg i retning anerkjennelse. Det finnes en verden utenfor USA, men som med de fleste andre ting, får beslutninger og lovgivning der konsekvenser langt utenfor landets grenser. En spillutvikler/utgiver tør for eksempel kanskje ikke å satse på et spill hvis det kan støte amerikansk verdisyn og bli gitt strengeste aldersgrense.
At spillbransjen blir mer politisk, både i uttrykk og form, må vel kunne sies å bringe institusjonen i en mer moden retning. At spill brukes som propaganda mot unge for å innprente et verdenssyn er naturligvis ikke bra, men hvis man kombinerer informasjon fra to ideologiske motpoler, kan det hjelpe med å gi et nyansert bilde av hvordan verden faktisk er. At utviklere og myndigheter allerede er i gang med dette er en stor anerkjennelse til spillmediets påvirkningskraft, til tross for at dette kan utnyttes spekulativt.
Seriøse spill
En annen ting som er med på å ta med spillmediet inn i de seriøse rekken, er den økte oppblomstringen av såkalte lærespill. Vi har tidligere testet spillet Peacemaker, men fikk nylig også tilgang til å prøve det nyeste spillet til den danske utvikleren Serious Games Interactive: Global Conflicts: Palestine. Denne tittelen handler, i likhet med Peacemaker, om den pågående konflikten mellom israelere og palestinere om retten på landområdene i Israel.
Dette er en av de mest betente konfliktene i verden, og har i rundt femti år fostret veldig mye hat mellom de involverte partene. Målet til Global Conflicts: Palestine er å lære mennesker om konflikten, og hvordan den informasjonen vi blir servert ofte er et produkt av ulik vinkling i media. Du skal ta rollen som en amerikansk journalist med enten palestinsk eller israelsk bakgrunn, og skal dekke en rekke hendelser i Gaza og på Vestbredden.
Spillet fortoner seg som et klassisk eventyrspill med «pek-og-klikk»-grensesnitt i tredje person. Hvis du for eksempel velger å følge med israelsk politi på en arrestasjon, kan du velge om du skal dekke saken for palestinsk, israelsk eller europeisk media. For at saken skal bli en suksess, må vinklingen og utvelgelsen av sitater sitte perfekt til lesergruppen.
Et dialogtre lar deg presse de personene du intervjuer, noe som både kan gjøre at du får saftige sitater, eller at du ikke får være med på resten av operasjonen. Jobben som journalist gjør at du som spiller får direkte klarhet i hvordan nyheter kan nyanseres og vinkles på den måten man vil. Kombinerer du dette med mye faktakunnskap om den pågående konflikten, er det ingen tvil om at det ligger mye læring i spillet.
Interaktiv læring
Som spill fungerer ikke Global Conflicts: Palestine spesielt godt. Grafisk sett er det langt unna å være noen perle, med dårlige teksturer og nakne områder. Gameplayet er, til tross for at tekstbaserte spill kan fungere bra, litt for snevert. Det er ikke så mange ting man kan gjøre, og når dialogtreet blir eksponert som det eneste halvdynamiske i spillet, faller mye av det vi definerer som spillbarhet bort.
Spillet er langt på vei et stykke læring tyllet inn i en interaktiv drakt, og mange vil nok hevde at dette har like stor, om ikke større, læreeffekt enn en bok. Det vil nok være urettferdig å dømme disse spillene på samme grunnlag som vanlige spill, først og fremst fordi de forsøker å lære bort, ikke underholde.
Med tid og ytterligere pussing av konseptet, skal en ikke se bort i fra at det vil være mulig å lage spill som lærer bort samtidig som de engasjerer. Poenget er at utviklere som Serious Games Interactive er på saken, og de trenger tid til å utvikle og utforske den lite besøkte villmarken kjent som seriøse spill.
Selv om spill i mange kretser kanskje ikke er stuerent, er det i alle fall en stor del av dagens populærkultur, hvor spillkonsollene har tatt spillingen fra mørke kjellerrom og opp i stua. Det er ikke lenger bare barn som spiller dataspill, men svært mange av spillene er myntet på og kjøpes av godt voksne.
Anerkjennelse
Vi ser at spillmediet fra ulike hold anerkjennes som et medium med stor påvirkningskraft og bredt nedslagsfelt. Dette er nok mye av grunnen til at både spillene og bransjen generelt blir mer politiske. Samtidig ser dette også ut til å stimulere utviklere innenfor læringsspillsjangeren. Kombinerer vi disse to relativt seriøse faktorene med spill som blir mer og mer raffinerte og opplevelsesrike, kan vi nok konstatere at vår kjære bransje har blitt mer moden og seriøs med årene.
Vi skal naturligvis ikke glemme pengenes effekt på det hele. Spillutvikling er en kostbar affære i dag, og utviklere og utgiveres skjebne står og faller i enkelte tilfeller på om spillet blir en suksess eller ikke.
Spillbransjen har fått flere og mer høymælte kritikere siden de gode gamle dager, men også dette må vel kunne tolkes som en indikasjon på at flere og flere tar den seriøst? Kritikk og alternative synspunkter er uansett et sunnhetstegn, så lenge debatten er opplyst og intelligent. Det er her for eksempel kritikken av Mass Effect bommer på målskiven. Å blankt påstå at World of Warcraft er et narkotikum fordi sønnen din sluttet på skolen for å leve i Azeroth, havner litt på kanten. Er det spillet eller en manglende oppdragelse som har skylden?
Bransjen blir stadig mer moden, og at businessen så vel som politikken og pedagogikken anerkjenner den, levner vel ingen tvil om at spill er et medium som langt på vei bør ha like stor stjerne som filmen. Dessverre råder det fremdeles mange fordommer, og mange av kritikerne mangler inngående kunnskap om hva de egentlig kritiserer.
Spillverdenen kan nok fremdeles strekke seg mot et ennå større nivå av modenhet, for man skal ikke se på mange nettforum før man kan få inntrykket av at den mentale alderen ikke går hånd i hånd med den tilsynelatende høye fysiske alderen på mange spillere. Når det er sagt er bransjen blitt såpass moden at den tåler og trenger kritikk, så lenge de som retter skytset har noe å fare med.
